Hvordan vinne et sjakkparti

Vår anmelder er meget fornøyd med Lars Bo Hansens bok ” How chess games are won and lost”

Sjakk
Foto: Alvaro Barrientos / AP


Ny bok:
How chess games are won and lost.
Lars Bo Hansen
Gambit forlag (ekstern lenke)

Vår anmelder er Morten Lilleøren, en av Norges mest rutinerte postsjakkspillere og toppscorer på det norske OL-laget.

Lars Bo Hansen har en ting til felles med mange av sine landsmenn: Han skriver gode sjakkbøker!

Dette er Lars Bo Hansens (LBH) tredje bok på Gambit. De to foregående heter «Foundations of chess strategy» og «Secrets of chess endgame strategy». Dette blir da bind 3 kronologisk, men didaktisk er den det første bindet i serien:
Dette er «læreboka», en oversikt og introduksjon til LBHs to andre bøker.

” How chess games are won and lost”

Boka er delt inn i introduksjon og 6 kapitler, åpning, overgang fra åpning til midtspill, midtspill, strategiske -, tekniske sluttspill og praktiske tips.


I vaskeseddelen til boka omtales denne femdelinga av spillet som nyskapende, noe jeg ikke mener det er. Skillet mellom LBHs overgang og midtspill har vi vanligvis omtalt som tidlig midtspill og midtspill, mens skillet mellom strategiske og tekniske sluttspill har vært kjent i årevis. Men dette er uvesenligheter.

Poenget er at LBHs skille mellom spillfaser medfører at han får disponert stoffet sitt på en utmerket måte, og han argumenterer svært overbevisende for at skillene skal markeres slik han har trukket dem – slik får han først fram hva som atskiller dem, før han viser hva som kjennetegner de enkelte delene. Det er ingen tvil om at hans inndeling letter innlæringa for oss som leser det. Og da er hensikten oppnådd.

Besøk Sjakkforumet og legg inn dine kommentarer!

Hva er det så vi lærer? Som det står i tittelen: Hvordan sjakkpartier vinnes og
tapes – i alle faser av spillet. Men jeg vil føye til en liten distinksjon: Hvordan stormestre taper og vinner. Etter å ha lest gjennom boka har jeg lært mye om hvordan gode sjakkspillere taper. Men det står altså lite eller ingenting om hvordan jeg taper (mitt ståsted er i området dårlig mesterspiller – middels klasse 1-spiller). For det er på en helt annen måte enn i denne boka (det vanligste er enten at jeg går ned i flammer i tidsnøden, eller at jeg overser en eller annen elementær taktisk vending. Dette siste skjer både seint og tidlig). Jeg vil altså antakelig ikke bli bedre som spiller, selv om jeg utvilsomt har fått økt min sjakkunnskap og forståelse ved å lese denne boka.

Morten Lilleøren

Vår anmelder Morten Lilleøren.

Foto: privat

Bokas to viktigste emner er strategiske sluttspillelementer og et mildt sagt ambisiøst forsøk på å lage en form for mal for hvordan den enkelte skal bygge opp sine midtspillstillinger. For å klargjøre:
Sluttspilldelen er sentrert rundt strategiske sluttspill. Dette er den delen av sluttspillet der det ennå ikke kan angis konkrete varianter fram til en sluttstilling – stillinger der det fortsatt er igjen «spill» i stillingene. Dette er stillinger der generelle sluttspillkonsepter kommer til anvendelse. Det mest kjente av disse er «kongen er en angrepsbrikke, den skal sentraliseres og brukes aktivt». Den har blitt så velkjent fordi det er et konsept som kun gjelder i sluttspill, et konsept som ville være fatalt dersom det ble brukt i åpnings- eller midtspill.

Et annet slikt sluttspillkonsept er «spill mot to svakheter». Disse konseptene, som er mer eller mindre unike for denne fasen av spillet, er det som gjør at dette blir en egen fase av spillet. Det klassiske verket om dette er Shereshevskys «Endgame Strategy» som i sin tid var en aha-opplevelse for undertegnede. LBHs behandling av emnet er er på høyde med nevnte bok, ikke så merkelig all den tid han faktisk bygger sin egen framstilling (bl.a) på den.


LBH opererer med til sammen 15 slike konsepter, langt flere enn det jeg har hatt i mitt «arsenal». Nå skyldes det at han trekker med seg en god del midtspillregler over i denne fasen. I alt 2/3 av hans regler kommer til anvendelse i begge faser av spillet. Således ble ikke avstanden oss i mellom så stor. Men noe nytt lærte jeg.

Et av bokens eksempel på god taktikk:
Dette er fra det udødelige partiet mellom Carsten Høy og Boris Gulko under OL i 1988.

Høi-Gulko trekk 24.

Hvit trekker

25.Txg7 Kxg7 26.Lxh6+ Kxh6 27.Tg1 f5 De3+ f4 29.Scd6 Dxd6 30.Dd3 Sf8. Og så er det bare dødsstøtet igjen! Finner du hvits pene trekk?

Høi Gulko trekk 30.

Hvit trekker og vinner!

31.Dh7+! 1-0

Det som virkelig var nytt for meg, var LBHs teorier om midtspill: Han mener at vi alle kan deles inn etter om hvorvidt vi har en logisk eller intuitiv tilnærming, og om vi er faktaorienterte eller foretrekker generaliseringer. Om disse to
motsatsparene kombineres, får man 4 «spillertyper», aktivister, pragmatikere, reflekterende og teoretikere. Disse betegnelsene er selvsagt LBHs egne. Han mener vi skal velge åpninger/midtspilltyper som tilsvarer vår «spillertype». Han er overbevist om at dersom vi finner ut av hvilken spillertype vi tilhører, for så å legge opp til stillingstyper som tilsvarer denne, så vil vi øke vår spillestyrke, da vi vil ende opp i stillingstyper som passer vår «sjakkpersonlighet». Dette er interessant stoff som fører til at man tenker gjennom ting.

Så kan det tilføyes at jeg ble skuffet over det som sto om bruk av data i analyser og forberedelser/trening. Det kunne jeg faktisk gjort bedre selv. Men dels er vel ikke dette noe hovedanliggende for LBH i denne boka,dels fører nok min postsjakkpraksis til at jeg legger lista på dette området MYE høyere enn hva brettsjakkspillere til vanlig gjør.

Se vår omtale av Bobby Fishers ”My 60 memorable games”

Jeg er dessuten ikke et øyeblikk i tvil om at jeg gjør boka stor urett når jeg
skriver slik, da det er en av de beste sjakkbøkene jeg har lest. Det kommer riktignok ut mange gode sjakkbøker i våre dager, men det er ikke ofte jeg har så stor glede av å lese en sjakkbok. Dette fordi den er informativ samtidig som den vekker til ettertanke. Som jeg har anført, kan det være tvilsomt om den øker den enkeltes spillestyrke, men jeg garanterer at den øker sjakkforståelsen til alle under 2300 i elo (det er intet nødvendig samsvar her, skal man øke sin egen spilestyrke, kan man ikke gå generelt ut, man må finne sine egne svakheter, og forbedre akkurat disse). Jeg tror gode mesterspillere vil ha størst utbytte av LBHs arbeid,da det er disse som også vil få spillmessig framgang av å lese boka. Men jeg mener bestemt at spillere helt ned på klasse 2-nivå vil få økt sjakkforståelse av denne boka.

Se vår omtale av boken ”101 Chess questions answered”

Dessuten er boka god lesning (om sjakklitteratur kan være noe slikt). Dette skyldes først og fremst systematikken i framstillinga. Men også selve layouten, med opptil 4 diagram/side, bidrar til dette. Ingen sjakkbøker kan sies å være lettleste. Men jeg mener at mye kan gjøres i så måte ved intelligent bruk av diagrammer. Om de kommer ofte nok, er konsentrert om hovedvarianten/partifortsettelsen og benyttes i kritiske faser av partiet, er det mulig for en leser å komme seg gjennom stoffet uten å bruke brett og brikker. Dette kommer nok også noe an på leseren, men denne leseren har aldri kommet over en sjakkbok med for mange diagrammer. Og jeg er fornøyd med denne boka i så måte – jeg kom meg gjennom store deler av den uten å måtte ty til andre hjelpemidler.

Kort sagt: Dette er en god julepresang til en sjakkspiller!


Siste nytt

Sendeplan

Kl. Program Kanal
VM svømming kortbane
VM svømming kortbane