Den ferske rekorden til Narve Gilje Nordås stod for fall etter bare en uke. Ingebrigtsen hadde null problemer i Istanbul og løp inn til ny norsk rekord på 7.40,32.
Han var likevel ikke helt fornøyd med hvordan løpet ble.
– Det er litt dumt at jeg springer et løp mot meg selv, men man kan ikke forvente noe mer, sier Ingebrigtsen til NRK.
– Kunne gjort det samme i Sandnes
For hele løpet handlet om 22-åringen. Sandnes-løperen dro i front og holdt farta stort sett hele løpet igjennom.
– Hva mener du med at du springer for mye alene?
– Jeg springer jo og leder fra start til slutt uten og nødvendigvis ønske det selv. Men som sagt, jeg kan ikke forvente noe annet. Det var et godt løp, men jeg kunne for så vidt gjort det samme i Sandneshallen eller på Sandnes stadion, sier Ingebrigtsen.
– Jeg må se på det positivt. Det er for så vidt et luksusproblem at det er ingen som vil være med å fighte. Kanskje de ikke har noe valg, det vet jeg ikke. Jeg føler meg i hvert fall bra. Det er gode ting å ta med seg inn i en treningsperiode nå og mot sommeren.
Underveis snudde han seg rundt til spanske Mechaal, som lå som nummer to, og så ut til å gi en beskjed.
– Det er vel mer tegn jeg gir, ikke så mye snakking. Kanskje det var for gøy, jeg vet ikke. Jeg ville ikke nødvendigvis springe fort, men jeg følte meg bra og kanskje jeg kunne lure noen med å lede noen runder, men det funket dårlig, sier Ingebrigtsen.
Se situasjonen mellom Ingebrigtsen og spanjolen:
– Ingen utfordrer
Ingebrigtsen klarte seg igjennom forsøket uten å bruke unødig med krefter – og virket å ha friske bein til finalen.
– Her ser jeg egentlig ingen utfordrer som er på det nivået. Det er nesten utrolig å snakke om at det skal være en «walk in the park», men det skal løpes, sa Rodal før løpet var i gang.
Fra start la Ingebrigtsen seg midt i feltet, men etter snaue halvminuttet løp han opp i teten. Da satte han opp farta, men enn så lenge hang feltet med. Etter fartsøkningen lot han spanske Adel Mechaal dra noen meter, men det fikk han ikke gjøre lenge.
Da løpet bikket seks minutter begynte feltet å sprekke opp, med Ingebrigtsen i front og spanjolen hakk i hæl. Men heller ikke i innspurten hadde noen sjans mot 22-åringen.
– Tilsynelatende relativt uberørt springer han de andre i senk, én etter én. Mechaal var seig og holdt lenge, men var i prinsippet sjanseløs, sier NRKs friidrettsekspert Vebjørn Rodal.
– Jeg synes det er litt herlig å springe fort. Kjenne litt på syren og kjenne at man lever. Samtidig er det mesterskap, så jeg skjønner hvis man ikke er trygg på seg selv og ikke går opp og drar nødvendigvis. Jeg kunne sprunget fortere, kunne sprunget senere, men det handler om å vinne i dag, og det gikk fint, sier Ingebrigtsen.
Spanske Mechaal tok sølvet, mens serbiske Elzan Bibic tok bronsen.
Magnus Tuv Myhre løp også 3000-finalen og endte til slutt på en 12.-plass. I Med tiden 7.51,30 ble det ny personlig rekord også for Myhre. Han lot seg imponere av løpet til landsmann Ingebrigtsen.
– Han er jo fasiten. Han gjør jo alt riktig, selv om han har mange løp i beina. Det er klart når du er så mye bedre enn motstanderne ser det jo lett ut, men jeg håper at han puster litt også, at det er litt tungt for han også, sier Myhre til NRK.
Lenge siden sist
Tidligere i mesterskapet har Ingebrigtsen tatt gull på 1500 meter. Men 3000 meter innendørs hadde han ikke løpt siden EM i 2021.
Én som gjorde det nylig var Narve Gilje Nordås. Forrige uke slo han nemlig den åtte år gamle rekorden til Henrik Ingebrigtsen på 3000 meter, og den nye norske rekorden lød på 7.45,39. Men nå er altså rekorden tilbake i Ingebrigtsen-familien – denne gangen hos Jakob.
– Den norske rekorden tilbake i familien. Hva betyr det?
– Det var ikke et mål i dag. Som jeg sa kunne jeg sprunget veldig mye fortere. Med rekorder vil jeg gjerne gjøre et ordentlig forsøk, men det gikk ikke i år. Kanskje neste år, så får vi glede oss når vi først er utendørs, sier Ingebrigtsen.
Verdensrekorden på distansen er også relativt fersk. Lamecha Girma fra Etiopia løp inn til 7.23,81 og ny verdensrekord i Lievin i februar i år.