Vi i pressen elsker «historiebøkene». Så fort en rekord slås eller et trofé løftes, dukker uttrykket opp i diverse saker for å gi bragden kontekst og tyngde.
Det kan virke litt tørt, som om en bibliotekar skulle dra et lass gamle, støvete bind frem i lyset og skrive inn et nytt kapittel med gullskrift. Men noen ganger vekkes disse bøkene til live.
Plutselig byr de på trender som påvirker lagene, eller fortellinger som er så sterke at spillerne tror de vil gjentas. Vi fikk nylig et slikt tilfelle med Real Madrid i Mesterligaen.
I EM-finalen mellom England og Tyskland kan det skje igjen.
Hugget i stein
Da Real Madrid løftet Mesterliga-troféet i mai, var det en tankevekker for alle som er fristet til å avskrive historiske hendelser som irrelevante.
På veien til finalen regisserte spanjolene tre sene opphentinger. Med 89 minutter på uret mot Manchester City trengte de to mål – og fikk dem. Folk kunne knapt tro dramaet, og da spillerne ble spurt hvordan dette var mulig, hadde heller ikke de noen forklaring.
Det beste de kunne komme med, var en variasjonen av teorien til trener Carlo Ancelotti.
– Historien var på vår side, sa Ancelotti.
Med det mente han at Real Madrid hadde vunnet turneringen 13 ganger, seks mer enn noen andre. Hele laget følte at dette var deres turnering. Det mest utrolige sitatet kom fra keeperen Thibaut Courtois før finalen mot Liverpool.
Han visste at Real Madrid hadde vunnet 13 av 17 finaler.
– Real Madrid taper ikke finaler, sa Courtois.
Selv hadde han tapt en finale mot Real Madrid med byrivalen Atlético.
– Denne gangen er jeg på rett side av historien, sa han.
Man skulle tro at lagets triumf var en profeti hugget i stein. Fire av disse finalene ble vunnet på 50-tallet, men Courtois mente at de spilte en rolle i 2022. Kanskje gjorde de ikke det for Liverpool, som var klart best.
Men de gjorde det for Courtois, som var banens gigant, og Real Madrid vant igjen.
Tyskland er Tyskland
Hva kan da fortiden bety for denne EM-finalen? Potensielt mye.
Om vi prater om EM-kampene som virkelig gjelder, er dette et oppgjør mellom laget som alltid vinner og laget som alltid taper.
Dette er Tysklands turnering. Utenom årets versjon har EM for kvinner blitt spilt 12 ganger. Tyskland har vunnet åtte av dem.
Totalt har Tyskland tapt tre kamper i hele turneringens historie.
Denne sommeren skulle Tysklands gullalder egentlig være over. De røk ut i kvartfinalen både i EM i 2017 og VM i 2019. Før årets turnering ble Spania, Frankrike, England og Nederland satt høyere på listen over tittelkandidater.
Men Tyskland er Tyskland. Nå er de i en ny finale, etter å ha slått Spania og Frankrike.
Selv om tyskerne ikke har snakket om lagets fortid i EM, slik Real Madrid pratet om Mesterligaen, så vet alle som er på Wembley søndag at Tyskland «ikke taper finaler».
Det samme kan ikke sies om England.
Er ikke kommet hjem
Faktisk er Englands historie i EM hjerteskjærende, både på dame- og herresiden.
Sportens oppfinnere har ennå ikke blitt europeiske mestere. Det er utrolig for et land som introduserte profesjonell fotball flere tiår før noen andre, som har to av verdens rikeste ligaer, som har et lass av stjerner og en rå fotballkultur.
Herrene har nådd tre semifinaler. De tapte den første mot Jugoslavia i 1968, men i 1996 trodde hele nasjonen at tiden var inne. De ropte «It’s coming home», en setning fra en sang om hvordan tittelen endelig skulle til sportens hjemland.
Så møtte de Tyskland i semifinalen hjemme på Wembley – og tapte på straffer.
I fjor var England i praksis på hjemmebane igjen. De vant semifinalen og møtte Italia i finalen, hvor optimismen sto i taket. Og så tapte de på straffer igjen.
Nå møter altså damene Tyskland på Wembley.
Historikken deres er ikke stort bedre.
Nederlag i Moss
Allerede i EMs første utgave, i 1984, tapte England finalen – på straffer – mot Sverige. Tre år senere røk de mot samme lag i ekstraomgangene, i en semifinale spilt foran rundt 300 tilskuere på Melløs i Moss.
I neste semifinale ble England smadret 6–2 sammenlagt av Tyskland – og det var i 1995, året før herrelaget tapte på straffer mot samme land.
Da England endelig nådde finalen i 2009, ble de igjen knust 6–2 … av Tyskland.
Så i store kamper har England stort sett gått på marginale tap eller blitt rundspilt av tyskerne. Det eneste unntaket kom i semifinalen i EM 2017, da de ble slått 3–0 av Nederland.
Totalt har Englands damelag møtt Tyskland 27 ganger.
Tyskland har vunnet 21.
England har vunnet 2.
Ekstra press
Den gode nyheten for England er at sjansene for å slå Tyskland nå er gode. De skal spille hjemme foran 90.000 fans, som vil sette rekord for antall tilskuere i en EM-kamp.
Formen er rå. Siden Sarina Wiegman ble trener i fjor, har England spilt 19 kamper uten tap, med 104 scorede mål og fire imot.
I tillegg slo de Tyskland 3–1 i Arnold Clarke Cup nå i februar.
Om dette hadde vært hvilken som helst annen kamp, i en annen turnering, ville England vært klare favoritter. Men når historien taler så klart, er den vanskelig å ignorere.
Det at England kan vinne en første EM-tittel, skaper ekstra press.
Så spørs det hvor mye disse faktorene vil påvirke de to lagene. England må spille to kamper: En fysisk kamp mot Tyskland og en mental kamp mot sin egen fortid. Wiegmans taktikk er å ignorere denne fortiden.
– Vi snakker om spillerne, ikke historikken. Alt handler om her og nå, sier hun.
Det er nok best slik. Skal England skrive seg inn i historiebøkene, blir kunsten å glemme dem helt.
