Det går ett tog i timen forbi Mjøndalen stasjon. Stort sett sitter jeg på det som passerer klokken 18.06 og tar meg tilbake til Oslo etter trening på Isachsen Stadion.
Der sitter jeg som regel sammen med Rhett Bernstein.
Mannen. Maskinen. Dyret. Toppscoreren.
Du vet, han amerikaneren som har senket Tromsø og Rosenborg i løpet av fire dager.
Det hårete beistet som ser ut til å få hodet sitt på hver en ball som havner i feltet til motstanderen.
Nå er han kjent for alle. Helten med stor H i Mjøndalen.
Men det kunne sett annerledes ut.
Blytungt og mørkt
Til tider har togturene hjem til Oslo vært som en trekvarters sesjon med psykolog. Der jeg selv etter et friår fra fotballen har brukt vinteren til å vekke kroppen og jakte tippeligatempoet.
Det har til tider vært blytungt. Mørkt. Og i perioder har jeg virkelig tvilt på om det er mulig.
Da har Rhett vært fin å ha, der han har sittet med sine sorte solbriller og vært en helt nødvendig sparringpartner for en frustrert trønder.
- Bli bedre kjent med NRKs nye blogger: Tok et års pause – havnet i eliteserien
Og der hele Norge fikk se en sprudlende glad Rhett i hyggelig passiar med Davy Wathne etter målene mot Rosenborg, har jeg lyttet til en tungsinnet amerikaner fra solfylte San Diego mens han forsøkte å komme seg gjennom nok en mørk vinter i Norge. Og nok et skadeopphold.
Denne gangen var det ankelen.
Før har det vært knær, hamstrings og hode.
Rhett har omtrent vært mer inne på sykestua enn ute på treningsfeltet på sine snart fem år i Mjøndalen.
Pappabesøk
Det var derfor han i utgangspunktet var ferdig i klubben i fjor. Men så ble Ulrik Arneberg skadet før Mjøndalens kvalikkamper mot Brann.
Der var amerikaneren en av mange brune giganter og plutselig var han i eliteserien med fornyet tillit og kontrakt.
Så fort kan det snu. Toget hadde gått. Men så dukket det jammen opp igjen.
Rhett fortalte meg tidlig at hans far, Colin, skulle komme på besøk denne sesongen. Det hadde gått tre år siden sist han var der, og da fikk Rhett rødt kort i den andre kampen Colin så. I den påfølgende kampen, der både far og sønn Bernstein satt på tribunen, spilte Mjøndalen festfotball og feide Start av banen.
Denne gang hadde Rhett anbefalt far å komme før Tromsø-kampen 9. mai og at han burde bli ei uke. Da kunne han få se to hjemmekamper, samt få med seg fotballens festdag 16.mai på selveste Ullevål.
Men på dette tidspunktet var ankelen til Rhett som en diger appelsin og kampen om stopperplass var allerede tøff nok. Morten Sundli og Ulrik Arneberg holdt Rhett på benken nesten hele 2014.
Med nok et skadeopphold kunne det bli tøft å spille seg inn.
«At least you played»
Sesongen startet mot Viking. En fantastisk start for alle brune da vi karret til oss tre poeng etter å ha slått siddisene 1-0.
Selv fikk jeg 15 relativt anonyme minutter på slutten, men tippeligadebuten var unnagjort og vi kom helskinnet gjennom, alle mann.
Vegard Hansen var imidlertid ikke så fornøyd med meg. Så nok en gang deppa jeg på toget.
Rhett var snar med å løfte meg:
«At least you played.»
Han satt på benken hele kampen.
Deretter gikk det en måned med gode Mjøndalen-prestasjoner som toppet seg med en fantastisk opphenting borte mot fjorårets cupfinalist og bronsemedaljør i eliteserien. I andreomgangen kjørte vi kampen og hentet opp igjen Odds tomålsledelse fra den første omgangen.
Rett før utligningen vår, som kom i kampens aller siste sekund, hadde Rhett kommet inn for Morten Sundli, som fikk seg en skade helt på tampen.
Selv satt jeg på benken hele kampen og kunne krysse av nok en tippeligabenk jeg hadde fått testet i 90 minutter. Skagerak Arena var nydelig, men utsikten fra benken var skuffende.
Plutselig inne
Plutselig var Rhett inne igjen. Mortens skade skulle vise seg å være relativt alvorlig og dermed fikk Rhett sjansen.
Først i årets to første tap, mot Lillestrøm og Stabæk, før vi skulle møte Ørn Horten i cupen.
Der skulle vi bare sørge for å gå videre og unngå skader. Slik at vi kunne fokusere på å stoppe tapsrekka vår i eliteserien, mot Tromsø på hjemmebane.
Foran pappaen til Rhett.
Vi ledet tidlig 1-0. Men så fikk Ørn straffe og Rhett rødt kort.
Vi karret oss videre, så vidt, med hjelp av straffekonkurranse. Men hva så med dette røde kortet? Måtte Rhett sone i eliteserien? Og hvor mange kamper?
Minutter fra å avbestille
Colin Bernstein satt i San Diego og var omtrent bare minutter fra å avbestille turen. Det var ingen vits i å komme om Rhett skulle sitte på tribunen i alle kampene mens han var der.
Det er de færreste som reiser 8000 kilometer kun for å se Mjøndalen spille fotball.
Men toget hadde ikke gått og Colin satt på flyet. Rhett måtte sone i cupen, ikke i serien.
Resten er historie. Fire mål på to kamper. Seks av seks mulige poeng. Rosenborgs første tap.
Men ting kunne fort vært helt annerledes.
Og kanskje er det derfor Mjøndalen tre ganger i år har hentet opp motstanderes tomålsledelse.
Fordi folk vet hvor fort det snur. Toget kommer alltid igjen til Mjøndalen. Det er bare å sørge for å være på stasjonen når det går.
Ferskvare
Christian Gauseth fortalte meg nylig at han knapt startet en seriekamp i 1. divisjon i 2014 før i juni.
Mads Hansen var langt unna laget i fjor høst.
Men nå er Gauseth en nøkkelspiller for oss og Mads er en av seriens beste kantspillere.
Og Rhett er lagets toppscorer.
Fotball er ferskvare. Og fotball er gode historier.
Å se far og sønn Bernstein gi hverandre en skikkelig god og varm klem etter bragden mot Rosenborg gjør også en litt småfrustrert trønder veldig glad.
Først og fremst fordi det er en så fantastisk fin historie.
Og kanskje litt fordi det minner meg på hvor fort ting kan snu.