24-åringen er en del av det norske rekruttlandslaget og har i lang tid vært en lovende løper. Har medaljer i både junior- og U23-VM, samt NM-bronse og gått verdenscup med verdens beste løpere.
Men livet som langrennsløper helt i skorpen til elitelag har ikke alltid vært enkel. I dette intervjuet med NRK forteller han åpent om prestasjonsangsten knyttet til langrennsåpningen på Beitostølen, som har preget ham i en årrekke.
– Det er det nasjonale rennet hvor jeg føler på mest nerver i løpet av et år. Det kan føre til at jeg ikke sover veldig godt i dagene i forkant.
– Man kverner på hvordan man skal løse dette best mulig. Hvordan skal jeg ta han og han og han. Det blir en litt sånn ond sirkel i toppetasjen, for det blir mye tanker som går gjennom hodet.
Prøvde å late som ingenting
Langrennsløperne trener stort sett i seks-syv måneder, fra april til november, før disse tre konkurransedagene. Han antyder at denne ene helgen han nå står midt oppi langt på vei avgjør deler av sesongen.
Kvotene til verdenscupen er mindre enn noen gang. Forventningene fra omgivelser, støttespillere og trenere, ikke minst seg selv, er store.
– Man må finne en balansegang. Men ikke tenke for mye. Det har jeg funnet ut etter førsteåret mitt som senior. Da tok tankeprosessen fullstendig overhånd. Da jeg skulle prestere på Beito og NM våknet jeg opp og kastet opp.
– Så prøvde jeg å late som ingenting og bare gikk ned i matsalen. Så dro vi til stadion og begynte å varme opp. 20 minutter før start begynte jeg å kjenne på det igjen. Kastet opp et par ganger før start. Kastet opp etter start.
Viktig søndag
Jensen sesongåpnet også med sprint fredag. Han gikk rett og slett på trynet underveis og ødela det som så ut som en lovende prolog.
Kanskje var det nervene som spilte ham et puss. Det hadde han ikke noe svar på etter rennet.
Hans beste og viktigste distanse kommer på søndag. Da venter 15 kilometer fristil. Det kan være første steg på vei til en billett til verdenscupen i Davos i midten av desember.
Jenssen tror uansett ikke han er alene om følelsene og tankene før starten på Beitostølen.
– Det er mange som legger igjen formen sin i topplokket. Og da er det om å gjøre å ikke være en av dem. For jeg vet at det er jævlig mange som er i god form, men når det virkelig gjelder, så handler det om å ha tankene på rett plass.
– Jeg håper å være en av dem som har det, men innimellom så går det over styr. Jeg skal innrømme det. Så det er tøft. Det er ikke bare tøft for hjertet og lunger, men det er en mental krig og.
Langrenns spesielle forhold
En som har fattet stor interesse for Jenssens refleksjoner og opplevelser, er fagansvarlig for idrettspsykolog i Olympiatoppen, Arne Jørstad Riise. Han jobber med mange enkeltutøvere, der man finner langrennsutøvere.
Han kaller åpenheten flott og uvanlig, interessant og spennende fordi det gir en litt bedre innsikt i hverdagen og virkeligheten for utøvere som skal prestere på Beitostølen i disse dager.
Han mener det er en del toppidretten å kjenne på press og prestasjonsangst.
– Det som kanskje er litt spesielt for langrenn er at bredden i toppen blant de nest beste er veldig stor. Det er trangt om plassen på det øverste nivået, på landslaget og inn i verdenscupen. Og i langrenn i Norge har vi mange som banker på den døra og vil inn.
Ikke uvanlig å kaste opp
– Og jeg tenker at hvis vi tenker Beitostølen, er det først og fremst i den gruppa – blant de nest beste – at man finner de utøverne som kjenner at Beitostølen virkelig er viktig, fordi det er en gylden sjanse til å gå seg inn på det øverste nivået.
Riise forteller også at det ikke er uvanlig med utøvere som får fysiske reaksjoner på press, som oppkast.
– Det er mange følelser, mye som skal håndteres, mye adrenalin, mye energi. Og igjen: Hver enkelt utøver har sitt fingeravtrykk på hvordan de løser dette, og for han er det kanskje ikke noen kjempegod løsning å kaste opp.
Har lært seg teknikker
Han snakket mye om mental trening sammen med hans tidligere trener for regionlaget i Midt-Norge, Kristian Skrødal. Alt som en følge av Jenssens følelser knyttet til viktige konkurranser.
I fjor forsøkte de to seg på såkalt «mindfulness», som Jenssen forklarer handler om å få tankene på riktig sted.
– Jeg har jo oppfattet at når jeg varmer opp, så tenker jeg «hva blir konsekvensene hvis jeg gjør det dårlig her?» Det er da jeg kan begynne å kaste opp. Så vi har kjørt øvelser sammen, hvor vi har lært oss å takle det stresset.
– Å finne ut når jeg kaster opp, hvorfor jeg må gjøre det. Da stopper jeg opp hele oppvarmingen og går i meg selv, og stopper alt som er av tankeprosesser.
Det føler han at han har lyktes godt med.
– For det er ikke ideelt for meg å stå og kaste opp før en tremil, mens de andre har fullt energilager. Så jeg har prøvd det der og gjør det fortsatt, og synes det funker for meg. Så jeg er veldig fornøyd med det.