Desperat og risikabelt av United å gi makten til disse

«Det er over».

De tre ordene fra Louis van Gaal i formiddag betyr slutten på nederlenderens regjeringstid på Old Trafford. De betyr også starten på Mourinho-æraen i Manchester United, ifølge britiske medier.

Situasjonen ble så kritisk at United sa: Nok er nok. Vi klarer ikke mer. Få inn José Mourinho.

Til tross for konsekvensene det kan medføre.

Uniteds strukturelle problem

Det er nemlig liten tvil om at Old Trafford-hierarkiet tar en stor risiko ved å velge Mourinho.

Dette handler egentlig ikke mest om det taktiske, selv om det også er relevant: Mourinhos magi ligger i å analysere motstanderens styrker og organisere laget sitt deretter, og han har en tendens til å prioritere å unngå feil fremfor å skape konstruktiv angrepsfotball.

Men se også på klubbens hierarki. Ansettelsen av Mourinho kan signalisere et skifte hvor mye av makten nå havner utenfor den interne strukturen som United burde ha bygget opp.

Det pleide å være Ferguson og daglig leder David Gill som styrte det sportslige, med en uvurderlig intuisjon når det kom til å hente spillere. Disse to har i praksis vist seg umulige å erstatte. I stedet har viseformann Ed Woodward påtatt seg mye av ansvaret til Gill, uten å ha den samme sportslige kompetansen.

Som flere har nevnt før, har dette gitt United en utdatert modell hvor Woodward både har ansvaret for spillerrekruttering, det kommersielle og forholdet til eierne i Glazer-familien.

Her har Woodward vært svak på det sportslige, og det meste tilsier at han trenger hjelp. Det finnes et tomrom mellom ham og treneren; en rolle hvor Gills ferdigheter er nødvendige, og hvor det kunne lønne seg å få inn en erfaren direktør.

Det beste hadde fortsatt vært å bygge denne strukturen nå og få inn en annen trener som passer Uniteds verdier. Dette burde vært mulig.

Det som ser ut til å skje nå, er heller at Mourinho påtar seg mye av dette ansvaret. Og med Mourinho følger også Mourinhos agent: Jorge Mendes.

Superagenten

Vi har allerede omtalt Jorge Mendes i en tidligere kommentar, som du kan lese her. Og har man kjennskap til Mendes, er fallgruvene i denne situasjonen åpenbare.

Portugiseren er verdens mektigste agent og har en klientliste med noen av klodens beste spillere, som Cristiano Ronaldo, James Rodríguez og Diego Costa, samt trenere som Mourinho, Carlos Queiroz og Nuno Espírito Santo.

I tillegg har Mendes bundet seg opp mot flere investorer og klubbeiere for å hjelpe dem med spillerrekruttering, da spesielt i Valencia og Monaco.

Dette gir klubbene tilgang til spillere, samtidig som Mendes fyller klubbene med sine klienter. Spillerne får en gunstig overgang, Mendes får penger, og eieren får et sterkere lag.

Det er i hvert fall håpet.

Mendes-metoden

Slik fungerer det også når Mendes-klienten er selve treneren, og Mourinho er kanskje det beste eksempelet her.

Hvordan har det fungert i praksis?

Husk bare da Mourinho dro til Chelsea i 2004. Inn kom Paulo Ferreira, Ricardo Carvalho og Tiago, alle fra portugisisk fotball for høye summer.

Husk da Mourinho ble ansatt av Real Madrid i 2010. Inn kom Ángel Di María (Benfica), Fábio Coentrão (Benfica) og Carvalho igjen.

Mer nylig klarte Mendes å få Chelsea til å gi Falcao en sjanse på lån, til tross for høye lønninger, elendig form og en dyster skadehistorikk.

Det eneste som ga mening med overgangen, var at både Falcao og Mourinho var Mendes-klienter. Det virket som en tjeneste fra Mourinho til Mendes.

Denne sesongen har Falcao spilt 228 minutter i ligaen og scoret ett mål. Nå går han sannsynligvis tilbake til klubben som egentlig eier ham: Monaco.

Woodwards sjansespill

Slik jobber Mendes. Han har etablert baser og maktforhold i noen av verdens største klubber, og bruker disse til å frakte spillere frem og tilbake. Dette gjør United til en drømmeklubb, fordi Mourinho får et enormt budsjett samt autoriteten til å bruke det.

En kan selvsagt si at Woodward vil sette foten ned her. En kan tross alt ikke la Mourinho og Mendes styre alt.

Men la oss huske at Woodward allerede har fått hjelp fra Mendes. Det var Mendes som fikk Di María fra Real Madrid til United i 2014. Det var Mendes som var involvert da Woodward sikret seg Anthony Martial i fjor. Det er Mendes som er agenten til David de Gea.

Så mye makt har agenten. Om Woodward kommer på kant med Mendes, vil det få konsekvenser, spesielt nå som Woodward selv har satset alt på at Mourinho vil fungere i United.

En rapport fra ESPN har allerede hevdet at Mourinho vil ha full kontroll over spilleroverganger.

I tillegg skylder Mourinho mye til Mendes for å ha ordnet denne jobben. Karrieremessig var Mourinho i trøbbel etter sparkingen fra Chelsea: Det var lite for ham i Italia, en retur til Madrid virket utenkelig og det fantes ingen andre ledige roller i England.

Dessuten er dette noe Mourinho har drømt om i årevis. Det skulle bare mangle at Mendes, som må ha jobbet på spreng de siste seks månedene for å fikse dette, kan bruke avtalen til å hjelpe sine klienter.

Mer makt til Mou

Sannsynligvis har disse tingene allerede blitt diskutert mye på Old Trafford.

Det som kanskje sier mest om skepsisen til José Mourinho i Old Trafford-hierarkiet, er at det tok så lang tid å fikse avtalen. Portugiseren forlot Chelsea i desember, i en periode hvor Uniteds resultater var så svake at Louis van Gaal var heldig som beholdt jobben.

Siden har det gått seks måneder. Van Gaal har ikke nådd topp fire, og flere fans har mistet troen på nederlenderen. Vi kan bare forestille oss diskusjonene som har funnet sted bak sceneteppet i Manchester.

Én bekymring er at hele dynamikken i klubben nå bygges rundt Mourinho, og at alt vil rives opp når han eventuelt forlater rollen.

Noe enda verre er om Mendes blir så mektig at situasjonen ligner den i Valencia, hvor agenten har blitt beskyldt for å praktisk talt drive klubben selv.

Så ille blir det neppe, men situasjonen er ikke ideell. Det minner litt om Real Madrid, en annen klubb hvor for mange av avgjørelsene tas av en mann uten særlig sportslig kompetanse – president Florentino Pérez – og hvor de finansielle resultatene lenge har vært bedre enn de på banen.

Sammenlign gjerne de to ansettelsene. Da Real Madrid hentet Mourinho i 2010, hadde Barcelona vunnet to strake ligatitler. I en klubb som skal handle om ærverdig oppførsel og stilfull fotball, representerte Mourinho det stikk motsatte.

Samtidig måtte klubben vinne igjen, uansett pris. De var, som United, desperate.

Innen et år hadde Mourinho presset ut Jorge Valdano, presidentens rådgiver, og skaffet seg mer makt enn noen annen Real Madrid-trener før eller siden.

I United er ikke dette en gang nødvendig. Han vil bli mektig fra første dag.

Aksepterer risikoen

Kan det fungere likevel? Det er mulig på kort sikt. Hele denne saken kan virke idiotisk når Mourinho løfter ligatroféet i sitt andre år, noe han har gjort de siste fem gangene han har blitt ansatt et sted.

Kanskje tilpasser han seg spillestilen mer enn antatt. Kanskje blir han en ny Ferguson. Om det er noen som har autoriteten, karismaen og arbeidskapasiteten til å erstatte skotten, så er det han.

Men alt av historikk tilsier at Mourinho ikke sitter lenger enn tre år, kanskje fire. Vi vet at han har en lederstil basert på konfrontasjon og stridigheter. Vi vet at resultatene har blitt dårligere i det tredje året, og at han både i Real Madrid og Chelsea etterlot en splittet og utslitt spillerstall.

United vet det også. De er smertelig klar over risikoene dette kan medføre.

Det at de likevel har gjort trekket, vitner om hvor desperat situasjonen har blitt.

• Les også: Haugstad om hvorfor United fikk nok av van Gaal