I kveld er det duket for årets største skuffelse

Det ble annonsert som sesongens store thriller: José Mourinho mot Pep Guardiola, en duell mellom to av verdens beste trenere, i en by som ikke var stor nok for dem begge.

Vi forventet psykologisk krigføring. Krangler. Konfrontasjoner. En intens tittelkamp.

Det var tross alt dette dramaet vi fikk i originalen, i Spania, da Mourinhos Real Madrid utfordret Guardiolas Barcelona. I denne oppfølgeren ankom erkefiendene Manchester United og Manchester City, to lag med sterke staller, fete budsjetter og store ambisjoner.

Og for en skuffelse det har vært.

Kveldens Manchester-derby var ment å være en spennende finale i jakten på tittelen. I stedet har det blitt en desperat knokkelkamp om fjerdeplassen.

Slikt gir ikke mange øyne på terningen. Så hvorfor har ikke trenerne levert?

Lite for pengene

Det er tross alt lite å si på forutsetningene. Vi snakker her om to legendariske taktikere som har vunnet fire mesterligaer og 14 ligatitler seg imellom de siste 14 årene. De tok over gode staller. De har fått full myndighet til å implementere sine metoder.

De har brukt mest penger av samtlige Premier League-sjefer. Ifølge Sky Sports svei City av 174 millioner pund i fjor sommer, mens United brukte 150 millioner.

Og likevel ligger de henholdsvis 14 og 15 poeng bak Chelsea før kveldens kamp.

City er i tillegg ute av alle cuper. Og mens United har vunnet Ligacupen og kan ta Europaligaen, er slike trofeer kun plaster på såret for en så stor klubb.

Ønsker nye spillere

Sannheten er at begge har jaktet tittelen – og feilet spektakulært.

Nå ønsker de attpåtil nye spillere. Det sies at City og Uniteds staller mangler viktige brikker, så bud forberedes på Alexis Sánchez, Antoine Griezmann og flere.

Slikt vil utvilsomt hjelpe. Men hvor ligger da verdien i Mourinhos og Guardiolas metoder?

Alle trenere kan tross alt fikse problemer ved å kjøpe nytt. Det var antatt at investeringene i fjor skulle være nok til å hjelpe disse gigantene mot toppen, spesielt Guardiola. Resten var opp til ferdighetene som skal gjøre dem så spesielle: Taktikk og treningsmetoder.

Det at fremgangen deres har vært så moderat, betyr kanskje at trenernes innflytelse har en tendens til å bli overvurdert, spesielt i Premier League.

Det sterkeste bortelaget

Det hører med til historien at Guardiola og Mourinho har forbedret sine lag. Både City og United har tatt flere poeng per kamp enn før – og spillet bak resultatene er bedre.

City dominerer kamper mer enn forrige sesong og har ofte vært uheldige. Sjekker man statistikker for sjanser for og imot, er City ligaens beste lag i begge ender av banen. Problemet har ofte vært ineffektive angripere og svakt keeperspill.

United er sterkere defensivt og har vært ligaens beste lag på bortebane. Også de har sløst med sjansene. Klarer de å fikse hjemmeformen, blir de fort tittelkandidater.

Disse fremskrittene har imidlertid ikke vært nok til å slåss om tittelen allerede nå.

Selv ikke Mourinho og Guardiola klarer å gjøre gull av gråstein.

Lure kjøp = suksess

Og slik har det alltid vært. Ingen av dem har oppnådd mirakler, kanskje med unntak av da Mourinho vant mesterligaen med Porto i 2004.

Guardiola trente Barcelona og Bayern München. Talent var ikke akkurat en mangelvare.

Mourinhos beste sesonger har kommet like etter travle somre. Da han ankom Chelsea i 2004, ga Roman Abramovitsj ham et drøss av spillere, og to ligatitler fulgte.

I 2009 hadde Mourinho landets sterkeste stall i Internazionale, men vant kun Serie A. Så solgte klubben Zlatan Ibrahimović til Barça, fikk Samuel Eto’o i retur, pluss penger til å kjøpe navn som Diego Milito, Lúcio og Wesley Sneijder. Handelen var et av tiårets kupp.

Og det var først med denne kvaliteten at Mourinho førte Inter til trippelen i 2010.

Stallen var også råsterk i Real Madrid. Da Mourinho vant tittelen i Chelsea i 2015, var det igjen etter en genial sommer året før, hvor klubben fikk 50 millioner pund for David Luiz, tok Thibaut Courtois tilbake fra lån, og hentet Diego Costa, Filipe Luís og Cesc Fàbregas.

Best med de beste

Disse eksemplene viser da at selv de ypperste trenerne er avhengige av spillerkjøp. Før i fjor hadde Mourinho og Guardiola alltid tatt over lag som hadde havnet lavere enn topp tre året før, med unntak av Mourinhos jobb i União de Leiria i 2001.

De er altså vant til å ta over topplag, og så gjøre dem til vinnere.

Det er her de så ofte er bedre enn sine rivaler. Flere kan vinne titler med Barça og Bayern, men ikke alle kan gjøre dem til tidenes beste klubblag, eller smadre det som er av Bundesliga-rekorder.

Flere kunne ha lyktes i Chelsea, Inter og Real Madrid. Men ikke alle kunne ha vunnet italiensk fotballs første trippel, eller satt nye poengrekorder i Premier League og La Liga.

Det er slike ting Mourinho og Guardiola oppnår. De gjør gode spillere om til eksepsjonelle lag.

Men selv ikke de kan klare det uten kvalitet.

Faktorene bak Chelsea

Derfor er denne sesongen så annerledes for begge. City kom på fjerdeplass i fjor og United på femte. Stallene er fortsatt langt svakere enn det Mourinho og Guardiola har jobbet med før.

Det finnes grenser for hva selv de beste trenerne kan oppnå på så kort tid.

En trener som ser ut til å motbevise dette er Antonio Conte, som er i ferd med å ta Chelsea fra 10. plass til tittelen.

Men Chelsea vant tittelen i 2015 og var alltid mye bedre enn det 10.-plassen antydet. De har hatt et lettere kampprogram. Og selv Conte brukte mye penger på navn som David Luiz, Marcos Alonso og Ngolo Kanté i fjor sommer. Faktisk var Chelsea klubben som brukte mest etter Manchester-lagene, med 123 millioner pund.

Altså er Contes treneregenskaper kun én av flere faktorer.

Dermed er kanskje ikke trenerne så viktige som man ofte tror. Både Mourinho og Guardiola har forbedret sine lag, som forventet, men vil trenge bedre spillere for å oppnå sine ambisjoner. Inntil videre, må vi nok vente litt til på den virkelige Manchester-thrilleren.