Har City blitt bedre uten De Bruyne?

Pep Guardiola har vunnet to ligatitler og fire cuper på fire fulle sesonger med Manchester City.

Han har tatt de to høyeste poengsummene i Premier Leagues historie.

Men om det er én periode han virkelig har vist sin storhet i City, så er det de siste syv ukene.

Nå, mer enn noen gang, har Guardiola vist seg som en mesterlig arkitekt. I en uvanlig sesong preget av covid, skader og et brutalt kampprogram, har han konstruert et lag som har tilpasset seg omstendighetene.

Mens rivalene har virket forutsigbare og slitne, preget av skader på nøkkelspillere, har Guardiola overkommet hvert problem.

Og dette i en periode hvor alle topplagene var ment å slite.

Overraskende ledelse

Dette var tross alt sesongen hvor tittelkampen skulle vare til siste slutt. Så store var de fysiske og mentale utfordringene, at ingen av kandidatene maktet å vise stabil form de første månedene.

Så nylig som i midten av desember ledet Liverpool med tre poeng, mens City lå på åttendeplass.

Men siden det har City tatt 10 strake ligaseiere. De har en ledelse på fem poeng med én kamp mindre spilt. Da de knuste Liverpool 4–1 på Anfield i går, virket de så suverene at enkelte nå mener at tittelkampen er avgjort.

Alt dette til tross for at City selv burde ha store vansker. De burde savne den geniale playmakeren David Silva og lynvingen Leroy Sané, som begge forlot klubben i fjor sommer.

De burde lengte etter superspissen Sergio Agüero, som knapt har spilt fotball denne sesongen.

De burde fortsatt lide av den korte sesongoppkjøringen, som de gjorde de første åtte ligakampene, da de kun vant tre ganger.

Men i løpet av denne perioden har altså Guardiola satt seg ned foran tegnebrettet.

Skaper mindre

Laget han har skapt, er et produkt av de uvanlige omstendighetene. Det er annerledes enn mannskapene som bøttet inn mål og tok henholdsvis 100 og 98 poeng i 2017–18 og 2018–19.

Guardiola har justert alle lagdelene for å kompensere for spillerne han mangler.

Uten Agüero og Silva skaper City mindre. De har 15,5 skudd per kamp, det laveste snittet de har hatt under Guardiola.

Men City er bedre defensivt. De har to baklengsmål på 10 ligakamper.

Alt er kalkulert. Guardiola bruker nå to defensive midtbanespillere – Rodrigo og Ilkay Gündogan – for å beskytte forsvaret bedre. Han har hentet Rúben Dias, den 23-årige stopperen fra Portugal, som har blitt lagets forsvarssjef på rekordtid.

Guardiola har også variert presset mer. Tall viser at nesten alle lag i ligaen presser mindre denne sesongen, delvis som følge av det tette kampprogrammet og den høye fysiske belastningen.

Dette gjør det nødvendig å finne alternative løsninger, noe Guardiola har gjort. Hele karrieren har han hatt rykte som en offensiv strateg.

Nå har han vist at også han kan drille et solid forsvar, så sant det er nødvendig.

Systemet

Likevel: Det er de offensive justeringene som har imponert mest. Og det er her Guardiola har vist seg som den arkitekten han er.

Det er journalisten Martí Perarnau som har gitt Guardiola denne beskrivelsen. Perarnau fulgte Guardiola bak sceneteppet da han trente Bayern München mellom 2013 og 2016, og skrev to bøker om hans utvikling som taktiker.

Perarnau bemerket at Guardiola lager faste mønstre for hvordan laget skal spille. Han skaper et system med en stram struktur. Spillerne får klare instrukser for hvilke rom de skal operere i til enhver tid.

Systemet fungerer som en guide for hvordan laget skal skape sjanser.

Guardiola krever at spillerne viser individuell kreativitet innenfor denne strukturen. Det handler om posisjonene og avstandene mellom dem, spesielt når de har ballen.

Dette står i kontrast til trenere som gir spillerne frihet til å bevege seg som de vil.

Et eksempel er José Mourinho, som tar seg av den defensive biten og gir spillerne ansvaret for å finne på ting i angrep. Han føler ikke at han trenger et sterkt offensivt system så lenge han har briljante individualister, som Harry Kane.

Men hva om Kane blir skadet?

Delt ansvar

Det er da Mourinho får problemer, for han har ikke noe system å falle tilbake på.

Systemet er Harry Kane.

For to uker siden ble Kane skadet. Tottenham tapte de neste to kampene 1–0. I går var Kane tilbake, og Spurs vant 2–0 mot West Brom.

– Laget er veldig avhengig av ham. Det kan jeg ikke skjule, sa Mourinho.

Guardiolas fordel er at han kan justere systemet for å kompensere for slike tap. Og det er det han har gjort etter at De Bruyne ble skadet 20. januar.

De Bruyne er Citys klart viktigste spiller. Han skyter oftest, skaper flest sjanser og er drivkraften i angrepet. Denne sesongen har han blitt brukt som offensiv midtbanespiller, med frihet til å vandre ut på kantene.

Da han ble skadet, trodde de fleste at Citys mål kom til å tørke opp.

I stedet har Guardiola gjort justeringer. Gündoğan er blitt enda mer offensiv enn før, og står med fire mål på fire kamper. Bernardo Silva har hjulpet vingen Riyad Mahrez med å strekke spillet langs høyre kant, slik De Bruyne pleier å gjøre.

I tillegg har høyrebacken João Cancelo fått en enda mer uvanlig rolle. Nå, mer enn noen gang, trekker han inn i banen når City har ballen. Der bidrar han til å flytte ballen fra forsvaret og frem til angriperne.

Så, i neste fase, blir Cancelo med opp som høyre indreløper. Når Bernardo eller Mahrez har ballen på kant, løper han inn i bakrom eller står utenfor feltet i støtte, klar til å slå ballen inn.

Det er nettopp disse posisjonene De Bruyne pleier å ta opp.

Med andre ord har Guardiola tatt De Bruynes rolle, kuttet den opp og fordelt bitene på spillerne han har tilgjengelig, blant dem høyrebacken.

Nå spiller City som om De Bruyne knapt betydde noe.

Fordeler uten De Bruyne

Uten ham har City slått West Brom (5–0), Sheffield United (1–0), Burnley (2–0) og nå Liverpool (4–1). Aldri før har City gjort færre feil.

Pasningsspillet har rytmen og presisjonen til et sveitsisk urverk.

Faktisk er det fristende å spørre om City har blitt bedre uten De Bruyne.

Et par fordeler har de fått. De er mindre avhengige av én spiller, noe som gjør angrepet mer uforutsigbart. Og de er mer ballsikre uten ham.

En av grunnene til at De Bruyne skaper så mange sjanser, er at han tar så stor risiko med ballen. Han prøver på de umulige pasningene – og ofte klarer han dem.

Men når de ikke når frem, mister City ballen. De Bruyne er utespilleren i City som har lavest treffprosent på pasningene (81,6).

Uten ham skaper City mindre, men de har også en større evne til å holde ballen i laget. De har mer kontroll på kampen. Dermed er de også vanskeligere å score på.

Hvor vidt dette veier tyngre enn kreativiteten De Bruyne bidrar med, er åpenbart diskutabelt. Guardiola vil nok ikke nøle med å sette ham inn i laget igjen.

Det som imidlertid er klart, er at City er langt mindre avhengige av ham enn først antatt.

Det sier mye om det taktiske systemet Guardiola har konstruert.

Og ikke minst: Evnen han har til å endre på det.