Ingen outsider verdig

Tiden flyr kjapt på kvinnesiden. Det er dårlig nytt for Norge.

Det er ni år siden nå at landslaget nådde finalen i EM. Det er lenger enn det høres ut, for på den tiden har kvinnefotballen hatt en vekst som har tatt flere tiår på herresiden.

De store landene har tatt igjen de nordiske. Norges katastrofale EM handler ikke kun om trener Martin Sjögren, men om en liten nasjon som over tid vil slite med å henge med gigantene.

Norge kan ikke lenger bare spille festfotball. De må akseptere sin rolle som underdog og outsider, og med det gjøre seg vanskeligere å bryte ned.

Faktisk finnes det et lignende lag som har vist hvordan dette kan løses.

Og det er det norske herrelandslaget.

Flere paralleller

Begge lag har et par kreative spillere av høy klasse, pluss en spiss som er så god at vi må klype oss i armen. Herrene har Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland.

Damene har Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Ada Hegerberg.

Disse navnene dras stadig opp på begge sider når det skal argumenteres hva Norge bør oppnå. Men vi vet hva de kan. Nøkkelen er resten av laget.

Her har Ståle Solbakken sveiset sammen lagdelene med tæl, lagånd og stram struktur. Herrene kan spille bra fotball, men de er først og fremst solide. Så sant forsvaret holder tett, vet de at geniene fremover vil skape noe.

Dette er som skapt for å slå antatt bedre lag. Herrene topper nå sin gruppe i Nasjonsligaen med tre seiere på fire kamper.

Damene trenger en lignende strategi. Når VM-kvaliken fortsetter i september, må Norge finne en stil som tar høyde for avstanden opp til de beste. Den har nemlig blitt stor.

Det har vi sett i sommer.

Sjokkert

Den fremste målestokken er England, som knuste Norge 8–0 i gruppen. Selv det engelske laget var sjokkert over nivåforskjellen.

Er ikke Norge bedre?

Svaret må være at jo, det er jo det. Dette laget skal kunne nå en kvartfinale. Kritikken mot Sjögren er fortjent, og det er vanskelig å huske mange trenere som har fått beholde jobben etter et EM med null poeng og null mål, slik svensken gjorde i 2017.

Samtidig er det lett å glemme hvor fort kvinnefotballen stormer fremover i land som England. Det er ikke bare Norge som har stagnert.

Mange av de andre nasjonene har blitt bedre. Mye bedre.

Tre store år

La oss se på styrkeforholdet mellom England og Norge de siste tre årene. I 2019 møttes de i VM, med Sjögren som trener. England vant 3–0, men tallene bak var ikke så gale for Norge.

England vant skuddstatistikken 16–12. Ballbesittelsen var 50–50.

Da lagene møttes igjen i en vennskapskamp i Bergen to måneder senere, vant Norge 2–1.

Tre år senere har gapet blitt enormt. I EM vant England skuddstatistikken 26–3. De hadde ballen 61 % av tiden. De avgjorde det hele etter en halvtime.

Greit nok, England spilte hjemme og har fått en strålende trener i Sarina Wiegman. Men Norge hadde Hegerberg, som var borte i 2019. Skal man finne en forklaring, må man se på flere ting enn de to lagene og trenerne.

Man må ta med endringene i engelsk damefotball som helhet.

En halv million nye spillere

Her har mye skjedd. Allerede ett år før VM, i 2018, ble den engelske toppligaen 100 prosent profesjonell. Alle klubbene måtte gi spillerne kontrakter med minst 16 arbeidstimer i uka, samt drive egne akademier.

De neste årene investerte flere store klubber i sine damelag. I dag tilhører 11 av de 12 lagene i toppserien klubber som har herrelag i Premier League. Disse tjener flere milliarder i året og kan pøse ressurser inn i lagene. I tillegg har toppligaen fått sponsor- og TV-avtaler som har økt dramatisk i verdi.

Så har du det engelske fotballforbundet.

I 2017 startet de en plan om å øke antallet spillere, lag og treningssentre på damesiden. Tre år senere hadde antallet lag økt med 54 prosent. Antallet spillere, uansett alder og nivå, var oppe i 3,4 millioner.

Dette var en økning på en halv million på tre år. Jo mer populær kvinnefotballen blir, desto flere av landets 56 millioner innbyggere vil mobiliseres som fans, trenere og spillere.

For Norge, med 5,5 millioner innbyggere, blir det ikke lett å følge med.

Fremgang i Sør-Europa

England er ikke alene.

Nederland har blitt en stormakt, som Norge erfarte med 0-7-tapet i fjor. Frankrike og Tyskland er etablerte. Og hold et øye med Sør-Europa.

Spania nådde ikke VM før i 2015 og er med i EM kun for fjerde gang. Likevel er de blant favorittene, selv uten to av sine største stjerner, Alexia Putellas og Jenni Hermoso. De har 47 millioner innbyggere, råsterk fotballkultur og to av verdens største klubber i Barcelona og Real Madrid, som begge investerer i sine damelag.

Italia? De ligger lenger bak, men der vil toppdivisjonen bli profesjonell den kommende sesongen. Portugal nådde sin første turnering i 2017 og spilte nylig jevnt mot Nederland i sin gruppe.

Både Italia og Portugal slo Norge i Algarve Cup tidligere i år.

Og mens det var gledelig at Norges U19-lag nådde EM-finalen i sommer, er det langt opp fra det nivået til å møte A-lagene til England og Nederland.

Kvalitet i alle ledd

Så kan man si at Norge har spillere på noen av verdens beste lag. Men som enkelte har påpekt, sliter flere av dem med å få fast plass, blant dem Julie Blakstad (Manchester City), Frida Maanum (Arsenal) og Ingrid Syrstad Engen (Barcelona).

I Norges forsvar har ikke Maren Mjelde startet en ligakamp for Chelsea siden skaden. Mot Østerrike spilte hun med Blakstad, Tuva Hansen, Guro Bergsvand og keeper Guro Pettersen. De tre sistnevnte spiller i den norske Toppserien.

Selv om Toppserien vokser, ligger den et godt stykke bak de store ligaene i Europa. Det var ingen norske lag i Mesterligaen forrige sesong.

I Det europeiske fotballforbundets rangering av ligaer, basert på resultater i deres turneringer de siste fem årene, ligger Norge på 12. plass, bak Island og Kasakhstan.

Til sammenligning har England toppspillere i alle ledd. Selv Østerrike har tre spillere fra den engelske ligaen, pluss seks stykker fra de tre beste lagene i Tyskland.

Stjerner i øynene

Dermed er det lett å få stjerner i øynene av navn som Hegerberg, Hansen og Reiten, uten å ta med at resten av laget må henge sammen.

Spesielt ille blir det når organiseringen er så svak som den har vært i EM.

Så Norge må tilpasse seg denne nye verdenen. Det må bli umulig for landslaget å tape 8–0. Kampene mot de store må bli jevne nok til at stjernene kan avgjøre dem.

Noe må skje, for det kan ikke fortsette slik. Det blir ikke noe lettere. Og det kan ikke bli stort verre.