Elling Rønes (1882-1965) fra Trysil var 1.63 meter høy, bjønnsterk og seig som bjørk. Han vant femmila i Holmenkollen fire ganger fra 1906 til 1916, ofte i en spesiell stil - den såkalte Trysil-slengen.
Elling og flere tryslinger på den tida stilte ofte i renn uten skismurning. Mye kaldt vær i Trysil gjorde at bare tjærebrente ski ofte ga bra feste.
Rønes staket både bortover og oppover, med to-tre fraspark innimellom i en seig rytme. Det gikk radig særlig når stavtaket var bra. Men siden han også brukte beina aktivt var teknikken effektiv uansett.
I bratte motbakker løsnet han om nødvendig føttene litt fra bindingen og sprang med skiskoa nedi snøen i en kalvbeint stil. På toppen kjippet han skoa tilbake i fast posisjon og staket videre.
Inspirasjon fra Sverige?
Trysil-slengen var typisk for løperne derfra. De hadde kanskje lært av svenskene i Dalarna.
For både der og i Finland ble det staket mer enn i Norge på grunn av flatere traseer. Flatlangrenn het det i Sverige og Finland fram mot 1920-tallet.
De hadde lengre ski og lengre staver, staket mer på myrer og innsjøer - fordi det fantes mest av det. Særlig i Finland var staking en kunst.
Terrenglangrenn var den norske varianten.
Trysil-slengen var en av flere lokale teknikker. Gode utøvere i bygdene landet rundt satt også en teknisk standard for ungdom.
Det fantes ingen filmer å se og det var få bilder å studere for den som ønsket å bli god skiløper. Så en kikket på naboer og sambygdinger.
Muskelbunten og stakeeksperten Kåre Hatten I Trysil levde Trysil-slengen videre ut mot 1930-åra gjennom løpere som Gjermund Muruåsen, Kåre Hatten og Sigurd Vestad. De gikk mer avansert diagonalgange enn generasjonen til Rønes, men folk som så disse tre forteller at også de staket mye oppover.
Særlig Kåre Hatten var råsterk. Han var bygd som en muskuløs turner, med sidemuskler på ryggen som tømmerstokker.
Hatten var skiløper og bureiser - han brøt nytt land med muskelkraft. Naboer i bureisingsgrenda så Hatten stake bortover og hjem i skisporet som førte til hjembruket.
Lauritz Bergendahl eksperimenterer
Lauritz Bergendahl fra Sørkedalen (1887-1965) eksperimenterte mye med ulike teknikker i åra rundt 1910. Han satt vekkerklokka på tunet hjemme og gikk en runde for å teste hva som gikk fortest.
"Jeg gikk en runde med vesentlig dobbelttak, så en runde med avvekslende stavtak, senere kalt diagonaltak, og det viste seg at den gangarten var atskillig fortere. Jeg forsøkte så å veksle med dobbelttak og vekselvise armtak, og det var også bra."
Lauritz fant ut at ett eller flere saftige fraspark og ett dobbelt stavtak ga bedre rundetider på flatmark. Ren pigging lønte seg på skarpt føre. Det var ikke selvsagt i langrennssportens barndom. Pionerene eksperimenterte og famlet seg fram.
Dårlige løyper gjorde skigåinga ekstra vanskelig. Teknikken varierte fra renn til renn, avhengig av føre og om løypa eller stavtakene var faste eller løse.
Stakeeksperten fra Voss
En av norsk skisports virkelige stakeeksperter før 1920 var Johs. Gullbraa fra Voss, ofte kalt Vestlandets Thorleif Haug.
Han jobbet i et skiferbrudd og bygde opp en fenomenal styrke i overkroppen. Derfor ofret han ofte festet for å gli bedre.
Tilskuere i Hovedlandsrennet (NM) i 1918, der Johs. vant tremila, så en uvanlig kraftutfoldelse: hoggende dobbelttak og snertfulle fraspark. Selv inn i de bratteste motbakkene hang han på stavene og beit seg framover i bra tempo.
Også etter at klister kom på markedet rundt 1915 fortsatte den dristige og slitsomme taktikken: "Jeg husker Sverre Østbye som gikk bak mig på sitt nye klister, i en hård motbakke i en 30-km, var forskrekket over at jeg kunde holde mig foran på bare armene. Siden blev det til at også jeg brukte klister."
Johs Gullbraa konkurrerte mye med bare på tjærebrente ski med parafin - ikke det som ga best feste.
Finske impulser
Diagonalgange var en kunst som ble perfeksjonert i åra etter annen verdenskrig. Viktige impulser fra Finland i 1950-åra - finnene har lært bort mye viktig til nordmenn innen langrenn - høynet nivået på norsk diagonal.
Finnene var også flinke til å veksle mellom diagonal og dobbelttak for å få en fin rytme og for å hente litt seg, uten å tape fart.
Langrenn var en øvelse i rytme der løperen kikket framover og siktet mot dumper, staup og bakker for å treffe best mulig med en ideel teknikk.
En løper som Veikko Hakulinen fra Finland behersket det perfekt i 1950-åra. I tiåret etter kom Eero Mäntyranta opp og demonstrerte nærheten mellom langrenn og dans.
Stakeeksperten Ellefsæter
En av de store stakeekspertene i Norge i 1960-åra var Ole Ellefsæter - vinner av femmila i OL i 1968. Han la hele kroppstyngden og all styrken sin i hvert dobbelttak.
Ole trente staking på en vei hjemme i Nybygda, "Purkdalsvegen". I slake motbakker og lange flater pigget han og tok etter eller to stavtak, heiv seg på og skjøt fart.
I 1960-åra gikk løperne på korte staver. Dobbelttak kunne ikke bli så viktig, men det var også avhengig av trasé og føre. På raskt føre med harde spor og faste stavtak skjøt Ellefsæter fart i lett terreng. Og han var heller ingen sinke oppover.
Øst-tyskerne staker seg inn i verdenseliten
I DDR pønsket de fælt på å innhente forspranget til nordiske løpere i langrenn.
Rundt 1970 begynte de å lykkes med en ny strategi: mye gåing på rulleski og mye staking. Fremste eksponent var Gerhard Grimmer. Hans lange, seige staketak var mulig etter lange turer på rulleski og mye roing.
På femmila i Holmenkollen i 1971 virket Grimmer utilnærmelig.
På et varierende føre smurte flere nordmenn om på andrerunden. Grimmer bare fortsatte på bakglatte ski og staket opp motbakkene, med glidende fiskebein, altså skøyting, innimellom.
Han vant med 6.46 minutter foran svensken Lars Arne Bölling.
Bedre løyper og mer staking
Snøscootere og maskiner som lagde bedre løyper banet vei for mer staking i langrenn på Grimmers måte. Det ble mer "maskingåing" og mindre varierte teknikk i terrenget.
Den utviklinga fortsatte framover mot 2000 og i hvert tiår så en mer staking blant både eliten og turgåing. Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang i 1990-åra staket bedre og fortere enn generasjonen før seg.
Guttungen Vegard så Juha Mieto på Enaresjøen i 1970-åra og lærte staketeknikk av ham: Finnene pigget mye og reiste seg litt for hvert tak.
Ofte gikk finnene selv i Mietos generasjon på litt lengre staver enn nordmenn, fordi finske løyper ofte inneholdt flere flate partier.
I Dæhlies og Ulvangs tid var mer gåing på rulleski og mer pigging på rulleski resepten. Fastere stavtak og stivere staver hjalp også. En sterk skiløper fikk mer igjen for kraftbruken.
Brødrene Aukland
Også turrenneksperten Jørgen Aukland (1975-) løftet stakingen her til lands. Som ekspert på Vasaloppet staket han langt og mye.
Også broren Anders imponerte da han i 2004 pigget opp den siste, lange bakken i Marcialonga i Italia.
Fra da av så en mer pigging uten fraspark blant rulleskigåere, enten de gikk turrenn eller satset på elitenivå.