Det finnes mange gamle ordtak i fotball. Et av dem heter at storlagene – som for eksempel Manchester City – må slås om du skal vinne tittelen.

Om noen kan motbevise dette, så er det årets Arsenal-mannskap.

Det er for øyeblikket lett å kritisere serielederne. Smellen på Etihad Stadium var stygg, og med nederlaget på Old Trafford i november samt poengtapet hjemme mot Everton, kan det hevdes at Arsenal nå begynner å slite. Etter en lovende start, vil laget falle av lasset?

Det virker tvilsomt. I motsetning til enkelte andre Arsenal-lag under Arsène Wenger, har årets utgave funnet en stabilitet som ingen av tittelrivalene kan matche. I tidligere sesonger kunne de rødkledde vinne hjemmekamper 6-0, for så å tape borte mot Stoke. Denne sesongen har det motsatte vært tilfellet.

Dette er fortsatt Arsenal, men ikke helt som vi kjenner dem. Laget har tatt komfortable seiere mot svakere lag, mens det er Manchester City og Chelsea som har variert mellom det geniale og katastrofale.

Om det fortsetter slik, vil 6-3 tapet fort gå i glemmeboken.

Offensiv variasjon

En betingelse for det er selvsagt at Arsenals formkurve ikke faller, men noe av nøkkelen til årets suksess er at avstanden mellom lagets toppnivå og bunnivå har krympet. Laget står sterkere rustet til å slå tilbake.

Selv prestasjonen mot City var til tider imponerende, og hadde sannsynligvis holdt til seier mot de fleste Premier League-lag. Det inkluderer muligens City selv, om kampen hadde vært i London.

En årsak til Arsenals stabilitet er forbedret variasjon i angrepsspillet. Sir Alex Ferguson kritiserte en gang Wenger for å kjøpe for mange like spillere, og nevnte Samir Nasri, Tomáš Rosický og Andrei Arshavin. Alle bidro med det samme. De var «kloner», ifølge skotten.

Han hadde et poeng: Motstanderne frustrere ofte Arsenal ved å dekke rommene sentralt i banen, som lagets kreative spillere – Santi Cazorla, Jack Wilshere, Aaron Ramsey – ofte oppsøkte. Kun Theo Walcott klarte å strekke spillet.

Her var kjøpet av Mesut Özil viktig. Tyskeren vandrer ofte langs flankene og drar sentrale midtbanespillere ut av posisjon, som gir lagkameratene mer rom sentralt i banen. Ramsey er et godt eksempel. Det kollektive bevegelsesmønsteret er mer variert enn i tidligere sesonger, og gjør Arsenal mer uforutsigbare.

Walcotts tilbakekomst forsterker bare dette, og Wenger har nå en rekke ulike våpen han kan benytte.

Defensiv trygghet

Den defensive plattformen har også vært viktig, og Arsenal har bygget videre på forbedringene fra forrige sesong. Mathieu Flamini har spilt en nøkkelrolle her, og gitt midtbanen høyere arbeidskapasitet, økt aggressivitet og en mer dominerende personlighet.

Den berømte statistikken om at Arsenal ikke har vunnet et trofé siden Patrick Vieira forlot klubben, i 2005, kan umulig være tilfeldig.

Sentralt i forsvaret har Laurent Koscielny og Per Mertesacker dannet en solid duo. Samarbeidet har blomstret gjennom at spillerne stort sett har startet hver kamp sammen. Wenger roterer ikke stoppere. Det har gitt laget en trygghet som har bidratt sterkt til den jevne formkurven.

Tapet mot City var faktisk det første ligaoppgjøret siden åpningskampen mot Aston Villa at Arsenal har sluppet inn mer enn ett mål.

Av samme grunn vil Koscielnys skade mot City bekymre stort. Franskmannen har vært en koloss til nå, og om skoene kan fylles av en rusten Thomas Vermaelen forblir et stort spørsmålstegn i det vi nærmer oss det hektiske juleprogrammet.

Slutt på kaoset

En annen viktig årsak er at laget har fått utvikle seg sammen, uten store forstyrrelser. I sommer, for en gangs skyld, ble ingen nøkkelspillere solgt.

Slikt høres ut som en selvfølge for de fleste klubber, men dette er Arsenal. De to forrige sesongene – hvor laget endte på tredje og fjerdeplass – kom etter kaotiske overgangsvinduer hvor kapteinen stakk. Den psykologiske smellen blant spillerne må ha vært enorm.

Den bakgrunnen setter sesongens prestasjoner i perspektiv. De jevne resultatene er ikke bare basert på hvem som kom inn dørene, men også på hvem som ikke forsvant ut. Laget har tatt flere steg fremover uten å måtte gå tilbake.

En rekke enkeltspillere har blomstret. Olivier Giroud er skarpere, Wojciech Szczęsny er tryggere, Ramsey er nærmest ugjenkjennelig. Nyervervelsene Özil og Flamini har bidratt stort, men utviklingen blant de eldre kjøpene har også vært enorm.

Wenger har snakket om dette lenge. Han har prøvd å slukke brannen som oppsto etter de mange salgene ved å preke om en lovende ung stall som vil vokse sammen og utvikle sitt potensiale. Dette har nå skjedd.

I samme spor

Slikt gir grunn til å tro at Arsenal står sterkere enn tidligere. Prestasjonen mot City var på ingen måte katastrofal – selv om resultatet tyder på nettopp det – og de klassiske svakhetene som ofte assosieres med Wengers lag ligner mer på klisjeer enn sannheter.

Det er ingen tvil om at Manuel Pellegrinis lag har landets høyeste toppnivå, men nettopp dette har også kjennetegnet tidligere Arsenal-lag på deres mest frustrerende. I likhet med Arsenal har City til gode å vinne en stor ligakamp på bortebane.

For Arsenal blir utfordringen å fortsette på det samme nivået, og nekte å la stortapet påvirke dem mentalt. Chelsea kommer på besøk neste helg, før serielederne spiller borte mot West Ham og Newcastle – alt innen syv dager. Det blir utfordrende, men laget er sterkt nok til å komme helskinnet gjennom.

Slike perioder er avgjørende. Individuelle storkamper er viktige, men Wenger vil kjenne til et annet gammelt ordtak, som sier at et ligamesterskap er et maraton, ikke en sprint. Sesongens to oppgjør i Manchester er unnagjort, og Arsenal er fortsatt på topp. Wenger må bare fortsette i samme spor.