– Denne sesongen er det kun Sverige som prøver, men de føler seg forpliktet siden det er VM på deres jord. Så kommer Russland, Tyskland og Finland. Alle andre har falt av allerede, og til slutt kan det være en fem millioners nasjon som er interessert i langrenn, men ikke nødvendigvis, fordi det kommer til å bli kjedelig også der. Hvem vil se de samme vinne gang på gang?
Spørsmålet stilles av Justyna Kowalczyk i en kronikk i den polske avisen Gazeta.
Anledningen er den totale norske dominansen innledningsvis denne langrennssesongen. I minitouren på Lillehammer i helga, la Norge beslag på de fire første plassene i kvinneklassen og de fem første i herreklassen.
Man hadde lignende tilstander sist vinter. Da la Norge beslag på alle de seks pallplassene i Tour de Ski.
Spørsmålet om den norske dominansen ødelegger sporten, trenger seg på.
Vant 11 av 12 renn
Torgny Mogren er imidlertid ikke fullt så bekymret som Kowalczyk – ennå. Og svensken med to VM-gull på femmil vet hva han snakker om. Han har selv kjempet en kamp mot nordmenn som til synelatende var helt uslåelige.
7. mars 1992 vant Mogren tremila under verdenscupen på hjemmebane i Funäsdalen. Det var det eneste verdenscuprennet i langrenn for herrer i 1991/92-sesongen som ikke ble vunnet av en nordmann.
Bare hør på dette:
- Norge vant 11 av 12 renn. Vegard Ulvang (5) og Bjørn Dæhlie (6) delte triumfene mellom seg.
- Norge tok 23 av 36 mulige pallplasser i verdenscupen.
- Norge var på pallen i alle renn. I åtte av rennene var det minst to nordmenn på pallen. Tre ganger var det helnorsk seierspall – deriblant på OL-tremila i Albertville.
Den norske dominansen hadde startet i VM i Val di Fiemme i 1991, i Albertville-OL tok de norske herrene alle gullmedaljene – og dominansen fortsatte utover 1990-tallet.
– Jeg husker spesielt OL i Albertville. Der gikk de fra oss skikkelig. Det var en tung periode, erkjenner Torgny Mogren overfor NRK.no.
Les videre under bildet.
Ingen fryktet langrennssportens død selv om Terje Langli (f.v.), Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie sørget for norsk storeslem i Albertville i 1992.
Foto: Eeg, Jon / NTB scanpix– Uro i rekkene
– Var dere redde at den norske dominansen skulle ødelegge sporten den gangen?
– Akkurat da tror jeg nok ikke vi var direkte redde for det. Vi i Sverige hadde kommet skjevt ut med treningen og skulle forsøke å rette det og gi dem en kamp. Men årene gikk, og Norge hadde flere og flere år med gode resultater, og da begynte det vel å bli litt uro i rekkene i svensk langrenn, sier Mogren.
Men langrennsporten døde altså ikke. Det tror Mogren fortsatt ikke den gjør. Men han er bekymret over utviklingen.
– At én nasjon dominerer altfor mye, er ikke bra for skisporten. Og jeg tror ikke Norge heller synes det er så kult å dominere så mye. Det blir ikke samme drag og glans rundt langrenn på hjemmefronten heller.
– Hvor står langrenn om ti år? Er det en ren norsk idrett der noen svenske deltar i nordisk mesterskap?
– He-he-he, nei det tror jeg ikke. Vi får virkelig håpe at mange land der med i verdenseliten. Det må jeg håpe, at alle land gjør alt de kan for å komme et steg nærmere.
Må ha med Mellom-Europa
Mogren tror interessen vil overleve i de nordiske landene, fordi det ligger i kulturen. Men han er bekymret for rekrutteringen i Sverige.
– Det er mange som holder på i unge år. Men mange hopper av og satser på lettere idretter. Innebandy, ishockey og fotball plukker veldig mange ungdommer. Så vi har problemer med etterveksten, erkjenner han.
Mest bekymret er han likevel for at det stadig blir færre konkurransedyktige langrennsløpere i Mellom-Europa.
– Tyskland hadde en sterk gjeng på både dame- og herresiden, og det fyltes på hele tiden. Så gikk det litt på skakke, og nå ser det overhodet ikke lyst ut for Tyskland. Det samme gjelder andre land i Mellom-Europa, Italia sliter for eksempel hardt med nye stjerner. Det er litt synd, for det er der vi har den store massen. Om langrenn skal leve videre som en sterk idrett, må vi ha med oss Mellom-Europa og ha dyktige løpere derifra også, konstaterer Mogren.
– Er den norske dominansen i ferd med å ødelegge sporten?
– Jeg er kanskje ikke helt enig i det. Men hvis en nasjon dominerer for mye og vinner stort sett alt, og andre nasjoner må glede seg om de har én blant de ti beste, da er det ikke bra for idretten. Det er helt klart.
Les videre under bildet.
Therese Johaug, Marit Bjørgen og Kristin Størmer Steira sørget for norsk trippel på OL-tremila i Sotsji. De norske jentene har dominert lenge. I verdenscupen denne sesongen har herrene vært like suverene.
Foto: Åserud, Lise / NTB scanpixIkke redd for OL-statusen – ennå
– Hvor lenge vil den norske dominansen vare?
– Det er mange unge løpere som kommer fram nå, så det finnes muligheter for at Norge kan dominere i ti år til. Det skal jeg tenke meg. Men jeg håper flere land får fram nye talent som kan ta en plass der fremme.
– Hvor mange nasjoner tar gull i langrenn under VM i Falun i vinter?
– Det var et vanskelig spørsmål, men jeg tror ikke det handler om mer enn maks tre-fire nasjoner.
– Hvilke?
– Jeg håper Sverige er med der, Norge, Finland har store muligheter – og så kan kanskje russerne knipe en medalje.
– Frykter du at langrenn kan miste status som OL-gren på grunn av manglende bredde?
– Det tror jeg ikke, i nær framtid finnes det vel ingen uro for det. Men fortsetter det med dårlige vintrer og en idrett som domineres altfor mye av nordiske land, så kan det hende vi lever farlig om det ikke blir globalt interessant, sier Torgny Mogren.
