Tirsdag ble 22 år gamle Jørgen Graabak olympisk mester i kombinert. Det kostet. Såpass mye at trønderen pådro seg sjukdom før torsdagens lagkonkurranse.
Det visste ikke konkurrentene noe om. Verken tyskeren Fabian Riessle eller Mario Stecher fra Østerrike tok sjansen på å sette opp farten.
– Jeg har vært småsjuk de siste dagene og var veldig spent på hvordan kroppen fungerte. Jeg var veldig fornøyd med at ingen gjorde seriøse forsøk tidligere i løpet, at jeg fikk lov til å kontrollere og gå akkurat som jeg ville, sier Graabak til NRK.no.
– For mye respekt
I stedet fikk han ligge i front nesten hele veien. Samtidig benyttet han muligheten til å holde farten nede.
– Jeg hadde ikke planlagt å ligge først og dra. Men når jeg fikk gå så rolig, var det helt greit. Jeg hadde hele tiden i bakhodet at jeg skulle ha mye å gå med den siste kilometeren. Og som man ser på langrennstidene, gikk det ikke spesielt fort på denne etappen, så da var det greit å ligge foran.
– Var du redd noen skulle rykke?
– Redd og redd. Jeg vet jo at de har respekt for meg i langrennsløypa. Kanskje litt for mye akkurat i dag. Jeg fikk gå veldig som jeg ville. Det ble aldri en seriøs trussel, sier Graabak, som løste de vanskelige svingene inne på oppløpet akkurat like bra som da han tok sitt individuelle gull.
Sårbar etter utladningen
– Jeg visste at det er veldig trangt og svingete på stadion, så det er veldig viktig å være først og gjøre seg stor så ingen får en sjanse til å gå forbi. Da jeg kom først ut av den siste svingen, var jeg ganske trygg på at jeg skulle dra det i land, sier han.
– Hva slags sykdom har du?
– Sår hals. Det har satt seg litt. Det har vært lange dager og jeg har fått en liten reaksjon. Man blir veldig sårbar etter en så kraftig utladning som jeg hadde tirsdag. Det skjer så mye at man ikke får slappet av. Jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå, sier Graabak.
Bet tennene sammen
Han vurderte likevel aldri å trekke seg.
– Mikko Kokslien er jo kanskje den beste reserven det går an å ha. Men han har også vært sjuk, så det var egentlig ikke noe alternativ å bytte. Når det er OL, får man bare bite det i seg og gå det man har. Jeg var såpass bra at jeg ikke var i tvil, sier Jørgen Graabak.
Akkurat nå angrer han ikke på den avgjørelsen.