Liverpool er et får i ulveklær. Utenpå ligner de en skremmende tittelkandidat, med en stolt fortid, lidenskapelige fans og et sagnomsust stadion.
Men under bekledningen er klubben mindre farlig enn man skulle tro.
Få vet dette like godt som Rafa Benítez, sjefen på Anfield fra 2004 til 2010. Nylig sa han at Liverpool trenger et «Leicester-mirakel» for å ta tittelen; en sesong hvor alle rivalene sliter samtidig, hvor alle bitene på magisk vis faller på plass.
Det hørtes pessimistisk ut for en slik storklubb, men Benítez hadde rett. Liverpool stanger fortsatt hodet i et økonomisk glasstak. Håp om tittelen er basert mer på historikk enn realitet.
Ingen klubb i divisjonen har et større sprik mellom forventninger og forutsetninger.
Pengenes tale
Grunnen er at det finansielle landskapet påvirker resultatene mer enn man tror.
– Realiteten er at 90 prosent av lagene som har vunnet tittelen er de som har hatt mest penger, sa Benítez.
Dette har aldri vært Liverpool. Da Benítez tok jobben i 2004, lå de på åttendeplass over inntekter i Europa, bak Manchester United og Chelsea, ifølge Deloitte. Det var United og Chelsea som skulle vinne tittelen i hver av de seks årene Benítez var på Anfield.
Lite har forandret seg siden. I 2015/16-sesongen, den siste hvor alle tallene er tilgjengelige, lå Liverpool på niendeplass, nå også bak Manchester City og Arsenal.
Premier Leagues finansielle tabell sier altså at Liverpool hører gjemme på femteplass.
Bare nesten
I en mer romantisk verden hadde ikke penger hatt så mye å si. Liverpool hadde slått sine rike rivaler ved hjelp av slue overganger og hardt arbeid.
Dette har nesten skjedd før. I 2008/09 tok de 86 poeng under Benítez, men United ble for sterke. I 2014 var de nær en Leicester-sesong under Brendan Rodgers, med lett kampprogram og stjerner i toppform, men City snek seg forbi.
Utenom det har imidlertid Liverpool kun havnet blant de to beste én gang siden Premier League ble etablert i 1992.
Den gjennomsnittlige tabellplasseringen siden 2004 har vært femteplass, altså akkurat der de nå ligger finansielt sett.
Enkelte føler de underpresterer. Faktisk gjør de det omtrent som forventet.
Stadion som aldri ble bygget
En stor del av årsaken til Liverpools finansielle handikap er at de ikke har utnyttet de kommersielle mulighetene som har blitt skapt av Premier Leagues popularitet. Om trenerne har slitt, må også direktørene ta sin den av skylden.
Den rake motsetningen er United, lørdagens motstandere, som har gjort alt riktig.
United opprettet sin egen TV-kanal allerede i 1998. De var blant de første til å utnytte det asiatiske markedet, med draktsalg og sesongoppkjøringer i Østen. De inngår gigantiske sponsoravtaler. Kun Real Madrid har vært like flinke til å selge klubbens prestisje og historikk til fansen.
Her har Liverpool sovet i timen. Et godt eksempel er stadion.
United har utvidet Old Trafford gradvis siden 90-tallet, og siden 2007 har kapasiteten vært 75 000. Liverpool annonserte først planer om ny stadion i 2000, men disse har blitt stoppet av lokal motstand og økende kostnader. De har siden utvidet Anfields kapasitet fra 45 000 til 54 000, men dette skjedde ikke før i fjor.
Altså hadde United 30 000 flere betalende fans i ni år.
Disse supporterne er verdt mye. I 2015/16 håvet United inn en milliard norske kroner kun på billettinntekter. Liverpool tjente 550 millioner.
Lukaku x 3
Tar man med Uniteds endeløse liste sponsoravtaler, blir de finansielle kontrastene enorme. I 2015/16 tjente United 515,3 millioner pund, mens Liverpool tjente 302 millioner pund.
Summen som skiller dem er nesten nok til å kjøpe Romelu Lukaku tre ganger.
Samtidig har Chelsea blitt eid av Roman Abramovitsj siden 2003, mens City har blitt kjøpt av oljesjeiker fra Abu Dhabi. Altså finnes det tre rivaler som enten har kommersielle pengemaskiner eller styrtrike eiere.
Liverpool har ingen av delene.
Dette gir store utslag, fordi penger betyr store overganger, som betyr bedre spillere, som betyr bedre resultater. Nedenfor er summene de fire klubbene har gått i minus med på spilleroverganger siden 2010, ifølge nettsiden Transfermarkt.
- City: 859,2 millioner pund
- United: 621,9 millioner pund
- Chelsea: 296,8 millioner pund
- Liverpool: 225,3 millioner pund
I tillegg tilbyr United, City og Chelsea lønninger som gir dem tilgang til et eksklusivt marked. De siste årene har de handlet etablerte stjerner direkte fra lag som Paris Saint-Germain, Juventus, Barcelona, Bayern München og Real Madrid.
Liverpools kjøp under Jürgen Klopp har kommet fra Southampton, RB Leipzig, Roma, Arsenal, Newcastle, Hull City, Schalke 04, Mainz 05 og FC Augsburg.
Den finansielle tyngdekraften
Dette understreker poenget til Benítez: Penger betyr mye. De siste 13 årene har 12 av ligatitlene gått til United, City og Chelsea. Unntaket var Leicester – og det var som sagt et mirakel.
Det finnes andre tilfeller hvor ressurser ikke gjenspeiler resultatene. Mauricio Pochettino har ført Tottenham inn i tittelkampen to ganger, med teft og knallhardt arbeid. United har underprestert enormt de siste fire årene, med tanke på pengene de har.
Men slike tilfeller varer som oftest kun et par år, før fotballens finansielle tyngdekraft drar dem tilbake til sin plass.
Nå er United tilbake i toppen etter å ha brukt 300 millioner pund på to år. Spurs holder koken, men sliter med å holde stjernene under sitt lave lønnstak. Kyle Walker har gått til City, mens rykter lenker Harry Kane og Dele Alli bort. Pochettino vet at han kan tjene tre ganger så mye andre steder.
Det er blant annet derfor Spurs bygger ny stadion nå. De vet at større inntekter er den eneste muligheten de har til å skape kontinuerlig suksess.
Dermed kan Liverpool fort måtte vokse utenfor banen før tittelhåpene skal bli realistiske, med mindre rikere eiere eller nye finansielle regler skulle komme til unnsetning.
Alternativt kan de håpe på en «mirakel-sesong», men anse ikke Klopp som syndebukken om de ikke vinner tittelen de neste årene. Oppgaven er nesten umulig.