Ikke gode nok – ennå

Da de norske spillerne møtte pressen etter tapet i Rotterdam i går, kom de obligatoriske spørsmålene om hvorfor Norge hadde røket i kvaliken.

Hvorfor slår vi ikke Nederland?

Hvorfor scorer vi ikke nok mål?

Hvorfor lykkes det aldri for Norge?

De fikk nok av sjanser til å ta selvkritikk. Men det føltes litt feil. Selvransakelser er normalt for landslag etter store skuffelser, ofte kombinert med slakt og bytte av trener.

Dette er ingen slik situasjon. Sjelden har det vært så stor grunn til optimisme rundt landslaget.

Dessuten finnes det svar på de spørsmålene som ble stilt.

Glem ikke mars

Hvorfor slår vi ikke Nederland? Fordi de har stjerner fra Barcelona og Paris Saint-Germain som skal rundspille Norge på en normal dag. De oransje har vaklet borte, men hjemme slo de Tyrkia 6–1 og Montenegro 4–0.

Det var ikke her at Norge kastet bort VM-sjansene.

I stedet må lyset rettes mot kampene mot Tyrkia, 0–0 mot Latvia og sjansesløsingen mot Gibraltar på Ullevaal. Ved samtlige anledninger kunne og burde Norge scoret flere mål.

Man kan si at Norge er svake offensivt. Det finnes ulike grunner til at laget ikke har scoret mer, men bare det at debatten har forflyttet seg mot angrepet, vitner om fremgang.

La oss tross alt ikke glemme hvor svakt dette laget var i mars.

Snille Norge

Den gangen møtte spillerne opp til den første samlingen under Ståle Solbakken, mange av dem uten å ha møtt ham før.

Forholdene var håpløse. De skulle ha «hjemmekamp» i Malaga på grunn av pandemien, og det mot den største rivalen til andreplassen, Tyrkia, på et tidspunkt hvor Norge var på sitt mest sårbare.

Det ble tap, 0–3, men husk hva debatten dreiet seg om i etterkant: mentalitet og forsvarsspill. Norge manglet tenningsnivå. De markerte for dårlig.

Spillerne var «for snille».

Det lå mye i det da. Det gjør det ikke nå. Norge har sluppet inn fem mål på åtte kamper i kvaliken siden, hvorav to var mot Nederland i en periode hvor laget måtte ta sjanser.

Den defensive strukturen er langt bedre nå. Og selv om Nederland hadde vært fornøyd med 0–0 i går, er det ingen selvfølge å begrense et slikt lag til så få sjanser, så lenge, på bortebane.

Spillerne stiller nå større krav til hverandre. «Galskapen» til Solbakken har spredd seg. Det var interessant å høre Virgil van Dijks beskrivelse av Norge i går.

– De har en fantastisk lagånd. De gir seg aldri, sa Nederlands kaptein.

Dette skal være elementære kvaliteter for et norsk landslag, men det har det ikke alltid vært.

At slike ting nå tas for gitt, er et kompliment til Solbakken.

Norge på papiret

Den defensive soliditeten er et godt fundament å bygge videre på, for ser man på Norge på papiret, er det forsvaret som virker mest usikkert. Fremover har man Erling Braut Haaland, Alexander Sørloth og Martin Ødegaard med flere.

Så sant man snører igjen bakover, kan man alltid håpe på at disse skaper noe.

Også offensivt har Norge blitt bedre. Husk statusen i juni, da de spilte to grusomme treningskamper mot Luxembourg og Hellas. Spesielt den første omgangen mot grekerne var så svak at den grenset til det parodiske.

Så dårlig hang laget sammen, at man begynte å lure på om det ville fungere under Solbakken.

Men så tok spillerne sommerferie, og da de møtte Nederland i september, var laget forvandlet. Det ble 1–1, før Norge vant 2–0 i Latvia med en helt annen intensitet i spillet.

Kun sjansesløsing av en annen verden gjorde at det «kun» ble 5–1 mot Gibraltar.

Så kom kampene uten Haaland.

Cueva fra start

Og det var ikke bare han som var skadet. Mens Norge mistet hjemmebanefordelen mot Tyrkia, stilte de til bortekampen uten Haaland, Sørloth og King.

Solbakken måtte bruke Kristian Thorstvedt alene på topp. Det finnes ingen lag, verken klubber eller landslag, som ikke savner sine tre beste spisser.

Likevel fikk Norge ett poeng, delvis ved hjelp av Bernardo Cueva, dødballtreneren som til daglig jobber i Brentford. Det er en annen ressurs som kan bli, og allerede har blitt, viktig for Norge.

Hjemme mot Montenegro scoret Norge på en ny dødball. Den ene halvsjansen de skapte mot Nederland i går, kom fra et langt innkast.

Hvorfor scorer ikke Norge flere mål? Skader, sjansesløsing og ni treff i treverket i løpet av kvaliken utgjør noe av svaret.

Den andre siden av saken er at Norge bør score langt mer i neste kvalik.

Gunstig alder

For da vil Cueva være med fra start. Spillerne vil ha tatt Solbakken i hånda før første trening. Alle vil kjenne til kravene og spillestilen.

Forhåpentligvis vil Haaland også være skadefri.

Og når vi snakker om en av verdens beste spisser, har det litt å si.

Mange av spillerne kan vokse mye. De fleste er enten tidlig - eller i midten av 20-årene. Innen neste kvalik om 16 måneder vil mange av dem stille sterkere.

Backene Birger Meling (26) og Marcus Holmgren Pedersen (21) kan bare bli bedre. Ødegaard (22) vil få tid til å spille seg inn igjen på Arsenals lag. Kristoffer Ajer (23) og Mathias Normann (25) får utviklet seg i Premier League.

Enda mer kan også forventes av Sørloth (25), Thorstvedt (22) og Morten Thorsby (25).

Og hvem vet hvor god Haaland (21) vil ha blitt.

Så man kan forstå Solbakken når han føler seg «99 % sikker» på at Norge når EM i Tyskland, hvor 24 nasjoner blir med. Greit, det lyktes ikke for Norge i går.

Men denne gjengen har kommet langt på kort tid.

Og de kan komme betydelig lenger.