Kommentar

Spiseforstyrrelser er et kjempeproblem – alle som sier noe annet, følger enten ikke med eller lyver

Vi kan ikke forvente at noen norske utøvere skal stå frem med sine spiseproblemer på samme måte som amerikanske Jessica Diggins har gjort det. Men vi kan håpe.

Jessica Diggins

Jessica Diggins har skrevet bok der hun er åpen og ærlig om blant annet sin egen spiseforstyrrelse.

Foto: Matthias Schrader / AP

Vektproblemer. Helseattester. Startnekt. Anoreksi. Bulimi. Det er ikke disse temaene vi helst vil diskutere når det dreier seg om sport. Men vi er nødt til å gjøre det – og dét i mye større grad enn vi har klart til nå. For vi kunne lagt til ett tema til i rekken: Fornektelse.

Motstanden mot å snakke åpent om disse temaene er like påfallende som den er forståelig. Det ligger i vektproblematikkens natur at den skal hemmeligholdes. Slik er det fra starten. Slik er det når sykdommen utvikler seg.

Dessuten er dette områder som er sterkt tabubelagt – og underlagt sterkt sosialt press.

Desto viktigere er det med utøvere som amerikanske Jessica Diggins. Hennes åpenhet rundt bulimiproblemene har satt en helt ny standard for hvordan man kan diskutere dette nøkternt, nakent – og i det offentlige rom.

Diggins og Randall vant OL-gull sammen i Pyeongchang

Jessica Diggins og Kikkan Randall overrasket alle under OL i Pyeongchang.

Foto: Odd Andersen / AFP

Diggins gir oss en innsikt i hvilke mekanismer som setter i gang de forskrudde forestillinger i en ung kvinnelig idrettsutøver, og beskriver de forskjellige faser lenger og lenger inn i lidelsen og tvangstankene så innsiktsfullt og intenst som bare en som har vært gjennom det kan. Og gir samtidig oss utenforstående en forståelse vi ellers bare kan gjette oss til.

Lagvenninnens åpenhet om kreften

Diggins er ikke eneste amerikanske langrennsstjerne som har vært en foregangskvinne når det gjelder åpenhet. Hennes lagvenninne heter Kikkan Randall. Hun har ikke bare vært ved Diggins' side da de vant USAs første langrennsgull noensinne i så vel VM som OL.

Kikkan Randall og Jessica Diggins

Kort tid etter OL-medaljen ble Kikkan Randall (t.v.) syk.

Foto: Patrick Semansky / AP

Hun er også enda et eksempel på en åpenhet rundt sykdom som har vært imponerende.

Randall fikk stilt en kreftdiagnose etter samme OL i Pyeongchang i 2018. Og delte hele sykdomsforløpet med offentligheten. Alle interesserte kunne følge utviklingen i sosiale medier og på hennes blogg.

I november 2018 ga hun også NRK et meget åpenhjertig intervju om sykdommen sin. Hennes måte å orke offentlighetens lys rundt en ekstremt belastende situasjon har blitt bredt anerkjent- også som støtte for andre i lignende situasjon.

Allerede før Randall selv fikk diagnosen, hadde hun også lenge vært aktiv i kampen mot kreft – både i hjemlandet og her i Norge.

Kikkan Randall

FORTALTE: Randall var helt åpen om sin kreftdiagnose. Både i sosiale medier og andre medier.

Foto: Privat

Begynte med The Body Issue

Jessica Diggins snakker også om sin sykdom på en måte som er helt sjelden. Med en inderlighet og ærlighet det må kreves enorm styrke for å klare å gjennomføre. En styrke av en sort man nødvendigvis først besitter når man har fått kontroll på problemene. I den grad man noen gang helt får det. Diggins var åpen om problemene første gang etter OL-gullet i 2018, treffende nok i det prestisjetunge Body Issue som amerikanske ESPN gir ut.

Hun fortalte også NRK om det like etter. Men det er først i et nytt intervju hun går i virkelig detalj om prosessen hun vært gjennom, i forbindelse med at hun forteller sin historie i bokform.

Jessica Diggins

ÅPENHET: Jessica Diggins snakker åpent om spiseforstyrrelsene. Blant annet om hvordan de dukket opp under OL i 2018.

Foto: Terje Haugnes / NRK

Det vi ikke snakker om

Spiseforstyrrelser er et kjempeproblem, i samfunnet generelt og idretten spesielt. Alle som sier noe annet, følger enten ikke med eller lyver. Ingen av delene hjelper dem som er i situasjonen hvor de ikke har kontroll på næringsinntak, på vekt, eller på selvbildet som sådan.

Det som gradvis avdekkes, er et problem blant eliteutøvere og dem på nivået under. Blant kvinner som menn. I et omfang som det ikke snakkes om.

Desto viktigere er historien til Jessica Diggins. Eller å høre på andre som har vært eller ér midt oppe i det og orker å snakke om det.

YOVNuyHg3qc

STØTTE: Astrid Uhrenholdt Jacobsen er glad for at forbilder som Diggins forteller sin historie. – Hun redder liv, sier Jacobsen.

Foto: Terje Pedersen / Terje Pedersen

Og hør på Astrid Uhrenholdt Jacobsen og andre som er en del av det uten å være direkte berørt, men som tør å uttrykke sin dype bekymring.

For det er det ikke så mange som gjør. Dette er tabuenes territorium. Unge utøvere er redd for konsekvensene. Om det er sosialt, paradoksalt nok, eller sportslig. Fordømmelsen er sterk fra et miljø hvor fortielsen fortsatt er sterk, og hvor veldig få tør sette ned foten.

Kilder NRK er i kontakt med forteller om helseattester som manipuleres.

Om trenere som setter vektkrav.

Og om fortielsen – av det alle ser er et stort problem, kanskje større enn noensinne, når man går rundt på Norgescuper eller Hovedlandsrenn.

Og der utøverne føler de ikke har noe sted å gå. Eller noen å se opp til, som kan fortelle hvor vanskelig dette er, også om man er en av verdens beste langrennsløpere.

Mørketallene

Men problemet er ikke et langrennsproblem. Eller et friidrettsproblem. Eller et problem for utholdenhetsidretter. Selvsagt er det ikke det. Det er et samfunnsproblem som dessverre er altfor godt tilpasset en del av våre mest populære idretter. Og ikke ta feil av ironien i ordet «godt», må jeg her understreke.

Jorunn Sundgot-Borgen

HISTORIER: Professor Jorun Sundgot-Borgen har hørt historier om spiseforstyrrelser i idretten i årevis.

Foto: Vibeke Røiri / NRK

I 2009 viste en undersøkelse at så mye som én av fire elever på toppidrettsgymnas hadde symptomer på spiseforstyrrelser. Ingenting tyder på at problemet er mindre i dag. Norges fremste ekspert på spiseforstyrrelser i idretten, professor Jorunn Sundgot-Borgen, snakker bare om store og skremmende mørketall.

Det er dét akkurat dette handler om. Mørket. Som gjør at unge utøvere ikke kan snakke om dette, eller føler de kan. Fordi presset for å unngå disse temaene er så stort. Fra trenere, ledere, foreldre, andre løpere. Hvor resultatene i det neste rennet eller løpet er viktigere enn investeringen i helse.

Ekstremenes samfunn

Et tema man aldri kommer utenom i denne sammenheng, er våre liv på sosiale medier, hvor de unge prøver å oppfylle idealene når det gjelder skjønnhet, muskler og flate mager i et manipulert nettsamfunn higende etter ekstremer.

Som også gir oss mer ekstreme krav innen idretten når det gjelder øvelsesprogram og fysikk – og bakker, som det har blitt så mye fokus på i langrenn. Eller i hopp. Eller i løping. Eller hvor som helst hvor kropp og vekt er et element.

Gi oss en Jessica

Derfor bør alle som bryr seg eller vil bry seg lytte til Jessica Diggins. Boka hennes heter Brave Enough. Det hun har gjort er mer enn modig. Hvor hun i intervjuform gir oss den intense og ærlige lydbokversjonen av sin plagede historie. Hvor hun sier at hennes dypeste ønske er å inspirere yngre kvinner til å bli glad sin kropp og kunne «feire det å ha muskler».

Switzerland Cross Country World Cup

SKIYNDLING: Jessica Diggins er kanskje USAs største langrennsstjerne.

Foto: Gian Ehrenzeller / AP

Det norske jenter og gutter hadde trengt nå, er at flere av våre idrettsstjerner klarte å sette ord på noen av de samme tingene. Ingen forventer en lignende utlevering, bare en ærlig anerkjennelse av hvor store problemene er. Av hvor tøft det er å gjøre noe med dem.

Og hvor viktig det er å tørre å bry seg – heller enn å snu seg bort, når noen sliter med vekt, med næring og oppfattelsen av sin egen kropp.

Og håpe de kan bevege seg i de retninger Jessica Diggins har gjort når hun i dag sier «I need to celebrate my body for what is does, not what it looks like».

Siste nytt

  • Kona fikk fotballspiller sparket

    Den amerikanske fotballklubben L.A. Galaxy har gitt sin serbiske spiller Aleksandar Katai sparken fordi kona hans spredte rasisme i sosiale medier. Tea Katai skrev blant annet at demonstranter mot rasisme var «avskyelig kveg», melder The Independent.

  • Serie A tillater fem bytter

    Når Serie A starter opp igjen 20. juni, vil alle lag ha muligheten til å bytte fem ganger, bekrefter Det italienske fotballforbundet. Premier League vedtok den samme bytteregelen torsdag. De fem innbyttene kan bare skje maks tre ganger for hvert lag.

    Ronaldo
    Foto: MARCO BERTORELLO
  • Jordan donerer 100 millioner dollar

    Basketball-legenden Michael Jordan og Nike-eide Jordan Brand vil over ti år donere 100 millioner dollar til organisasjoner som jobber mot rasisme og for mer sosial rettferdighet. Donasjonen kommer etter oppmerksomheten rundt George Floyds død.

    Jordan
    Foto: FRANCK FIFE

Sendeplan

Kl. Program Kanal