Friidrettstalentet Ida (17) er født med én arm: – Jeg er absolutt ikke bitter

– Det var nok mange som reagerte med overraskelse da de så hva jeg gjorde.

17 år gamle Øverland må le mens hun forteller NRK en historie fra starten av friidrettskarrieren hennes.

Det er en historie som illustrerer ganske godt hva slags person hun har bestemt seg for å være.

En person som ser muligheter i stedet for problemer.

Ba alltid om ytterste bane

Hendelsen hun nå forteller om oppsto på hjemplassen Harstad, der hun som 13-åring hadde hun begynt å få sansen for friidrett.

Men siden Øverland er født med dysmeli, som innebærer at hun er født med en underutviklet arm som stanser ved albuen, må hun løpe med protese.

På den tiden løp hun med kosmetiske proteser som var ganske tunge, som gjorde at hun måtte bruke masse krefter på å stramme musklene slik at den ikke ville falle av.

Øverland så allerede som 13-åring løsninger på det meste. Hun spurte derfor om hun kunne få ytterste bane hver gang hun skulle løpe 100-meter.

Hvorfor? Hun startet alltid konkurransen med å løpe et par steg, flekke av seg den tunge protesen, kaste den ut av banen og løpe videre.

– Jeg ba om ytterste bane for at jeg ikke skulle treffe noen. Det har vært en del morsomme hendelser opp gjennom årene knyttet til protesen, sier hun og smiler.

Det gikk ikke lang tid før det begynte å gå gjetord om den raske jenta fra Harstad.

Selv om hun konkurrerte mot barn uten funksjonshemming, ble hun kretsmester i Troms på både 200-meter, 60-meter og i lengdehopp.

– En uslepen diamant

Øverland regnes i dag som et supertalent i parafriidrett og er tatt ut til EM som arrangeres i polske Bydgoszcz fra 1. til 5. juni.

Målet der er finale, og troen på medalje lever.

– En uslepen diamant med alle forutsetninger for å lykkes, sier Christina Vukicevic. Hun er sportssjef for Parafriidrett i Norges Friidrettsforbund og NRKs friidrettsekspert.

Vukicevic tror 17-åringen kan bli en medaljeplukker for Norge i fremtidige Paralympics, og mye av årsaken til den strålende utviklingen ligger kanskje i det mentale.

– Jeg er absolutt ikke bitter

Tall fra Medisinsk fødselsregister viser at det blir født bare 15 til 20 barn som mangler hele eller deler av armen eller beinet hvert år i Norge. Det er med andre ord ekstremt få som opplever det Ida-Louise Øverland har gjort.

Men Øverland har for lengst tatt et valg om å ikke la seg prege av situasjonen hun ble født inn i.

– Jeg er absolutt ikke bitter, jeg ser heller positivt på det. Dette har åpnet dører for meg. Jeg kunne sikkert tenkt tanker som «så kjipt at det ble meg, så uflaks jeg hadde», men det kommer man ikke langt med. Jeg vil heller gjøre det beste ut av ting. Jeg orker ikke gå rundt og tenke på hvor dumt det er, jeg tvinger meg til å tenke positivt, sier hun.

Livet hennes er egentlig ikke så annerledes enn andre tenåringer, understreker hun. Det er bare at hun må gjøre en del ting på en litt annen måte.

Som å knyte skolisser eller ta i hårstrikk. Da må hun bruke litt lenger tid enn andre.

– Vi så du tok på deg sko her, du har jo teknikken inne?

– Ja, men ligger noen år med øvelse bak. Det tok meg lenger tid enn de fleste å lære det, sier hun.

«Hvorfor er jeg sånn her?»

Faktisk lever ungjenta et mer aktivt liv enn mange personer uten funksjonshemming. I tillegg til å trene for fullt som para-utøver bruker hun fritiden sin på ting som klatring og padling.

– Det har ikke vært noe problem for meg å være født med én arm. Det er bare litt irriterende at jeg noen ganger bruker litt lenger tid enn andre, sier hun med et smil.

– Det er ikke krise om du må gå to turer med middagstallerkenen i kantina?

– Eller én tur med tallerken og en tur med glasset. Da får jeg bare noen ekstra skritt og trent litt ekstra hver dag, sier hun og ler litt.

Men selv om hun for lengst har lært seg å leve fint med dysmeli, understreker Øverland at også hun har hatt tyngre dager, særlig som enda yngre.

– Det har vært dager hvor jeg har tenkt «hvorfor er jeg sånn her?». Det er ikke like artig, og det hender jeg får noen blikk på gata, men jeg har alltid prøvd å heve blikket fremover og tenke positivt, sier hun.

– Jeg har vært veldig heldig

Helt siden barndommen har hun imidlertid vært det hun beskriver som «en positiv unge av motet», og hun har alltid vært veldig sta.

Da folk spurte om de skulle hjelpe henne, enten det var med påkledning, glidelåsen eller knyte sko, var hun alltid veldig bestemt på at hun skulle klare det selv.

– Det har nok hjulpet meg, sier hun.

Mobbing, eller at noen har vært slem med henne fordi hun ikke ble født som de fleste andre, har hun aldri opplevd.

– Jeg har vært veldig heldig. Det er nok mange som har opplevd slike ting, men aldri jeg. Det er jeg glad for, sier hun.

Harstadværingen flyttet til Oslo i 2020 for å trappe opp friidrettssatsingen og bor nå med tante og onkel på Grefsen.

I hovedstaden er det flere stevner og treningmuligheter, mens det i Harstad er snø på friidrettsbanene til langt ute på våren.

Forholdene ligger bedre til rette i Oslo, og nå har Øverland i tillegg fått en ny protese som er mer designet for løping.

Protesen knakk på startstreken

De kosmetiske protestene hun har brukt før har ikke hatt et skikkelig feste til albuen, noe som har medført at hun har måtte bruke energi på å stramme muskler for at den ikke skal løsne.

Den gamle protesen har bydd på problemer flere ganger.

Mest fordi den var så tung at den gjorde at hun løp store deler av konkurranser med syre, men også en mer galgenhumoristisk situasjon har brent seg fast på 17-åringens minne.

– Det var et av de første internasjonale stevene mine, og vi var i Sveits. På startblokka før 100-meteren knakk plutselig protesen rett av, og det var rett før start. Jeg kunne ikke løpe ut av banen og bytte. Christina Vukicevic sto utenfor banen og så helt stressa bort på meg. Men jeg måtte bare stille meg opp med én hånd. Jeg tror faktisk jeg perset på det løpet, det gikk i hvert fall greit. Jeg fikk så mye adrenalin at det kanskje hjalp meg, flirer hun.

Øverlands personlige rekorder er 12.94 og 27.21 på henholdsvis 100- og 200-meter.

Drømmer om Paralympics

Selv om EM er rett rundt hjørnet, er Paralympics-uttaket i juli det hun trener for.

Lekene er fra 24. august til 5. september, og Øverland har svært lyst på en plass der.

– Jeg er spent og ønsker veldig å få dra. Hver dag på trening er det Paralympics jeg jobber mot. Ikke fordi jeg tror jeg kan kjempe om medaljer, men for å få erfaring. Og neste gang, under Paralympics i 2024 i Paris, bør jeg ha et mål om å gjøre det bra, sier hun.

17-åringen ofrer mye for å bli best, har tatt et valg om å ikke drikke alkohol. Hun tar søvn veldig seriøst og sørger for at hun får et minimum antall timer hver dag. I koronatiden har hun aktivt gått inn for å være sammen med så få folk som mulig for å minimere smitterisikoen.

I vinter fikk hun en skade i foten som satte henne tilbake i tre måneder, og det var så ille at hun endte opp på krykker.

Men hun har gjort det overraskende bra i siden hun kunne begynne å løpe for fullt igjen, det har gitt henne fornyet tro på å utrette ting allerede denne sesongen.

I det kommende Para-EM skal hun løpe både 100- og 200-meter, men tror selv hun har størst sjanser til å gjøre det bra på 200-meteren.

– Hva må du oppnå i idrettskarrieren din for at du skal være fornøyd?

– Det må være en medalje i OL. Jeg vil sikkert være fornøyd uten også, men det vil være det beste, sier hun.

Da hjelper det å ha en psyke som ser løsninger i stedet for utfordringer.