Johaug sluttet å se på seg selv som skiløper: – Litt rart, for det var en veldig ekte følelse

958 har gått siden Therese Johaug (30) vant NM-tremila på Beitostølen 1. april 2016. Like mange dager har gått siden hun gikk et viktig skirenn i det hele tatt.

I dag er hun tilbake som storfavoritt i den nasjonale sesongåpninga på Beitostølen.

– Faren er nok der for at «huggu» vil mer enn kroppen sier når startskuddet går, så jeg tror hovedprioritet er å senke skuldrene og tenke at en ikke skal gjøre en annen jobb enn man gjør på en intervalløkt eller på testløp på samling, sier hovedpersonen.

Kanskje lettere sagt enn gjort, når det så definitivt ikke er et testløp. For første gang på altfor lenge er det alvor for verdens beste skiløper de to siste sesongene før hun testet positivt på det anabole steroidet clostebol 4. oktober 2016, etter bruk av leppekremen Trofodermin.

• Se tidslinja for Johaug-saken her

«Du må komme opp til meg»

Nyheten kom som et sjokk, ikke minst for Johaug og hennes nærmeste støttespillere. Manager Jørn Ernst glemmer aldri telefonen han fikk fra sin klient og venn.

– Da satt jeg hjemme og så på 71 grader nord. Klokka var ti på halv ti. Så ringte Therese og lurte på om jeg kunne komme opp til henne. Når hun ringer meg, pleier hun å småprate. Her var det bare: «Du må komme opp til meg». Jeg sa at det kunne jeg gjøre, og spurte hva det var for noe. Så begynte hun å gråte, så tok Nils Jakob (Hoff, Johaugs kjæreste) telefonen og sa at «du må komme opp en tur, helst med en gang», forteller Ernst.

I bilen ble manageren sittende og fundere på hva det kunne være. Han kunne ikke i sine villeste fantasier se for seg det som faktisk hadde skjedd.

– Så kommer jeg inn i leiligheten. Der ligger Therese og gråter, så forteller hun hva som har skjedd, og så var dette i gang. Da jeg hadde fått høre historien, sa Therese «nå får du litt å gjøre». Det stemte godt.

Ifølge Jørn Ernst har de hele tiden jobbet for at Johaug skulle komme tilbake. Like klar er han på at det aldri har vært noen selvfølge at hun skulle klare det.

Kunne vært over

Underveis opplevdes den langtekkelige saksbehandlinga som en stor belastning. I ettertid er Ernst glad for at den endelige dommen på 18 måneders utestengelse først kom etter ankebehandling i Idrettens voldgiftsrett (CAS) 22. august.

Hadde den første påstanden fra påtalenemnda i Antidoping Norge vært på 18 måneder i stedet for 14, tror Jørn Ernst at karrieren kunne vært over. De ekstra månedene utgjorde forskjellen på OL og ikke OL i Pyeongchang.

Johaug utelukker ikke at han kan ha rett

– Hvis jeg sitter her nå og tenker to og et halvt år fram i tid … Det virker så lenge og så uoppnåelig, egentlig. Jeg tror nok at hvis jeg hadde fått beskjed på den tida her for to år siden om at jeg ikke skulle gå skirenn på to år, så hadde det vært en mental knekk, sier hun til NRK.

Først var håpet å bli frikjent, så at straffen skulle bli lav. Da det ble klart at hun ville miste VM i Lahti i 2017, levde håpet om et OL i Pyeongchang – før også den døra smalt igjen.

– For min del var det trappetrinn hele tiden. Jeg trodde på en måte at det skulle gå. Jeg fortsatte å trene og forberede meg for å kunne gå skirenn den dagen man fikk beskjed om at man fikk lov til det, sier hun.

Rar følelse

Da den endelige dommen kom i august i fjor, holdt hun likevel på å legge opp. Egentlig hadde hun lagt opp en periode.

– I fjor høst på den tida her, da ting hadde roet seg og jeg endelig hadde fått dommen og kropp og «huggu» var mentalt ganske langt nede i kjelleren, da kjente jeg virkelig på den følelsen. Litt rart, for det var en veldig ekte følelse som jeg aldri hadde kjent før, erkjenner hun

– Var det en periode der du tenkte at «nå er jeg ikke skiløper lenger»?

– Ja, det var egentlig det. Men jeg tror det var mye på grunn av at du er så «kje» mentalt, både mentalt og i kroppen. Du lurer på hvorfor du unner deg sjøl så vondt. Men så kommer du deg på en måte ovenpå igjen, og innerst inne vil jeg ikke gi meg med det jeg har vært igjennom heller, sier hun.

Mistet sin beste venninne

Lysten kom tilbake, blant annet takket være støtte og hjelp fra mange.

Kjæresten Nils Jakob Hoff er selv roer i verdensklasse, og har alle forutsetninger for å leve seg inn i marerittet. Bror Karstein ble plutselig den viktigste treningspartneren.

Manager Jørn Ernst håndterte det enorme medietrykket, og klarte å holde det økonomiske hjulet i gang. Faktisk har Johaug flere personlige sponsorer og større sponsorinntekter når hun nå gjør comeback enn hun hadde sist hun konkurrerte. Omdømmetapet har med andre ord vært vesentlig mindre enn det var grunn til å frykte etter en dopingdom.

Den gamle storløperen Pål Gunnar Mikkelsplass kom inn som trener, og også på plass på Beitostølen for å hjelpe Johaug under sesongåpninga.

På plass er derimot ikke en annen av Johaugs viktigste støttespillere. Ida Eide døde 2. september, etter å ha kollapset under et mosjonsløp.

– Ida har en enorm ære

14. september var Therese Johaug i bestevenninnas begravelse i Lidar kirke, kirka befolkningen på Beitostølen sogner til, bare noen kilometer fra stadion der Johaug gjør sitt comeback.

– Ida har en enorm ære for at jeg sitter her nå. Hun har vært den som har dratt meg ut av huset på en grå høstkveld og det har blitt ei fargerik natt på byen, og hun har vært den som har stilt opp på trening, testet laktat, filmet, ja … Hun var ei fantastisk venninne, rett og slett, sier en fortsatt sørgende Johaug.

Det gjør naturligvis helga ekstra spesiell.

– Det er veldig rart å reise opp til Beitostølen og vite at en av mine største fans ikke er på sidelinja lenger, erkjenner hun.

Drømmer om å stå øverst

Hvor brutalt det enn er, går verden videre også når det virker som den egentlig har stoppet helt opp.

For Therese Johaugs del betyr det for eksempel at hun kan begynne å gjøre jobben sin igjen.

Ambisjonene er store.

– Jeg drømmer jo om å stå øverst på pallen igjen, og jeg har hele tiden sagt at det er Seefeld som har vært målet. Og drømmen er et individuelt VM-gull, fastslår hun.