– Jeg er litt satt ut. Tenk at jeg sloss om medalje, sier hun til NRK.
Skarstein var til slutt kun 8,6 sekunder bak den tyske bronsevinneren Anja Wicker i mål. Etter målgang kjempet hun mot tårene. Ikke fordi hun var skuffet, men fordi hun hadde prestert langt over egne forventninger.
– Det skal ikke gå an. Det skal ikke være mulig. Jeg har tenkt og håpet at jeg ikke skulle være altfor langt unna, men jeg synes det har vært skikkelig tøft å forberede seg til dette VM-et. Jeg har vært mye ensom, sier 32-åringen.
KJEMPET: Birgit Skarstein kjempet hele veien til mål.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTBStått alene
Skarstein står utenfor paralandslaget i langrenn og har dermed gjennomført det meste av oppladningen til VM på egen hånd.
– Jeg har vært mye fysisk alene, i fjellet og i skogen, og prøvd å lagt ned de timene jeg har tenkt har vært nødvendig for å prestere på ski, for å kompensere for at jeg har prioritert roing helt til i høst, sier hun.
Skarstein har de siste sesongene tatt stadig nye steg i roing og tatt flere verdensrekorder. I september ble hun Paralympics-mester i Tokyo.
– To dager i uka har jeg dratt ned til rolaget for å møte mennesker, for å trene sammen med noen.
– Hvordan har det vært å stå utenfor lag?
– Jeg tror nok at jeg er i overkant ekstrovert type. Jeg er veldig glad i folk. Jeg føler livet blir farget i møte med mennesker. Det å være sammen med folk jeg er glad i og bli kjent med nye folk, jobbe som et lag og sparre og hjelpe hverandre og dra i lag, er noe av det jeg setter høyest i idretten. Det er det som gir verdi, sier hun.
– Lurt på om det har kostet for mye
Skarstein fortalte at hun ikke hadde noen store forhåpninger om å være med i medaljekampen på Lillehammer.
– Jeg har tenkt at det var helt umulig å være konkurransedyktig på ski, men at jeg skulle gi det alt jeg kunne for å kunne stå rakrygget, sier Skarstein.
Oppladningen til VM, som hun har gjennomført helt på egen hånd, har kostet.
– Jeg har lurt på om det har kostet for mye, for jeg har vært mye alene. Men jeg har hatt et håp om at dersom jeg bet tennene sammen og holdt ut, kunne jeg klare å hevde meg, sier hun.
– Men det har vært helt bingo. Jeg gikk ut i løpet i dag som dårligst rangert i verden, og derfor startet jeg først. Jeg hadde ingen å sekundere mot, og jeg måtte bare gå mitt eget løp. Jeg har ikke konkurrert internasjonalt på to år, så jeg var virkelig ikke sikker på hvor jeg kunne ligge, sier hun.
