Hvorfor ble ikke denne gutten landslagskaptein?

Høsten 1998 er to skoleklasser på leirskole på Drageid, et lite sted i Trøndelag. Dagene går med til friluftsliv, fisking og fotball. Elleve år gamle gutter løper rundt og drømmer om å bli best i verden.

En dag skal elevene delta i den tradisjonsrike Drageid-marsjen, en åtte kilometer lang tur. De som vil kan løpe. Høsten 1998 er det én gutt som utmerker seg spesielt. Han løper og setter samtidig rekord.

Neste tjue år senere spiller han fotball i Bundesliga og er kaptein på det norske landslaget.

Samme dag, den høsten, er det en annen gutt som ikke gidder å løpe. Han velger å gå langs veien med en kompis, spise potetgull og prate skit.

Nesten tjue år senere sliter han benken i Mjøndalen og angrer bittert på at han ikke løp akkurat den dagen.

De to guttene kunne vært hvem som helst, men det er Per Ciljan Skjelbred og meg. Tjue år senere er vi på helt forskjellige steder, selv om drømmen var den samme.

Hvorfor tenker jeg alltid på dette løpet når jeg skal forklare til meg selv hvorfor jeg ble en middelmådig fotballspiller?

(TV-serien «Stilson på benken» er et samarbeid mellom fotballspilleren Michael Stilson og NRK Sport. Les mer om prosjektet i faktaboksen.)

Den brutale sannheten

Jeg hørte en gang en historie om Jo Nesbø. Ikke forfatteren, men fotballspilleren. Unggutten som herjet på Moldes juniorlag på slutten av 70-tallet og debuterte på A-laget som 17-åring. Han som drømte om en dag å spille for Tottenham. Det ble sagt at folk i Molde fortsatt snakker om hvor god unge Nesbø hadde blitt hadde det ikke vært for at han røk korsbåndet i begge knærne og måtte legge skoene på hylla.

«Han fikk aldri bevist hvor langt han hadde nådd», sa folk.

Men det interessante i denne historien var ikke hva folka rundt sa, det var det Nesbø selv tenkte.

«Jeg fikk aldri motbevist talentet mitt», sa han.

Vel vitende om at de aller fleste gutter som drømmer om store fotballkarrierer ikke lykkes. Det er den brutale sannheten.

Da er det til å forstå at svært mange gir seg mens leken er god.

Den potensielle storheten

«Jeg lot den siste rest av håp fare, for det jeg hadde av håp var knytta til det ufullførtes potensielle storhet, ikke det fullførtes litenhet».

Ordene tilhører Per Petterson, Jo Nesbøs forfatterkollega. Hvorvidt Petterson spilte fotball er jeg usikker på, men alt da han var 18 år gammel var han sikker på at det var forfatter han skulle bli. Likevel skulle det ta 16 år før han ga ut sin første roman, i frykt for at han ikke skulle være god nok.

Ordene hans traff meg midt i hjertet. 29 år gammel sitter jeg og råtner på en benk i Mjøndalen, og kan bare se fotballkarrieren min visne.

25 år etter at jeg fikk min første fotballdrakt.

25 år etter at det første frøet var sådd.

25 år med et håp om å bli verdens beste fotballspiller.

Nå er alt i ferd med å ta slutt.

Og ikke en sjel vil merke noe. Knapt nok min mor og far.

Og der Jo Nesbøs karriere for alltid vil leve i det Petterson kaller det ufullførtes potensielle storhet, stirrer jeg min egen fotballkarrieres litenhet midt i øyet.

Bevisene

Det var en ganske stor andel av de gutta jeg vokste opp med som ti år gamle ikke ante hva de skulle gjøre, dersom de ikke ble fotballproffer. Det fantes ikke noe annet. Livet var fotball. Fotballen var oss. Og der og da virket alt mulig.

På løkka avgjorde vi Champions League-finaler, verdensmesterskap og driblet oss inn i alle imaginære supporteres hjerter på de usynlige tribunene som omkranset de tynnslitte gresstustene som var vårt Wembley.

Et par timer var nok til å bli verdens beste.

Så gikk årene. Og én etter én forsvant de fra løkka. Fra fotballen. Ut av drømmen og inn i det virkelige livet.

De innså at det var lettere å bli verdens beste fotballspiller alene på løkka enn i kamp mot de millioner av gutter rundt i verden som ville det samme.

Og de ga seg på et tidspunkt når bevisene for at de kom til å lykkes veide tyngre for enn i mot, der det ufullførtes potensielle storhet etter hvert som årene gikk skulle vokse seg til å bli en sann historie om det som kunne vært.

Den største kvelden

I min karriere er det én kamp som skiller seg ut: Finalen i kretsmesterskapet høsten 2004, Rosenborg mot Strindheim. For Rosenborg spilte halvparten av Norges fremtidige landslagsmidtbane. Men selv ikke Per Ciljan Skjelbred og Alexander Tettey kunne gjøre noe med dette Strindheim-laget.

Treneren var Kåre Ingebrigtsen. Spillerne het Liridon Ademi, Christoffer Brekke og Francis Linn. Og en håndfull andre du aldri har hørt om, inkludert meg selv.

Vi vant 4-1 og jublet som om vi hadde vunnet VM. For Skjelbred og Tettey var kampen knapt en parentes i fantastiske karrierer, men for ganske mange på det Strindheim-laget var denne kvelden det aller største de skulle få oppleve på en fotballbane.

Men tenkte vi det da?

For vi var utvilsomt på vei mot noe stort. Bevisene ligger der i form av glimrende enkeltkamper, avisoppslag og vårt eget minne om hvor nære vi egentlig var de som til slutt ble best.

Men så skjedde det. Kanskje var det lysken. Kneet. Alkoholen. Treneren. Eller noe annet. Noe utenfor oss selv.

Derfor fikk vi aldri muligheten til å vise hvor gode vi hadde blitt, men hver gang vi treffes skal vi snakke om den kampen. Øyeblikket som står igjen som prov på hvor langt vi kunne nådd.

Bortsett fra meg da. Jeg fikk vist nøyaktig hvor middelmådig jeg faktisk ble til slutt.

Unnskyldningen

Men noe i meg fikk meg til å tro at det faktisk var mulig å bli best. Selv da gapene ble større, da jeg havnet lenger og lenger bak de beste, trodde jeg det var mulig å nå opp.

Selv da Per Ciljan Skjelbred høsten 2005 herjet i Champions League mot Olympiakos, Real Madrid og Lyon, og jeg var en middels spiller på juniorlaget til Rosenborg, trodde jeg faktisk at dit kunne jeg også nå en dag.

Og dermed sitter jeg her etter å ha levd livet mitt med og for fotballen, uten at noen kommer til å huske det. Kanskje muttern. Og fattern. Men jeg har ingen pokaler, ingen opprykk, ingen avgjørende mål.

Bare sesong etter sesong med en eller annen tro på at én dag skal også jeg få oppleve noe stort.

Men så har jeg altså slitt benken i Mjøndalen i snart to år. Og to år på benken gir deg god tid til å tenke på hvorfor det gikk som det gikk.

Jeg kunne dyrke alle mine unnskyldninger. Hadde jeg bare…

Så i sommer satt jeg der på en benk i Berlin med Skjelbred, på jakt etter et svar på hva det var jeg manglet. Hva var det jeg ikke gjorde? Hvorfor ble han så mye bedre?

Og jeg tenkte hele tiden på det løpet på Drageid høsten 1998.

Det fullførtes litenhet

Jeg fortalte en gammel trener jeg hadde at jeg iblant angrer på at jeg ikke ga meg tidligere. At noen ganger tenker jeg at det beste for min fotballkarriere hadde vært om jeg hadde røket begge korsbåndene i kneet, akkurat som Jo Nesbø.

Så kunne jeg sett på Norge-Tyskland, pekt på Per Ciljan Skjelbred og sagt at ti dager før Per slo gjennom i Rosenborg spilte vi kamp sammen for juniorlaget. Og i børsen fra den kampen fikk jeg karakteren 7, mens Per kun fikk 6.

«Hadde jeg bare ikke ødelagt knærne, så hadde jeg nok vært utpå der nå», skulle jeg sagt.

Han ristet bare på hodet og sa: “Er du ikke glad for at du fikk lov til å se hvor god du ble? At du slipper å tenke på det som kunne vært?”

Det var nesten det Per Pettersons redaktør sa, da han mer eller mindre tvang Petterson til å fullføre en roman 16 år etter at han skjønte at det var forfatter han var:

«Du må nøye deg med det fullførtes litenhet. Du har ikke tid til annet, du er en gammal mann».

29 år gjør meg kanskje ikke til en gammel mann, men fotballkarrieren min går mot veis ende.

Og ja, jeg er faktisk veldig glad for at jeg fullførte, på grunn av alle menneskene, historiene og opplevelsene jeg har fått.

Likevel klarer jeg ikke å slippe tanken helt: Hvor hadde jeg vært hadde jeg bare løpt høsten 1998?