Fra sensasjonsgull til nedrykkskamp: Hva har skjedd med Leicester?

Få hadde spådd at Leicester skulle forsvare sin eventyrlige ligatittel i år, men en knokkelkamp i bunnstriden må sies å være verre enn forventet. Kollapsen har vært så dramatisk at revene nå ligger ett poeng over nedrykksstreken.

De kan fort bli den første seriemesteren til å rykke ned fra den engelske toppserien siden Manchester City i 1938.

Hva har skjedd? Leicester har ikke hatt noe skademareritt. De spiller bra i mesterligaen. De har knapt solgt spillere. De har forsterket stallen for mer enn 700 millioner kroner.

Og likevel har de 21 poeng, den verste fangsten til en engelsk seriemester noensinne etter 24 kamper.

Samtidig forbedrer rivalene seg, spesielt Swansea og Hull, som har fått nye trenere. De seks nederste lagene skilles nå med to poeng. Form er derfor ekstra viktig, noe som gjør det skummelt for Leicester, som synker som en stein.

La oss se på et par mulige forklaringer.

1. Salget av N'Golo Kanté

Det er vanskelig å si akkurat hvor mye N'Golo Kanté bidro til Leicesters bragd, men én ting er sikkert: Han var veldig, veldig viktig.

• Les også: Tallene som forklarer ekstreme Kanté

Spesielt når man husker at franskmannen er den eneste stjernespilleren Leicester har mistet. Med sin løpskraft og energi symboliserte han kvalitetene som drev laget til toppen, og tallene antyder at han savnes: Revene registrerte delt flest taklinger forrige sesong (22,9 per kamp), men har kun klart flere enn tre andre lag denne sesongen (16,1).

Det er kanskje delvis derfor de allerede har sluppet inn fem mål mer enn i hele forrige sesong.

Spissen Shinji Okazaki har allerede nevnt Kanté som den største grunnen til kollapsen, mens Claudio Ranieri har måttet bytte hele det defensive systemet for å kompensere for salget. Det hjelper nok ikke at de fire i forsvarsrekken Kanté pleide å beskytte, alle har fylt 30 år.

2. Jamie Vardy og Riyad Mahrez

Samtidig har heller ikke spillerne som ble værende levert. Jamie Vardy og Riyad Mahrez, begge kandidater til Gullballen i 2016, har skuffet stort.

La oss se på tallene. Forrige sesong scoret Vardy 24 mål på 115 skudd, altså 20,9 prosent av sine forsøk. Mahrez scoret 17 fra 86; et snitt på 19,8. Dette plasserte duoen blant de mest kliniske spillerne i Premier League.

Men tallene har siden stupt. Snittet til Mahrez ligger nå på 6,3, og det kunne fort vært null: De tre målene han har scoret har alle kommet fra straffemerket.

Vardy har faktisk nesten beholdt sin effektivitet, med imponerende 17,9 prosent. Men antallet skudd per kamp har dalt fra 3,19 til 1,33. Det er altså ikke det at han bommer på sjansene, men at han ikke får nok av dem.

3. Større forutsigbarhet

Dette tilsier at problemene ikke bare handler om enkeltspillere, men også selve systemet. Leicester har blitt lettere å stoppe.

Kanskje var dette uunngåelig. Titteloppskriften i fjor var en defensiv 4-4-2 med kontringer, langpasninger og stikkere i bakrom på Vardy. Det var effektivt, men ikke akkurat hokus pokus.

Mot slutten av forrige sesong så motstanderne ut til å finne flere løsninger. I første halvdel, da Leicester fortsatt var en overraskelse, bøttet de inn mål og tok lag på senga. I andre halvdel scoret de seks mål mindre, og var mer avhengige av sitt solide forsvar: I én periode var resultatene 1–0, 2–2, 1–0, 1–0, 1–0, 1–0, 2–0.

Taktikken er ikke endret stort siden. Formasjonen er lik og pasningene fortsatt lange. Alle vet at Leicester kontrer, men nå er det ingen som lar seg overraske.

Vel, nesten ingen. En av de få kampene hvor Leicester har lignet sitt gamle jeg, var hjemme mot Manchester City, da Pep Guardiola var naiv nok til å spille tre bak og gi bort masse bakrom. Det inviterte til kontringsfotball; Leicester vant 4–2 og Vardy scoret et hat trick.

Men nå har Leicester gått fem ligakamper uten mål. Overraskelsesmomentet har forduftet.

4. Marginer og effektivitet

Det samme har marginene. En av nøklene til serietittelen var at Leicester fikk mye ut av sine egne sjanser, og motstanderne lite ut av sine.

Med hensyn til skudd var Leicester aldri i toppen i fjor. Seks lag prøvde lykken oftere. Hele 11 lag var bedre til å forhindre skudd imot. Det som hjalp Leicester, som nettstedet StatsBomb skriver, er at de omsatte 13 prosent av sine egne skudd; det høyeste snittet i ligaen.

Dette har nå falt. Leicester ligger på 9,1, som er det 16. høyeste i ligaen. Ifølge StatsBomb har tallet de siste ni kampen vært ekstremt lave 3,1. De har altså trengt rundt 100 skudd for å score tre mål.

Noe lignende har skjedd defensivt. Leicester slapp inn 6,9 prosent av motstandernes skudd i fjor, noe som var klart lavest. Nå ligger de på 11,7, som er mer normalt.

Med andre ord har Leicester mistet skarphet – og kanskje litt flaks – i begge ender av banen.

5. En psykologisk knekk

Hvordan følger man opp ligatittelen Leicester vant? Hvor finner man ny motivasjon når man har oppnådd noe sensasjonelt, noe historisk, som kanskje aldri vil gjentas?

Det kan være vanskelig mentalt sett. Nylig ble en av nøkkelfigurene bak bragden sitert i The Guardian, med følgende analogi:

– Å vinne tittelen var som å bestige Mount Everest. Så kommer man ned igjen, får en klapp på skulderen og blir fortalt at man må bestige det en gang til.

Følelsen av å prøve å repetere noe som i praksis ikke kan repeteres, kan ha påvirket spillerne. I motsetning har de briljert i mesterligaen, hvor de vant gruppen, og man kan skjønne om turneringen motiverer spillerne mer. Det er et nytt fjell å bestige.

Men det betyr ikke at Leicester bare kan glemme Premier League. Om ikke formen forbedres snart, kan stemningen bli dyster når poengene telles opp i mai.