Guardiola går mot psykisk og taktisk thriller

Det er ingen overraskelse at Bayern Münchens møte med Atlético Madrid har blitt beskrevet som duellen mellom «skaperen» og «ødeleggeren». I det ene hjørnet står Pep Guardiola, forkynneren av fortryllende angrepsfotball.

I det andre står Diego Simeone, den defensive mesteren, som spesialiserer seg på å stoppe trenere som Guardiola.

Det ligger mye sannhet i dette bildet. Mens ingen vet hvilke(n) formasjon(er) Guardiola tar med seg til et kokende Vicente Calderón onsdag kveld, er det 99 prosent sikkert at Bayern vil stå høyt, ha ballen mye og styre kampen. For Guardiola er disse prinsippene skrevet i stein.

Det vil heller ikke overraske om Atlético tilbringer lange perioder i en dyp og kompakt lagstruktur for å forsvare eget straffefelt.

Men oppgjøret vil nødvendigvis ikke bli like ensidig som disse stereotypene antyder. Atlético har vist mer variasjon i spillet denne sesongen, da hovedsakelig gjennom høyt og aggressivt press. Dette har fungert flere ganger mot Barcelona og Real Madrid.

Og det kan fint ta Bayern på senga også.

Simeones forsvarsmur

Dette er riktignok ikke en karakteristikk man vanligvis har assosiert med Simeone. Atléticos styrke er fortsatt den slitesterke 4-4-2-strukturen som gjør dem til verdens beste lag til å ligge dypt.

Defensivt er de bedre enn noensinne. De har sluppet inn 16 mål på 35 ligakamper. På de 15 siste hjemmekampene i mesterligaen har de holdt rent bur 13 ganger.

Resultatene har vært 4–0, 2–0, 4–1, 1–0, 0–0, 1–0, 5–0, 4–0, 1–0, 0–0, 1–2, 4–0, 2–0, 0–0, 2–0.

Nettopp derfor var Atlético den verste gjengen Barça kunne ha møtt i kvartfinalen. De beste ballbesittende lagene har det lettere mot lignende motstandere som gir bort rom.

Atlético gir deg ikke en tomme.

Nye tendenser

I tillegg til å ha styrket denne dimensjonen, har Simeones mannskap nå løftet spillet oppover i banen og variert presset mer.

Allerede fra starten av sesongen antydet argentineren at han ønsket mer offensiv variasjon. Det ble snakket om å spille seg ut bakfra og om bytting mellom 4-4-2 og 4-3-3. Dette fungerte ikke helt, og det hele førte til en bestemt tale fra Simeone i november om hvordan Atlético alltid kom til å beholde sin identitet som et hardtarbeidende kontringslag.

Det har de så definitivt gjort. Men enkelte offensive trekk har blitt notert, spesielt i presshøyden.

Ifølge tall sitert av The Guardian denne uken, har Atlético for eksempel vunnet ballen på banens midtre og siste tredjedel med en frekvens som er 23,5 prosent høyere enn forrige sesong.

Antallet taklinger i disse sonene har steget med åtte prosent. Antallet ballvinninger har gått opp med 32 prosent.

Scorer alltid først

Dette har vært spesielt åpenbart i storkampene. I de tre siste oppgjørene mot Barça, samt den siste kampen mot Real Madrid, har Atlético gått ut i en aggressiv og modig 4-4-2-formasjon. I alle de fire kampene har de scoret først.

Resultatene har variert, men prestasjonene har alltid vært gode. På Camp Nou i La Liga snudde Barça 0–1 til 2–1 uten å spille spesielt bra, før to røde kort ødela Simeones kampplan. Da lagene møttes samme sted i mesterligaens kvartfinale, scoret Fernando Torres åpningsmålet. Han fikk så sitt andre gule, og Barça snudde til 2–1 igjen.

Returkampen på Vicente Calderón vant Atlético 2–0. Og det forrige byderbyet mot Real Madrid, på Santiago Bernabéu, vant de 1–0.

Ikke dårlig, alt i alt.

Systematisk pressing

Betyr dette at Simeone bør presse Bayern høyt? Svaret er ikke enkelt. Fordelen El Cholo hadde mot de spanske lagene var at begge hadde faste systemer, nemlig en ballbesittende 4-3-3.

Dette tillot Simeone å skape et press-system som passet formasjonen perfekt. Han visste hva som ventet.

Strategien så langt har vært enkel, men modig. En 4-4-2 burde vanligvis havne i undertall sentralt i banen mot 4-3-3, men Simeone har satt en av spissene på midtstopperne og en annen på midtbaneankeret. Det er den forsiktige variasjonen. Når presset virkelig blir aggressivt, markerer begge spissene midtstopperne, mens en av de to sentrale midtbanespillerne dekker ankeret.

Dette lar egentlig en av indreløperne stå umarkert, men en av kantspillerne dekker denne spilleren.

Dermed blir motstanderen markert mann for mann, med unntak av sidebacken som står lengst unna ballfører. Når Barça eller Real Madrid har vridd spillet, har Atlético sideforskjøvet laget på autopilot og gjentatt mønsteret på den siden.

Den italienske leksjonen

Fordelene dette kan gi Atlético mot Bayern er flere. De kan vinne ballen høyt, samt beskytte forsvaret. I løpet av den første halvtimen hjemme mot Barça, fullførte de like mange pasninger i banens siste tredjedel som de ballsikre gjestene.

Det sier litt om hvordan presset klarte å holde Barça unna de farlige sonene.

En annen faktor som tilsier at Atlético bør stå høyt, er oppgjøret mellom Bayern og Juventus i åttedelsfinalen. I returkampen i München valgte italienerne å variere presset mellom meget lavt og meget høyt, noe som fungerte til perfeksjon den første timen.

Kun mot slutten, da Juve lå dypt, utlignet Bayern ved å score to mål.

Peps planer

Det som kan tale imot et høyt press er Bayerns fleksibilitet. I motsetning til Luis Enrique og Zinédine Zidane, kan Guardiola fint ankomme Madrid med tre-fire forberedte systemer. Om Atléticos press fungerer mot 4-1-4-1, kan Guardiola knipse fingrene og vri om til 3-4-3. Og plutselig er Simeones plan ikke like effektiv.

Juventus løste dette i Tyskland ved å være fleksible selv. De kjørte en 4-4-1-1 som ble til 5-4-1 når de la seg dypt. Dette er imidlertid en taktisk variasjon Atlético har til gode å vise.

Dermed står spørsmålet åpent. På et vis kan det virke mer risikabelt å stå høyt mot Bayern. Samtidig kan det fort bli enda tøffere om Atlético legger seg bakpå fra start. Hva enn Simeone velger, blir det en enorm test for Guardiola.

Og en herlig taktisk duell for oss andre.