– Det er først nå jeg klarer å skrive noen ord, forteller 27-åringen på sin egen hjemmeside.
- Les hele blogginnlegget her (ekstern lenke)
Det har gått tre og en halv uke siden hun fikk sjokkbeskjeden om brorens dødsfall - dagen før OLs første øvelse. Jacobsens OL ble naturligvis sterkt preget av det tragiske dødsfallet.
– Jeg har gått igjennom en tøff periode. På mange måter er jeg fortsatt midt i den tøffe perioden. Det har vært svarte dager, skriver langrennsløperen.
- Les også: Jacobsen mistet broren
Marit Bjørgen tok gull på skiathlonet på OLs første dag. Det ble en følelsesladd medalje etter at lagvenninne Astrid Uhrenhold Jacobsen mistet broren dagen før mesterskapet startet. Her er Bjørgen sammen med bronsevinner Weng under blomsterseremonien etter rennet.
Foto: CARLOS BARRIA / Reuters– Det er så mange å takke
Dødsfallet preget også de andre kvinnelige norske langrennsløperne i OL som på skiathlonet gikk med svarte sørgebånd for å vise sin støtte til lagvenninnen. Etter løpet klarte de ikke å holde tårene tilbake.
– Det er så mange å takke at det er best å ikke nevne navn. Jeg har sett alle blomster som har kommet både til meg og til mine foreldres hus. Jeg har lest alle kort, brev og meldinger. Mange har tatt meg med i sine bønner. Og jeg har grått litt, smilt og ledd litt og vært takknemlig for alle sammen.
– En dag får jeg kanskje styrken til å takke alle sammen personlig. Men det er fortsatt tungt med hverdager. Jeg lever mer normale dager, men tankene er tidvis tunge og konsentrasjonen utrolig dårlig, skriver langrennsløperen.
Tilbake i verdenscupen
Tross de vanskelige omstendighetene ble Jaobsen værende i OL og gikk tre distanser. På sprinten gikk hun inn til en meget imponerende fjerdeplass, mens både 10-kilometeren og stafetten ble skuffende på grunn av norske smøreproblemer.
Til slutt reiste hun hjem en uke før mesterskapets slutt, da hun var ferdig med de distansene hun visste hun skulle gå.
Forrige helg var hun tilbake i langrennssporet under verdenscupen i Lahti.
– Nyttet ikke å være helt
I tirsdagens blogginnlegg forteller Jacobsen at hun i starten syntes det var vanskelig å forholde seg til all støtten.
– Selv om jeg sto midt oppe i en krise var jeg i starten nølende til å ta alle hendene som ble rakt ut til meg. Jeg følte meg grådig. Men jeg skjønte fort at det ikke nytter å skulle være helt.
– Å velge og være åpen og vise sårbarheten min (slik mamma og pappa gjorde) var den viktigste grunnen til at jeg klarte å hente så mye styrke fra alle menneskene rundt meg, skriver hun.
