Gamblerens veddemål

Glem Saudi-Arabia, sjeiker og oljefond. Om du vil finne de som bruker mest penger i fotball, må du til Chelsea, hvor en gruppe investorer kjøper alt de vil ha.

Enten er de genier eller idioter, visjonærer som lurer rivalene eller gamblere som går mot en katastrofe.

Siden et konsortium ledet av amerikanske Todd Boehly tok over Chelsea i mai i fjor, har de svidd av mer enn 12 milliarder kroner på spillere. Det er mer enn dobbelt så mye som noen annen klubb i verden, ifølge nettsiden Transfermarkt.

Selv ingen lag fra Saudi Pro League har brukt så mye.

Slikt gjør man ikke uten risiko. To spørsmål er verdt å stille:

1. Hvordan har Chelsea råd til dette?
2. Lurer de rivalene, eller seg selv?

Kjøp nå, betal senere

Chelsea, som står med fire poeng på fire kamper, er ikke finansiert av et statlig fond. De tjener ikke mest i England. De spiller ikke i den lukrative Mesterligaen. De har ikke engang en hovedsponsor.

Men om du heier på Liverpool eller Manchester City, har du sett Chelsea kapre spillere som din klubb ville ha.

I fjor jaktet City backen Marc Cucurella, før Chelsea la cirka 650 millioner kroner på bordet. I sommer ville Liverpool ha en midtbanespiller, enten Moisés Caicedo eller Roméo Lavia. Chelsea hentet begge for cirka to milliarder kroner.

Fredag kjøpte de Cole Palmer, en ung ving fra City som har startet tre ligakamper i hele karrieren. Pris: Cirka 550 millioner kroner.

Bare Chelsea gjør slike ting. De lever på en egen planet.

Liverpools trener Jürgen Klopp har sagt at han ikke forstår hvordan Chelsea kan bruke så mye. Nettsiden The Athletic skriver at rivaler har klaget til Premier League over forbruket. Men Chelsea tar i bruk en mulighet som de fleste av oss kjenner godt.

Kjøp nå, betal senere.

Bøtelagt og etterforsket

Teknisk sett har eierne nok av penger. Det som hindrer dem, er reglene for hvor mye en klubb kan gå i minus på spillerkjøp og lønninger.

I turneringene til Det europeiske fotballforbundet (Uefa) kan lag gå i minus med 60 millioner euro (cirka 700 millioner kroner) over enhver treårsperiode. Dette kan stige til 90 millioner euro for klubber som er «i god økonomisk stand». Innen 2025–26 må også lønningene utgjøre maks 70 prosent av inntektene. Premier League har lignende regler, bare snillere.

Chelsea er i trøbbel her allerede. De er blitt bøtelagt av Uefa og etterforskes av Premier League fordi de unnlot å rapportere inn noen tall knyttet til overganger mellom 2012 og 2019. Dette er dog fra tiden under oligarken Roman Abramovitsj, og dagens eiere har selv meldt inn saken.

At Uefas bot «bare» var 10 millioner euro, antyder at det ikke blir noen stor greie.

Men om Chelsea vil inn igjen i Mesterligaen, så må de følge reglene til Uefa. Og siden de nettopp har kjøpt spillere for 12 milliarder kroner, må de bruke alle triksene i boka.

Går i pluss

Det første og enkleste trikset er å selge. Bare i sommer håvet Chelsea inn rundt tre milliarder kroner på flopper, benkeslitere og navn de klarer seg fint uten, blant dem Mason Mount, Christian Pulisic og Kai Havertz.

To av salgene var til lag i Saudi-Arabia, hvor eierne har gode venner, men summene var normale og utgjør bare 15 prosent av inntektene fra salgene i sommer, ifølge Transfermarkt.

Chelsea har også kvittet seg med en rekke profiler som tjente fett.

Det andre trikset er blitt Chelseas varemerke: Lange kontrakter. Der hvor en typisk avtale varer fem år, har Chelsea strukket dem til åtte og ni. Dette reduserer risikoen for at spillerne forlater klubben gratis når avtalen løper ut – og det betyr at Chelsea kan spre kostnadene utover flere år.

Slik fungerer regnskapene til fotballklubber. Om en spiller koster 80 millioner euro og skriver under for åtte år, er det en utgift på 10 millioner per år.

Så fort Uefa så at Chelsea utnyttet dette på en så ekstrem måte, laget de en regel om at kostnadene maks kan spres på fem år. Men den dekket ikke kontraktene som Chelsea allerede hadde sikret. Slik har Chelsea kunnet bruke store summer med en gang. Spesielt siden inntekter fra salg kan brukes umiddelbart.

Faktisk hevder den respekterte finansbloggeren Swiss Ramble at Chelsea har gått i pluss med 215 millioner pund (2,8 milliarder kroner) disse to sesongene med hensyn til overganger og lønninger, om vi tar med at bare en liten del av kjøpene skal betales nå.

Så mye har de solgt for, så mye er lønningene blitt kuttet, og så lange er kontraktene.

Men Chelsea må betale ned på disse overgangene i lang tid. Swiss Ramble kalkulerer at utgiften vil være 109 millioner pund (nesten 1,5 milliarder kroner) per år de neste fem årene.

I tillegg hevder han at Chelsea vil slite med det finansielle regelverket til Premier League allerede nå. Klubben har tapt penger i mange år, og nå som de i tillegg er ute av Mesterligaen, ser regnestykket skummelt ut. Bøter eller verre ting kan vente.

Så dette er gambling. Men Chelsea har en plan.

Folk kan betale mer

Utenfor banen tipper Swiss Ramble at Chelsea kan be om spesielle unntak fra regelverket. Grunnen er delvis at klubben ikke fikk lov til å kjøpe spillere da den britiske regjeringen innførte sanksjoner mot Abramovitsj, en av Vladimir Putins allierte.

En annen teori er at Chelsea vet de bryter reglene, og at de tror straffen er verdt å betale. Om dette skjer, vil det finansielle regelverket fremstå som en vits.

På banen mener Chelsea at kjøpene er lure. De har hentet unge spillere som de håper skal bli et storlag det neste tiåret. Skjer det, slipper de å svi av så mye mer.

Og siden prisene øker, tror Chelsea at de har vært lure som har handlet mye nå.

Dessuten mener Boehly & Co at Premier League kan skvise mer penger ute av fansen. De forventer at TV-rettighetene stiger i verdi. De ser for seg nye muligheter innen underholdning og teknologi. Og kjenner vi amerikanske eiere rett, hadde de neppe vært imot en lukrativ superliga.

Vil planen fungere? Utenfor banen er det mulig.

På banen er bildet mer usikkert.

Marerittet

Den første sesongen under eierne var katastrofal: Seks milliarder kroner i spillerkjøp, tre trenere og en begredelig 12. plass. Nå har eierne fått inn et knippe sportslige direktører, og en god trener i Mauricio Pochettino. Men strategien – kjøp mye, ungt og dyrt – er den samme.

Trenger de virkelig Caicedo og Lavia? Er Cole Palmer verdt en halv milliard? Hva skjer med spillerne som flopper, som ingen vil ha, og som har kontrakt frem til 2030?

Kanskje har Chelsea bygget opp et storlag på kort tid. Kanskje er investorene genier som ser muligheter der rivalene ser risiko. Men marerittet er en stall stappet med flopper på lange kontrakter, trøbbel med det finansielle regelverket, og enorme årlige kostnader fra gamle spillerkjøp som vil hindre Chelsea i å hente nye fjes.

Denne bransjen har sett nok av eiere som forstår økonomi bedre enn fotball. Få har gått ut like høyt som denne gjengen.

Enda færre har risikert et så stort fall.