Her kommer valgkampvinteren

Det eneste vi vet, er at dette uansett kommer til å bli en rekordlang presidentvalgkamp i idrettssammenheng.

Håpet er at den fører et nytt engasjement og ny bevissthet om utfordringene den store idrettsfrivilligheten står overfor.

Men det er langt fra sikkert.

Allerede har den sittende president Kjøll blitt kritisert for å bruke Idrettsforbundets egne distribusjonskanaler for å fremme sitt eget kandidatur.

• Les også:

Forsøket på å sikre seg eiendomsretten til idrettsriket ved å legge inn et slags bud før visning ser ut til å kunne slå enda hardere tilbake på den sittende president.

Ingen kan nemlig være i tvil om at dette vil bli en budrunde med flere interessenter frem mot avgjørelsen på Idrettstinget i Bergen i starten av juni neste år.

Motkandidat uten meninger

Åsne Havnelid mer enn antydet sitt kandidatur i et intervju i VG 30. september. Det mest oppsiktsvekkende var ikke at hun er interessert i vervet, men hvor uvanlig tafatt hun fremsto.

«Hva er de største utfordringene i norsk idrett i dag, på kort og lang sikt?», spurte VG.

«Jeg har ikke gått inn i det nå. Først må jeg bli spurt og kjenne på en bred støtte», svarte Havnelid.

Det første og viktigste man må ha som utfordrer til tronen er en visjon.

Her var det bare person – og et åpenbart ønske om posisjon.

Likevel:

Åsne Havnelid er den verste motkandidat Berit Kjøll kunne få.

Fordi likhetstrekkene er så mange. Mens alle de åpenbare forskjellene går i favør Havnelid.

De er omtrent jevngamle, bor begge i Asker og har mengder med ledererfaring. Men Havnelid har i tillegg en idrettstilknytning som er mer adekvat enn den Kjøll har å vise til.

Havnelid var ikke bare leder for ski-VM i Oslo i 2011, hun var også med Bjørge Stensbøl på å bygge opp Olympiatoppen til den sentrale institusjon den har blitt i norsk idrett siden 1990-tallet. De siste seks årene har hun vært direktør for norsk kultur- og idrettslivs egen Sareptas krukke, også kalt Norsk Tipping.

Nå vil hun bli idrettsnasjonens øverste valgte leder.

Mottrekk og misnøye

Men det er ikke avgjort av den grunn. Kjøll har overrasket før. Som da hun ble valgt til idrettspresident i 2019, mens Sven Mollekleiv var valgkomiteens kandidat og storfavoritt.

Kjøll kan spillet. Og beviste det til gagns da. Derfor skal hun heller ikke undervurderes denne gang, til tross for at mange mener hun er grundig nederlagsdømt.

Ingenting var da heller tilfeldig da Kjøll den fjerde mandagen i oktober responderte mot Havnelids utspill ved å lansere sitt eget kandidatur for gjenvalg.

Berit Kjøll lot seg intervjue på Løvebakken, foran den bevilgende maktens høyborg, ikledd idrettstoppenes uoffisielle bunad, den påtatt folkelige Dale-genseren.

Det var også på selveste FN-dagen.

Dagen da man skal ha en ekstra bevissthet på krig, urett og forskjellighet rundt i hele vår vanskelige verden.

Ikke bare på trygge Hamar, der Havnelid har styrt Norsk Tipping de siste seks årene.

Til NRK sa Kjøll da også at «Jeg opplever at denne jobben som leder krever kontinuitet når du ser på den krisen som vi nå er inni med krig i Ukraina og strømkrise».

Det lød påfallende likt Boris Johnson i hans siste dager som britisk statsminister. Den eneste som kan beholde kontrollen også i de store, internasjonale konfliktene.

Og misnøyen med idrettspresident Kjøll er såpass omfattende at det er vanskelig å se at hun skal ha mulighet til å bli gjenvalgt.

Litt unyansert fremstilt har aldri Kjøll fremstått med et oppriktig engasjement for idretten og dets stadig flere utfordringer.

Og er det noe som trengs akkurat nå, er det akkurat engasjement.

Leder, men ikke idrettsleder

Selv om Kjøll har støtte fra en del særforbund, er misnøyen med hva hun har oppnådd utbredt i viktige deler av i Idretts-Norge, inkludert i hennes eget styre.

Særlig har håndteringen av den såkalte «antidoping-krisen» underbygget det siste. Der følte åpenbart en rekke medlemmer av idrettsstyret, inkludert det som til da hadde vært støttespillere for Kjøll, at de regelrett hadde blitt ført bak lyset.

Kjøll er åpenbart en karismatisk og kompetent leder. Men det er fortsatt stor usikkerhet rundt om hun også er en kompetent idrettsleder.

Pandemien ga Kjøll en rekke muligheter til å posisjonere seg som idrettens nye og ubestridte frontfigur. Men hun slet åpenbart med forståelsen av politiske prosesser og endte i stor grad med å fremstå som en lydig marionett for den proaktive kulturminister Abid Raja. Norges idrettsforbund artet seg mer som en etat under departementet enn en autonom kraft i en avgjørende krise, uansett krisetiltak som tidvis virket etter hensikten.

Og inntrykket sitter fortsatt i hos mange.

Hun fremstår, rettferdig eller ei, ikke som så oppriktig engasjert i mange av idrettens utfordringer innen temaer som frafall, økonomiske barrierer eller manglende likestilling at hun er den som kan lede Norges største frivillige bevegelse ut av krisen.

I den grad det i det hele tatt er mulig.

1+1 = 3?

Det som likevel er en ikke usannsynlig følge av en duell mellom Kjøll og Havnelid er at de i altfor stor grad nøytraliserer hverandre, ved å kjempe om den samme støtten.

Det åpner mulighetene for en mulig tredje presidentkandidat.

Og det vil sannsynligvis også være sunt for den demokratiske prosessen i idretten med en alternativ kurs på valgseddelen. På litt forskjellige måter representerer nemlig både Havnelid og Kjøll det etablerte, på godt og diskutabelt vondt.

Det er flere navn som har sirkulert som potensielle utfordrere til Kjøll. Ikke minst har det blitt spekulert i om kretsene ute i distriktene, der man på mange vis føler sterkest på utfordringene etter pandemien, skulle kunne samles om en motkandidat.

Den som likevel har blitt nevnt oftest er Zaineb Al-Samarai.

Den tidligere Ap-politikeren og fotballspilleren har flyktningbakgrunn, kommer fra Holmlia øst i Oslo og er nestleder i styret for Vålerenga. Hun sitter også i det nåværende idrettsstyret, hvilket vil gjøre et kandidatur ekstra pikant frem til Idrettstinget i juni.

Men først og fremst representerer al-Samarai et veldig tydelig veiskille i ledelsen av norsk idrett, både i bakgrunn og alder. Og gjennom det også idrettspolitiske prioriteringer, etter alle solemerker.

Spørsmålet blir da om idrettsbevegelsen er klar for å ta dette steget nå. Ting tyder på at man faktisk er det.

Utfordringene for idretten er så markant endret i løpet av kort tid at det kan åpne for nye tanker også når det gjelder ledelse.

Uansett er det bare å gruglede seg til en idrettsvinter der alle avgjørelser og uttalelser blir dissekert i valgkampens kirurgiske lys.

Og så vil skjebnen det slik at det er i Bergen det hele skal avgjøres.

Selv ikke bergenserne selv har klart å forutsi hva slags kaos valg kan utløse i den byen.

Nå er det idrettens tur.