Petter Northug klarte ikke å holde tårene tilbake da han fortalte at eventyret er over. Han var ikke alene.
På min telefon rant det inn meldinger fra rørte bekjente som satt med tørkerull i fanget og fulgte pressekonferansen fra Trondheim.
Jeg kjente en tåre i øyekrokene selv også, der jeg satt i en krok i NRK-sportens lokaler og hørte på det han hadde å si. En epoke er så definitivt over, og ikke bare for Petter Northug.
Dagens nyhet innebærer egentlig slutten på en tidsregning for oss sportsjournalister som har hatt som jobb å følge Petter Northug, og ikke minst for langrennsinteresserte TV-seere, særlig i Norge og Sverige (men det er verdt å merke seg at Northug også har store tilhengerskarer i land der folk flest normalt ikke bryr seg om langrenn i det hele tatt).
Petter Northug ble rett og slett et fenomen langrennssporten aldri før har sett maken til. Det er ikke mulig å bli større stjerne som langrennsløper enn det Northug ble.
Viste janteloven fingeren
Delvis skyldes det naturligvis hans vanvittige merittliste, delvis skyldes det hans spektakulære måte å avgjøre skirenn på og ikke minst skyldes det at han samtidig viste janteloven fingeren, og ofte med et glimt i øyet.
Som han sa selv på pressekonferansen i dag: «Jeg tar valgene mine selv, og står for dem.»
Northugs valg har fått noen til å hate ham og ekstremt mange til å elske ham. Å være likegyldig til Petter Northug må omtrent være umulig.
Derfor er dette et av de mest interessant spørsmålene i dag:
Hvordan vil DU huske Petter Northug? Hva betydde han for DEG?
Ettersom veldig mange har et veldig personlig forhold til ham, vil svarene sannsynligvis variere mye.
Taper med vinnermentalitet
Selv har jeg vært så heldig å få være tett på gjennom hele karrieren som journalist. Sannsynligvis er det avgjørende for min personlige opplevelse av Petter Northug at jeg rakk å møte ham før han ble stjerne.
Intervjuet på Klekken høsten 2005 gjorde inntrykk. Det var en lavmælt gutt med nedslått blikk som satt foran meg, men også en gutt med skyhøye ambisjoner og usedvanlig klare tanker om hvordan han skulle bli verdens beste langrennsløper, for det var det han skulle bli.
Nå i høst, altså i 2018, har jeg lært enda mer om gutten som satt der i 2005. I biografien «Min historie» forteller han hvordan han i ung alder utviklet en ekstrem vinnerlyst som vokste seg sterkere for hver gang han tapte et skirenn.
Og tapte gjorde han hver eneste gang til langt inn i tenåra. Petter Northug var ingen vinner i løypa, men nettopp derfor vokste det fram en enorm vinnervilje i ham, en sult på å krysse streken først. Og han hadde tydelige fiender som han ville bli god nok til å slå.
Han skulle vise dem!
«Det viktigste som har skjedd, var at jeg tapte så mye de første årene,» sier Northug i biografien, og forklarer:
«Jeg hadde ikke noe valg. Fra jeg stod opp til jeg la meg var det bare én måte jeg kunne ta ham igjen på. Jeg måtte trene.»
Kunsten å slå tilbake
Han viste dem ved å være klart best i verden som junior. Faktisk var han så god som junior at han også viste seg å være verdens beste senior i sitt siste juniorår.
I norgeshistoriens kanskje mest omtalte skirenn, NM-tremila på Heistadmoen i 2006, satte han hele senioreliten på plass. Som alle vet, ble han likevel vraket til OL i Torino. Det skiinteresserte norske folk raste.
Om noen lurer på hvordan Northug reagerte?
Han skulle vise dem!
I Falun rett etter Torino-OL, nærmere bestemt 8. mars 2006, smadret han hele hurven som hadde vært i OL og tok sin første verdenscupseier. Han er fortsatt den yngste herreløperen som har vunnet et verdenscupløp i langrenn.
I sitt første senior-VM i Sapporo i 2007 gjorde han et strålende løp på favorittdistansen 30 km fellesstart med skibytte. Så snublet han i sin egen stav inne på selve stadion. I stedet for gull, ble det mageplask og tårer.
Hvordan Northug reagerte?
Han skulle vise dem!
Det gjorde han først i stafetten i Sapporo, da han gjorde svenske Anders Södergren til statist og «rykket» ble født.
Smellen
Men det første individuelle VM-gullet måtte Northug vente i to år på. På tremila med skibytte i Liberec var han besatt av tanken på å revansjere fallet i Sapporo. Northug «tok gullet tilbake», som han selv sa det, hans første av tre gull i Liberec.
VM i Liberec var det første av tre eventyrlige sesonger, der Petter Northug var på høyden av sin karriere. Det ble to gull i OL i 2010, og VM på hjemmebane i Holmenkollen i 2011 ble kronen på verket. Tre gull under et vanvittig press, på tremila, stafetten og femmila.
Petter Northug hadde vunnet femmila i tre mesterskap på rad og realisert alle sine drømmer.
Da sprakk bobla. Han hadde ikke lenger noe å slå tilbake imot, ingenting mer å bevise. Motivasjonen falt. Langrenn betydde mindre, men fortsatt nok til at det ble to nye gull under VM i Val di Fiemme i 2013.
OL i Sotsji i 2014 ble første gang Northug ikke maktet å skrape sammen en toppform til et mesterskap.
Så smalt det i rundkjøringa på Byåsen.
Kunne ikke avslutte som fyllekjører
Hadde ikke det skjedd, er det fullt mulig at gullene i Val di Fiemme hadde vært Petter Northugs siste.
Han kunne ikke avslutte karrieren på en sånn måte, som en fyllekjører som stakk av fra et ulykkessted. Han måtte vise alle – én gang til. Og en bedre arena enn svenskenes hjemmebane i Falun kunne han ikke ha fått å gjøre det på.
1. mars 2015 er Petter Northug-dagen jeg aldri kommer til å glemme. Han hadde for alleredeslått tilbake. Tre gull hadde det blitt i mesterskapet til da, på sprinten, stafetten og lagsprinten.
Bare femmila gjensto. Den var det ingen som hadde tro på at Northug skulle vinne, kanskje ikke engang Northug selv.
Riktig nok lavet snøen lavet ned, noe som gjorde det vanskelig å gå fra i front. Det ga Northug en sjanse, men flere ganger underveis virket det likevel som den gamle femmilskongen var hektet av.
Det var han ikke. Han var bare, som så mange ganger før, smartes.
Den historiske bragden
Der de andre løp bakkene, trasket Northug opp. Han tapte tid, men pådro seg kanskje mindre melkesyre og sparte kanskje mer på karbohydratlageret enn de andre.
Likevel var han ikke i posisjon da løperne svingte ned på stadion på sisterunden. Avstanden opp til Lukas Bauer, Maxim Vylegsjhanin og Johan Olsson var for stor.
Ut av intet slukte han luka, inn på selve oppløpet var han helt i rygg. Men veien fram var fortsatt blokkert med Vylegsjhanin og Bauer i hvert sitt spor. Å gå rundt en av dem ville ha gjort veien for lang.
Petter Northug gikk imellom dem. Og vant.
Fire gull i ett VM, som første mannlige langrennsløper gjennom tidene.
Gull på både sprint og femmil, som første langrennsløper gjennom tidene.
13 VM-gull totalt, flest av samtlige mannlige langrennsløpere gjennom tiden.
Liggende og oppreist
Etterpå gikk jeg sammen med Petter Northug fra den internasjonale pressekonferansen inn til NRKs kontor i pressesenteret, der han skulle gjøre sitt siste intervju for dagen.
«Lettelse. Jeg er så jævlig sliten. Jeg er helt ødelagt. Jeg går her og svimer i min egen verden,» sa Northug.
Da vi kom inn, la Petter Northug seg ned på den mørkegrå sofaen.
Liggende gjorde han det siste intervjuet etter det siste VM-gullet.
Petter Northug hadde reist seg igjen, han hadde besteget Mount Everest med beina fulle av gjørme.
Når man har gjort det største, kan det ikke bli større. Derfor kan vi oppsummere alt etterpå i en parentes som verken legger noe til eller tar noe fra Petter Northugs karriere.
Det var den aller største stjerna som tok et verdig farvel i dag.
Da er det på sin plass med noen tårer.