«Jeg trodde det var jordskjelv. Det var bare Japan som kvalifiserte seg til VM»

Før Japans skjebnekamp mot Hellas i kveld skrur jeg tiden tilbake til 4. juni i fjor.

Da sto jeg på en butikk i Osaka med et dirrende klesstativ foran meg.

Jeg hadde gått inn for å søke ly fra varmen, men da veggene plutselig lagde urovekkende sprakelyder og gulvet begynte å riste, var min eneste tanke å komme meg ut med en eneste gang.

Jeg trodde det var jordskjelv, men jeg tok feil.

Det var bare Japan som hadde kvalifisert seg til fotball-VM.

«Jordskjelvet» var tusenvis av hoppende glade (bokstavelig talt) japanere, nesten alle kledd i blå landslagsdrakter.

Mens jeg kikket i butikker hadde resten av byen sittet inne og sett Japan spille uavgjort mot Australia i VM-kvalifiseringen. Det ene poenget var nok til å sikre Japan billett til Brasil, som det første laget i verden.

Nå inntok fansen gatene.

Kastet seg i elven

I løpet av få minutter samlet det seg en surrealistisk stor folkemengde i området rundt broen over Dotonbori-elven i sentrum av Osaka.

Her skulle det feires, og her skulle min fascinasjon for fotballnasjonen Japan starte.

Jeg føler jeg ble kjent med en litt ny form for fotballglede denne dagen. Det var ingen brøling eller rølping, ingen blåsehorn, ingen dansing, ingen vuvuzela.

Det var bare denne taktfaste hoppingen, akkompagnert av et like taktfast «Nippon! Nippon!» (det japanske navnet til Japan), først rett opp og ned på stedet hvil, og så plutselig noe helt annet.

Én etter én begynte de blåkledde å rive av seg landslagsdraktene, før de klatret opp på broen, tok sats og kastet seg fryktløst mot elven som rant under oss.

– Hvorfor hopper de? spurte jeg en ung gutt.

– World cup! World cup! svarte han med et lykkelig glis.

Rydder på tribunen

Japan er et fotballgalt land, trolig ikke spesielt mer enn mange andre, men mitt inntrykk er at kulturen rundt fotballen er litt annerledes.

Det tror jeg vi allerede har fått se i VM.

De japanske fotballturistene i Brasil har nemlig sjarmert nok til å ha blitt omtalt i media verden over.

Rett og slett fordi de etter å ha sett laget sitt tape 2-1 mot Elfenbenskysten ble igjen i regnværet for å rydde tribunen. Noe som vel må sies å være sjelden kost.

Etter samme kamp stilte de japanske spillerne seg opp på rekke foran tilskuerne og bukket, som for å si takk for at de kom og kanskje unnskyld for at de tapte.

Kulturkrasj

Det er nok både stereotypisk og klisjéaktig å fremstille japanere som mer renslige, mer høflige, mer ydmyke og kanskje mer pliktoppfyllende enn man er i andre nasjoner.

Men dette er verdier som er dypt forankret i den japanske folkesjelen. Og i møte med den europeiske fotballkulturen, slik de fleste kjenner den, synes jeg det blir en fascinerende krasj.

– Det blir helt krasj, sier Lars Sivertsen, TV 2s Premier League-korrespondent, frilanser og Japan-entusiast, når jeg ringer ham for å diskutere temaet.

– Det er en del ting som er helt fjernt for oss, som at de rydder tribunen. Man skal heller ikke mange år tilbake før det var et stort problem at spillere bare sentret til den eldste på banen. Det hadde med gamle tanker om hierarki å gjøre, sier han.

Eivind Bisgaard Sundet er en av få nordmenn som kan si at han kjenner japansk fotball godt. Han har i flere sesonger kommentert den japanske ligaen J-League for Eurosport.

Også han nikker gjenkjennende.

– De oppfører seg litt annerledes. Japanerne er for eksempel mye mer samstemte i feiringene sine. Det er blant annet mye koordinert vinking på tribunene. Det er den store forskjellen fra den europeiske fotballen, hvor mange reiser seg, kjefter på dommeren, brøler og sånne ting, sier Sundet.

Da Japan fikk Wenger til å klikke

Å få tonet ned en del typiske japanske karaktertrekk har faktisk vært noe fotballen har jobbet med i mange år. De var rett og slett til hinder ute på banen.

– Brasilianske Dunga spilte i Japan på 90-tallet, og han brukte mye tid på å lære lagkameratene ting som egentlig er helt vanlig på banen. De kunne ingen tjuvtriks. Det var blant annet utenkelig for en midtstopper å gå opp i hodeduell om han ikke var overbevist om at han kunne vinne den, selv om det kunne ha forstyrret angrepsspilleren, forteller Sivertsen.

Før den japanske proffligaen ble startet i 1992, var fotballen i landet omtrent som bedriftsfotball, ifølge Sivertsen.

Etter profesjonaliseringen ble en rekke spillere og trenere fra andre land hentet inn.

For noen ble det et lite kultursjokk. Blant annet for Arsene Wenger. Han trente japanske Nagoya Grampus Eight fra 1995-96, før han gikk til Arsenal.

– Vi kjenner jo Wenger som rolig og avslappet, men i Japan holdt det på å klikke fullstendig for ham. De er kommet mye lenger nå, men på den tiden var spillerne gjerne veldig dårlige til å tenke selv. De skjønte ikke helt at de selv kunne bestemme hva som skulle skje ute på banen.

– Da Wenger kom, tenkte nok mange at dette er en mann med erfaring fra Europa, som virkelig visste hva han drev med. På treningene var det visst ofte slik at hvis en spiller mottok ballen, stoppet han opp og snudde seg til Wenger for å få beskjed om hva han skulle gjøre, forteller Sivertsen.

Tekniske, men mangler råskap

I dag er situasjonen en helt annen. Den japanske ligaen er full av gode spillere som holder internasjonalt nivå, noe som gjør at de store europeiske klubbene alltid holder et øye med hva som rører seg i Japan.

– Den japanske ligaen holder et nivå som er ganske mye høyere enn eliteserien, beskriver Bisgaard Sundet.

Japanske spillere har rykte på seg for å være gode teknikere, noe Sivertsen også mener kan spores tilbake til den typiske japanske måten å tenke på.

– Det ligger dypt i kulturen å være perfeksjonistiske, og de har kultur for å øve. Japan har ofte gjort det godt i individuelle OL-øvelser hvor den samme bevegelsen blir repetert. Denne tankegangen har de overført til fotball, noe jeg tror er grunnen til at mange av dem har så god teknikk, forklarer Sivertsen.

– Samtidig mangler de litt på villskap og råskap. Det er ikke mange av dem som kan gjøre det helt uventede. Der synes jeg litt henger igjen, legger han til.

Hundreårsplanen

Alt dette har altså ledet Japan frem til der de er i dag. I VM.

Mange har regnet laget som outsidere, men allerede i kveldens kamp mot Hellas spiller Japan med kniven på strupen.

Etter tapet mot Elfenbenskysten i åpningskampen er de nødt å vinne for å kunne gå videre, og det samme gjelder for Hellas.

– Det bør være en overkommelig kamp for dem. Men Hellas er et defensivt lag og en tøff nøtt for Japan, som ikke helt fikk til det offensive spillet de er blitt så kjente for i den første kampen, sier Sundet.

Å ryke ut allerede etter gruppespillet ville nok bli tøft for Japan, men de kan trøste seg med at de fortsatt har god tid på seg før de er nødt å vinne VM.

Japansk fotball har nemlig i flere år fulgt en detaljert plan som kalles «hundreårsplanen».

Den inneholder alt fra hvordan den hjemlige ligaen skal utvikle seg, hvordan stadioner bør bygges - og en tidsfrist for når Japan bør ha vunnet fotball-VM.

Den er satt til 2054. Jordskjelvvarselet er herved sendt ut.