Hun har lenge vært en av verdens beste håndballkeepere. I OL-kvartfinalen mot Sverige var hun bedre enn noensinne.
Det bør hun også være i semifinalen mot Russland natt til fredag (kampstart 01.30 norsk tid), om Norge skal vinne det tredje OL-gullet på rad i håndball.
Men tro det eller ei – selv verdens beste kan av og til være redd når håndballene kommer som kanonkuler i hennes retning.
– Ja, det hender seg at jeg blir ballredd. Plutselig noen treninger kommer det på deg igjen. Det gjør litt mer vondt enn andre treninger. Det hender at jeg trekker meg litt og føler meg litt ballredd på enkelte treninger, bekrefter hun.
Glemmer at det gjør vondt
Heldigvis finnes det medisin:
– Da får man bare ta på seg en ekstra genser og leve med det, smiler hun.
For verdensklassekeepere er det imidlertid ikke nok å polstre seg litt ekstra. Kvier man seg for smerte, er man sjanseløs.
– Da må du jobbe med fokus. Du må finne deg arbeidsoppgaver. Da blir du så innstilt på det at du glemmer at det gjør vondt. Har du ikke fokus, kjenner du det mer fysisk at ballen slår deg, forteller hun.
Vil ikke vite hvem som skyter
Det er åpenbart for alle at hun ikke var skuddredd da hun stoppet 18 av de 32 skuddene hun fikk mot Sverige. Hun klarte å holde fokus på helt andre ting enn smerte.
– Jeg var veldig fokusert og nesten ikke klar over hvem som hadde skutt. Jeg var ballfokusert, for å si det sånn. Det var viktig, og jeg tar med masse positivt, sa hun etter kampen.
For selv om de norske målvaktene bruker mye tid på å studere motstandernes skuddstyrker, vil ikke Grimsbø ha et bevisst forhold til hvem som skyter.
– Men det ligger baki her, sier hun, og peker mot bakhodet.
– Hvis det ligger for langt framme, så går jeg og tenker på det, og da bruker jeg for lang tid. Poenget er å leve i situasjonene. Så slår analysen inn av seg selv, forteller hun.
