Ingen skam å snu

Denne uka fikk vår egen regjering håndsrekningen de nok egentlig godt kunne tenke seg. Eller i hvert fall burde. Sveriges regjering bestemte seg nemlig for å ikke sende noen representanter til OL i Beijing. Samtidig understreket idrettsminister Anders Ygeman veldig tydelig overfor nyhetsbyrået TT:

«Dette er ingen politisk boikott».

Svenskene sender ingen statsråder på grunn av smittesituasjonen i verden.

De gjorde det samme i sommer i forbindelse med sommerlekene i Tokyo.

Vår egen daværende regjering sendte kulturminister Abid Raja. Til de ordinære olympiske lekene, ikke de etterfølgende paralympiske. Da var så vel kulturministeren som resten av regjeringen mer opptatt av valgkamp. Heller ikke idrettspresident Berit Kjøll var til stede på Paralympics.

Til Beijing, men ikke til OL

Valget ga, som vel opptil flere har fått med seg, et regjeringsskifte. Den nye kultur- og idrettsministeren, Anette Trettebergstuen, har bestemt seg for å droppe OL i Beijing i februar, men i stedet være til stede på nettopp Paralympics i mars. Dette er dels en anerkjennelse av paraidrettenes betydning, dels et mildt kamuflert spark i retning hennes forgjenger.

Til OL i starten av februar skal regjeringen også sende en ennå ikke navngitt representant.

Prinsipielt er det likevel ingen forskjell på et OL i Kina og et PL i Kina. For hele diskusjonen rundt norsk diplomatisk, som det gjerne kalles, tilstedeværelse har dreiet seg om spørsmålet om menneskerettighetssituasjonen i Kina.

Politisk teater

Den har tjent som et velkomment påskudd for en rekke store nasjoner til å erklære en såkalt «diplomatisk boikott» av lekene, som altså betyr å ikke sende noen høytstående offisielle representanter til lekene.

Den 6. desember var USA den første nasjonen som erklært denne boikotten, da pressesekretæren i Det hvite hus, Jen Psaki, sa at beslutningen var tatt i protest mot «Kinas uhyggelige menneskerettighetsbrudd og grusomhetene i Xinjiang». Det siste dreier seg som kjent om den muslimske uigur-befolkningen, som har blitt tvangsinternert i såkalte «omskoleringsleire» i et antall som skal overstige en million.

Siden har USA fått følge av nasjoner som Storbritannia, Canada, Australia, Japan og senest i dag Danmark og Nederland. Men ikke Norge.

En ren diplomatisk boikott er et nytt fenomen og kan heller ikke sees som mye annet enn en symbolsk markering, alternativt rent politisk teater. Men det gir i hvert fall en stund den ønskede oppmerksomhet rundt situasjonen i Kina, om det er i nevnte Xinjiang, Hongkong, Tibet eller andre steder i Kina.

I realiteten er imidlertid betydningen liten ut over å irritere de kinesiske arrangørene. For idet åpningsseremonien i Fugleredet i Beijing er over, er det sporten som kommer til å få fullt fokus, enten man vil det eller ei.

Tro mot tradisjonen

Og på VIP-tribunene skal da etter planen representanter for så vel Idretts-Norge som kongehuset og altså regjeringen følge spent med. Overfor Aftenposten forsvarer utenriksminister Anniken Huitfeldt dette med at det er en «lang tradisjon» og fortsetter med at «Det er naturlig at en stor vinteridrettsnasjon som Norge har tilstedeværelse fra regjeringen for å støtte opp om våre toppidrettsutøvere».

I normale tilfeller ville det kanskje vært det.

Men for norske statsråder krever det mer enn en tradisjon som begrunnelse for å reise til Beijing, slik verden ser ut i dag.

Norske regjeringers åpenbare motvilje mot å fornærme kinesiske styresmakter går direkte tilbake til tildelingen av Nobels fredspris til regimekritikeren Liu Xiaobo i 2010. De drøye 11 årene siden har Norge tidvis desperat brukt på å gjenopprette en form for politisk tillit.

Da passer det seg ikke å ikke møte opp når Kina arrangerer idrettsfest.

Det er heller ikke ønskelig ut fra et handelspolitisk ståsted. Fra 2016 til 2019 skjedde det eksempelvis nesten en dobling av norsk eksport av fisk og sjømat til Kina, ifølge SSBs tall.

Da forklarer vi vår tilstedeværelse med tradisjoner, ikke politikk.

Og lover, slik norske politikere alltid gjør, å benytte anledningen til å ta opp menneskerettighetsspørsmålene med de kinesiske myndigheter. I vissheten om at dette bare er for rene formalia å regne i disse sammenhenger.

• Danmark og Nederland slutter seg til den diplomatiske boikotten av vinter-OL i Kina.

Vend i tide

Sannsynligvis er det samme utenriksminister Huitfeldt som er utpekt til å representere regjeringen under OL. Og vil gjøre det med den genanse og verdighet som er påkrevet.

Men hun og kollega Trettebergstuen har gjennom omikron-spredningen fått sin uforutsette mulighet til å slippe ærerikt unna, uten å være med på en diplomatisk boikott eller skade forholdet til Kina i uopprettelig grad.

For det norske folk har ikke behov for å se sine statsråder juble på folketomme tribuner i Beijing.

Og våre utøvere i OL eller PL trenger det definitivt heller ikke. De har etter all sannsynlighet mye mer bruk for politikere som går foran og viser at de tar det ansvaret verdenssituasjonen tilsier. Uten å være med på en diplomatisk boikott.

Derfor bør de holde seg hjemme og dyrke det som faktisk er de aller beste norske vintertradisjonene.

Som å ta trygge veivalg.

Som å være forberedt på uvær og kulde.

Som å lytte til erfarne fjellfolk – særlig hvis de i tillegg er svenske.

Eller, som her er det viktigste av alt, å vende i tide. For det er faktisk ingen skam å snu.