De valgte å ignorere henstillingene. Det burde de ikke gjort

Flagget våre landslagsspillere så stolt bærer på brystet symboliserer et i seg selv unikt fellesskap. Som vi alle føler oss som en del av i større eller mindre grad. Fortrinnsvis større, når det er snakk om vårt landslag i landets mest populære sport. Men flagget symboliserer også en nasjon med egne meninger. Og egne regler. Og, ville det eller ei, egne helsemyndigheter.

En viktig del av det å være et fungerende fellesskap i disse dager, er å forholde seg til de reglene disse faginstansene anbefaler, uansett hva man ellers driver med og hvilket smittevernregime man er underlagt.

Særstilling

Toppfotballen henviser med stadig større intensitet til UEFAs smittevernprotokoll. Den er streng, den er detaljert, og den har fungert godt. Frem til nå. Men når smittesituasjonen i Europa er som den er, så er det ikke et fullgodt argument i seg selv.

For smitten har nådd landslagstroppen, og det på nest høyeste nivå gjennom visekaptein Omar Elabdellaoui. Og da er det ikke lenger UEFAs smittevernprotokoller som gjelder, det er norske karantenebestemmelser.

Toppidretten har blitt satt i en særstilling siden august gjennom unntaksbestemmelser fra innreisekarantene for å sikre internasjonal deltagelse i norske arrangementer og samtidig norsk deltagelse i internasjonale. Som fotballkamper. Hvilket også ville vært tilfelle for de to gjenstående kampene i Nasjonsligaen.

Men når smitten på forsmedeligste vis har nådd innsiden av det norske isolat, må man tenke annerledes.

Hevet over all tvil. Nesten.

Det har norsk fotball verken kunnet eller villet. Verken i forbindelse med den uviktige landskampen mot Israel eller den nye situasjonen etter den positive prøven på fredag.

Helsedirektoratets fagansvarlige for idrett, Jakob Linhave, advarte fredag ettermiddag NFF i tydelige ordelag mot å ta spillere og støtteapparat ut av smittekarantene og til først Romania og senere Østerrike. Dels fordi det var brudd på karantenereglene, dels på grunn av det alt dette dreier seg om: smittefaren man påfører andre på sin ferd ut i verden.

NFF og dets to administrative ledere, generalsekretær Bjerketvedt og konkurransedirektør Fisketjønn, valgte å ignorere henstillingene.

Det burde de ikke gjort.

NFFs direkte motstand mot helsemyndighetens råd må nødvendigvis ha provosert Helsedirektoratet. For på formiddagen i dag innkalte de til møtet som endret hele situasjonen.

Kjøll sa stopp

Sammen med nevnte Linhave som myndighetenes representant skal nevnte Bjerketvedt ha deltatt sammen med fotballpresident Terje Svendsen og idrettspresident Berit Kjøll.

Og det var i bakkant av dette møtet at spillerne nesten bokstavelig talt ble kalt av flyet og tilbake til spillerhotellet i Oslo for å avvente situasjonen.

Den som har satt foten ned her, er sannsynligvis idrettspresident Berit Kjøll.

For det er ikke vanskelig å tenke seg at fotballens arrogante sololøp i disse spørsmålene fort ville blitt et problem for norsk idretts renommé, hadde de fortsatt med planen om å ignorere helserådene.

Der andre deler av idretten har forholdt seg mye mer lojalt til restriksjonene, har fotballen valgt å dekke seg bak UEFA-protokollen.

I en situasjon som denne holdt ikke dette lenger. Det eneste unntaket som finnes fra karantenereglene i disse tilfeller er å reise rett hjem – uansett om det er i Norge eller utlandet- og bli der gjennom karantenetiden. Ikke for å reise først til Romania og så videre til et Østerrike som på tirsdag stenges helt ned, grunnet den prekære smittesituasjonen i landet.

Om reglene i andre land er annerledes enn de norske, er ikke smitten forskjellig. Og den erkjennelsen har ikke norsk fotball ønsket å ta.

Kan ikke heve seg over reglene

Søknaden om dispensasjon ble ikke overraskende ikke tatt til følge av helseminister Høie lørdag kveld.

Og Norge skal ikke spille de to siste av sine kamper i Nasjonsligaen, uansett hva Lise Klaveness antydet i Lørdagsrevyen. Norges Fotballforbund skal ikke heve seg over reglene resten av den norske befolkning forholder seg til.

Til det som blir landslagsspilleres og andre fotballinteresserte nordmenns store og forståelige fortvilelse. Man har gjort alt man har kunnet. Og fulgt et smittevernregime strengere enn nesten noen andre i befolkningen er i nærheten av. Men i øyeblikket er dette bare ikke nok.

Og det må man ta konsekvensene av – og følge de reglene som om man er langrennsløper som ikke får gå på Lillehammer eller norsk landslagsspiller i håndball, som på mandag får beskjeden om at det ikke blir noe EM på hjemmebane – eller sannsynligvis noe annet sted.

Håpet om å vinne puljen i Nasjonsligaen for Norge blir i stedet med to bokførte 3-0-tap.

Og 10 dager i isolasjon.

Hvorfor skal Nasjonsligaen spilles?

Mens man kan fortsette å lure på noen ting. Hvorfor Nasjonsligaen i det hele tatt for skal gjennomføres for enhver pris denne høsten, hvor kampprogrammet er uforsvarlig tett allerede – og smittesituasjonen i Europa har blitt drastisk forverret. Landslagsfotball er det aller dårligst tilpassede dette.

Mens klubbfotballen baseres på faste kohorter, blir spillere flydd over hele Europa for å møte og møtes med andre som har flydd over hele Europa.

Og i en slik situasjon burde faktisk Norge slippe å bli skadelidende fordi de nasjonale reglene umuliggjør at vi kan spille.

UEFA burde utsatt de to siste kampene for Norge- og andre landslag som fort kunne ende i samme situasjon. Men den viljen finnes ikke. Og det går ut over Norge.

Slikt kan man også lure på de neste 10 dagene.

Og sikkert spørre seg ting som hva dette reelt betyr for smittesituasjonen i Europa at Norge ikke drar til Romania og Østerrike? Sannsynligvis ikke veldig mye.

Men kanskje også lure litt på hva det kan bety for norske fotballmyndigheters forståelse av og respekt for både vår nye virkelighet og det å være en del av et større fellesskap?

Forhåpentligvis bitte litt mer.