Han kom. Han så. Han vant

Selv ikke han kan ha forventet dette. Selv ikke en atlet med ambisjonene og selvtilliten til Erling Haaland kan ha sett for seg så mye suksess så kjapt.

Ligacupen og Dixie Dean. Det er de to tingene han ikke klarte. Den minste cupen og en scoringsrekord fra 1928 som kanskje aldri vil bli slått.

Resten har 22-åringen fikset på første forsøk: Ligatittelen, FA-cupen, Mesterligaen. Han er blitt toppscorer i Mesterligaen og årets spiller i England. Han har flest mål i én Premier League-sesong siden ligaen startet opp i 1992. Han kom til England, så seg rundt, og så vant han det meste som er verdt å vinne.

Hadde engelsk fotball vært et dataspill, har Haaland fullført det på første forsøk.

Samtidig var mesterligafinalen mot Inter lørdag en kamp han måtte vinne.

Dekket bord

For selv om det betyr mye for Haaland å bli liga- og cupmester, er det ingen hemmelighet at Mesterligaen har hengt klart høyest.

Ikke bare fordi den er vanskeligst å vinne, men fordi Manchester City hadde vunnet alt annet uten Haaland. I fjor skrev han under for det beste laget i England. Bordet var dekket. De hadde kjøpt ham for å vinne denne turneringen – og han var kommet dit av samme grunn.

Jærbuen har scoret 52 mål på 53 kamper, men uten Mesterligaen kunne folk hevdet at City vant vel så mye uten ham. Spesielt siden han har hatt en måltørke de siste ukene, med ett mål på syv kamper fra start, inkludert en anonym prestasjon i finalen.

Nå er oppdraget utført. Debatten er død. Det står inngravert på troféet at Haaland har gjort laget bedre.

City har levert en sesong som nærmer seg perfeksjon.

Marsjen

Bare ni ganger før har et lag i Europa vunnet de tre største turneringene på én sesong. Bare Manchester United har klart det før i England. Den ferden var stappet med drama og sene mål.

Med City har veien hit virket som en ustoppelig marsj hvor all motstand er blitt brøytet unna.

Kreditt til Arsenal som ga dem kamp i ligaen. All ære til United som bet fra seg i FA-cupfinalen. Honnør til Inter som gjorde lørdagens oppgjør så jevnt. Resten har blitt feid til side som veike juniorlag. Selv storheter som Real Madrid og Bayern München har blitt overkjørt og utklasset.

Det er ikke meningen at et lag skal ta seg til mesterligafinalen med sammenlagtresultater som 8–1, 4–1 og 5–1. City har omtrent ikke vist noen svakheter.

Det kan ha noe å gjøre med Guardiolas mange vonde nederlag.

Juksekoden

Få har lidd så mye i denne turneringen som Guardiola. Selv om han vant den med Barcelona i 2009 og 2011, er han blitt mer kjent for alle gangene han ikke har vunnet.

Før lørdag hadde han aldri løftet bøtta uten Lionel Messi. Og gjett om han har fått høre det.

Det finnes nok av fans som mener at Guardiola er overvurdert, at han vinner ligaer bare fordi han bruker mye penger, at Messis briljans ga ham en juksekode.

Guardiola har tapt én finale og seks semifinaler. Han har røket ut på bortemål tre ganger. Ofte har marginene gått imot ham. Svakheter har blitt utnyttet: Barcelona kunne slite på dødballer, Bayern kunne bli kontret på. Ofte har Guardiola blitt anklaget for å mangle en Plan B.

Så han har løst problemet ved å skape et lag som kan alt; som er så bra at det nesten ikke trenger flaks.

Legger du deg bakpå, finner City små åpninger eller slår inn på en norsk tankspiss. Står du høyt, starter samme mann i bakrom. Vil du kontre, løper de deg opp. Satser du på dødballer og langpasninger, har de tre stoppere og to robuste midtbaneankere som kriger deg i senk. Aldri har Guardiola skapt et mer fysisk lag. Og likevel spiller City en fotball som utvilsomt er hans.

Få har gjort en like god jobb som Inter med å frustrere City. Finalen som nesten skulle være en formalitet for de lyseblå, kunne like gjerne gått den andre veien.

Men det var ikke nok. I den ene kampen hvor City trengte flaks, hadde de det.

Sesongen for sportsvasking

Det finnes så klart andre sider ved denne triumfen. Vi venter fortsatt på dommen om hvorvidt City brøt en rekke av Premier Leagues finansielle regler mellom 2009 og 2018, noe City benekter å ha gjort. Blir de funnet skyldige, vil årets titler være bygget på flere år med juks.

Det er synd, men riktig, at man hele tiden må ha denne saken i bakhodet.

Man bør heller ikke glemme at dette er en milepæl for De forente arabiske emirater og deres plan om å lede fokus bort fra statens mange grove brudd på menneskerettigheter. Selv om City er eid privat av Sjeik Mansour, et medlem av den regjerende kongefamilien, er City lenket til staten via identitet og sponsorer. De spiller på Etihad Stadium med drakter som viser Etihad Airways, det statlige flyselskapet. De har sponsorer knyttet til statens investeringsfond, Mubadala, som drives av Khaldoon Al-Mubarak, styrelederen i City.

Denne tittelen har de drømt om siden Sjeik Mansour, som var på sin andre City-kamp noensinne på lørdag, kjøpte klubben i 2008. Den har vært det sportslige målet bak alle milliardene som er brukt.

Legger man til PR-triumfene til naboene Qatar og Saudi-Arabia – for eksempel VM, Newcastles fjerdeplass i Premier League og signeringen av Cristiano Ronaldo – har dette vært en ekstraordinær sesong for sportsvasking.

Ny elite

Det er en annen debatt hvor mye spillerne og trenerne skal lastes for slike politiske faktorer. Det er også et stort spørsmål hvem som skal stoppe City fra å vinne enda mer. Før var City de «nyrike» som utfordret den etablerte eliten.

Nå tjener City mest i verden og har fem ligatitler på seks år. Det er de som er eliten.

Dette prosjektet er ikke ferdig. Guardiola og Haaland blir værende. Stallen er ikke gammel. Nye spillere kommer nok inn. Kanskje er rivalenes største håp at City har vunnet nok; at de er mette på suksess nå som Mesterligaen endelig er i boks.

Men man mistenker at nøkkelfigurene er for sultne til å gå i den fella. Guardiola hviler neppe før han har vunnet to mesterligatitler til, som vil gi ham flere enn noen annen trener.

Og Haaland? Kjenner vi ham rett, er han bare så vidt i gang.