Det er ikke bare Lillestrøm og Stabæk som sliter økonomisk. Argentinske og brasilianske storklubber er ille ute og må omsette spillere for adskillig større summer for å få hjulene til å gå rundt.
Diego (t.v.) og Robinho er to av de mest ettertraktede spillerne i Sør-Amerika. (Foto: AFP/Scanpix)
Problemet er at unge talenter i stor grad eies av investorer og forretningsfolk. Når en 20-åring selges for 50 millioner kroner, går mesteparten til aksjeselskapet som står bak spilleren.
En god del forsvinner i klubbadministrasjonens private lommer og lite kommer klubben, stadioen, treningsfeltet eller de gjenværende spillerene til gode.
Samtidig opplever man i enda større grad enn i Europa at nøkkelspillere - av rent økonomiske hensyn - omsettes på de sportslig minst gunstige tidspunkt.
Diego & Robinho
De to tenåringsstjernene fra Santos, Diego og Robinho, er de heteste spillerne på markedet.
I fjor var de to sterkt delaktige i at Peles gamle klubb vant det brasilianske mesterskapet for første gang på 40 år, og Santos gikk til finalen i Copa Libertadores; den latin-amerikanske varianten av Champions League.
I helgen gikk Tottenhams oppkjøp av 18 år gamle Diego - foreløpig - i vasken. Det var enighet om en sum i nærheten av 100 millioner kroner, men det skar seg på tidspunktet.
Esteban Cambiasso ble solgt til Real Madrid allerede som 15-åring. (Foto: AFP/Scanpix)
Santos vil ikke la ham gå før i januar. Da har dessuten Diego fått vist seg frem i U-23 VM og hans aksjer kan ha steget betraktelig.
Hittil har hans lagkamerat Robinho (19) vært ansett som selve juvelen. Den spinkle spissen er kalt den nye Pele, inkludert av Pele selv, og Santos vil nødig miste ham. Det er snakk om en prislapp på rundt 250 millioner kroner for de som måtte være interessert.
Dette dreier seg om unggutter som ennå ikke er etablert på A-landslaget. Kvalifiseringskampene foran VM i Tyskland i 2006 innledes i Sør-Amerika om to uker. Brasil nominerte troppen i går, men verken Diego eller Robinho er tatt ut.
Kjøpt som 15-åring
Det ble imidlertid argentinske Esteban Cambiasso. Han ble kjøpt av Real Madrid som 15-åring, leid ut til å spille i hjemlandet og så hentet tilbake til Madrid der han har fått mye spilletid på midtbanen, selv etter Beckhams ankomst.
Men det er ikke nok å spille sammen med Ronaldo og Zidane, han har ennå til gode å spille "ordentlige" landskamper for Argentina, men er i troppen foran kampen mot Chile om 14 dager.
Det samme er Andrés D'Alessandro ( 22) som i sommer - overraskende - gikk til Volkswagen klubben, Wolfsburg for om lag 80 millioner kroner etter at River i sin tid drømte om det dobbelte - og vel så det.
Lagkamerat Martin Demichelis(22) gikk til Bayern München for rundt 50 millioner, og de to ex-River-spillerene er de mest interessante blandt nærmere 50 overganger fra Argentina til Europa denne sommeren.
Mest spennede blir det hvor de to 19-åringene Fernando Cavenaghi og Carlos Tevez havner. De er begge spisser i henholdsvis River Plate og Boca Juniors.
Juan Roman Riquelme jubler etter å ha scoret for Barcelona mot Villareal i forrige sesong. (Foto: AP/Scanpix)
Cavenaghi har scoret 37 mål på 61 seriekamper for River, og Tevez la inn en tung søknad i kampen mellom Barcelona og Boca før helgen med en strålende scoring etter en flott enkeltmannsprestasjon. Det er bare et tidsspørsmål før de spiller i Spania eller Italia.
Ikke alle lykkes
For europeiske klubber har det vært store penger å tjene på å kjøpe relativt billige og forholdsvis ukjente spillere i f.eks. Argentina.
I 1996 gikk Hernan Crespo fra River Plate til Parma, Italia for ca. 10 millioner dollar. Fire sesonger senere ble han videresolgt til Lazio for 54 millioner dollar, altså en fortjeneste på rundt regnet 350 millioner kroner.
Det samme gjelder Juan Sebastian Veron. Sampdoria betalte 7 millioner dollar for 21 åringen i 1996. Året etter solgte de ham til Parma for 20 millioner. Ca. 100 millioner kroner i fortjeneste på et år er ingen dårlig avkastning.
Men alle fotballspillere er ikke like sosialt dyktige. I fjor sommer ble Boca's mest populære spiller Juan Roman Riquelme solgt til Barcelona. Men overgangen fra å være dyrket til å måtte bevise noe gikk galt.
Riquelme fikk ikke fast plass på laget, gikk sur, la seg ut med trenerene og er ikke med i Frank Rijkaards fremtidsplaner.
Men ingen ser ut til å ville ha Riquelme. Ha hever sin lønn på 20 millioner i året, men får ikke spille fotball. Og andre klubber tar ikke sjansen på å leie en så dyr - og angivelig - vanskelig mann.
Det samme gjelder Ariel Ortega, stjerne i River Plate og på landslaget. Etter VM-fadesen i fjor gikk han til Fenerbahce for rundt 80 millioner kroner. Men det gikk som ved de to forrige forsøkene på et liv i Europa.
Ortega fikk hjemlengsel og tok konsekvensen av det - og dro tilbake til River Plate der han ble mottatt som den fortapte sønn. Hvilket han også er.
Han ble suspendert av FIFA, men kan nå få tilbake spillerlisensen sin om han betaler seg ut av kontrakten med tyrkerne.
Hvert år kommer om lag like mange argentinere tilbake til spill i hjemlandet som det reiser nye ut. De fleste er noen erfaringer rikere og har fetere bankkonti; men ofte også lange opphold på benken i mellomstore klubber et stykke ned på tabellen.
For hver Crepso eller Veron er det mange Riquelmer og Ortegaer. De finner seg ikke til rette, passer ikke inn og erfarer at mens borte er bra så er hjemme best.