Mer enn fem år etter at Spania vant EM i 2008, dominerer landet fortsatt fotballverdenen. Landslaget har vunnet VM og enda et EM, og lekte seg til seier i sommerens U-21 EM.
Klubbfotball preges fortsatt av Barcelona og Real Madrid, mens La Ligas stjerner kniver om de individuelle prisene. I Tyskland ledes Bundesliga av en katalansk trener.
England er intet unntak. Magikerne Santi Cazorla og Juan Mata ble kåret til forrige sesongs beste spillere i sine respektive klubber Arsenal og Chelsea. Swanseas finspill er inspirert av signeringer fra spanske lag, mens Everton når nye høyder under Roberto Martínez.
Nå spilles også Premier Leagues beste fotball av Manchester City; et slags drømmelag fra La Liga, i engelsk forkledning.
Citys personell er ikke kun spansk, men kommer i stor grad fra spansk fotball. Syv tidligere La Liga-aktører har plass i lagets førsteellever (om vi regner midtstopperen Martín Demichelis som førstevalg). Treneren ble hentet fra Málaga.
Og i styrerommet sitter to menn med fortid i Barcelona.
Økonomisk ubalanse
Klubben er da blitt det nyeste eksempelet på spansk fotballs betydelige innflytelse i England.
Generelt sett er denne trenden linket til La Ligas kontroversielle TV-avtale, som gjør at klubbene kan forhandle frem rettigheter individuelt. I de fleste europeiske ligaer, som Premier League, deler klubbene pengene likt. I Spania tar Real Madrid og Barcelona til sammen mer enn halvparten.
Slike økonomiske ujevnheter tvinger mange av La Ligas øvrige 18 klubber til å selge for å overleve. Engelske klubber har benyttet seg av dette.
En annen faktor er fotballens utvikling. Reglene beveger seg stadig i en retning som favoriserer konstruktivt og teknisk spill. Dommere er strengere på hva som er tillat, og gir finslepne spillere mer og mer beskyttelse.
Mens engelske slåsskjemper blir utdatert, finner spanske artister det lettere å tilpasse seg.
Rekruttering
Manchester City har gjennom sine finansielle ressurser utnyttet dette på eksemplarisk vis. Men det var ikke alltid slik. Da laget vant Premier League under Roberto Mancini, var det vanskelig å se en klar strategi om å hente spillere fra en spesifikk fotballkultur.
I stedet ble stjerner signert fra en rekke forskjellige land. Klubben hentet det beste som var tilgjengelig.
En trend utviklet seg blant kjøpene. Spillerne som slo til kom ofte fra La Liga. Yaya Touré ble drivkraften på midtbanen; Sergio Agüero ble laget beste spiss; Pablo Zabaleta etablerte seg på høyrebacken; David Silva ble regissøren bak angrepene.
En rekke andre nyervervelser forlot klubben med halen mellom beina. Og mens andre spillere viste seg som gode kjøp – Vincent Kompany er et prakteksemplar – var det La Ligas tidligere stjerner som etablerte seg best.
Spansk ideologi
I august 2012 gjorde klubben to nye viktige signeringer. De hentet Ferran Soriano til styrerommet, og kapret Txiki Begiristain to måneder senere. Begge hadde vært i Barcelona i Pep Guardiolas tid. Sistnevnte var involvert i avgjørelsen om å ansette katalaneren i stedet for José Mourinho.
Trekket tydet på en klubb som ønsket å gjenskape noe av Barcelonas magi. Prinsippene var klare: offensiv, teknisk, underholdende fotball (som ikke er utypisk for styrtrike klubbeiere). Da Mancini gikk var det naturlig å se mot Spania. Manuel Pellegrini ble tildelt oppgaven å skape en estetisk seiersmaskin.
Ansettelsen fulgte en ny trend med å hente det beste som var tilgjengelig – i La Liga. Pellegrini raidet Sevilla for Álvaro Negredo og Jesús Navas, samt gamleklubben Málaga for Martín Demichelis.
Siden chilenerens ankomst har engelske spillere blitt marginalisert. Micah Richards er andrevalg på høyrebacken, Joleon Lescott får lite spilletid, Jack Rodwell sliter benken, Gareth Barry er utlånt til Everton, og James Milner er heller ikke en del av Citys førsteellever.
Enorm kapasitet
Resultatet er et slags drømmelag fra La Liga med en spanskinspirert filosofi. Utenom brasilianeren Fernandinho, som kom fra ukrainske Sjakhtar Donetsk i sommer, kommer lagets førstevalg i midtbane og angrep utelukkende fra spanske klubber: Silva (fra Valencia), Jesús Navas (Sevilla) og Yaya Touré (Barcelona) på midten, med Agüero (Atlético Madrid) og Negredo (Sevilla) på topp.
Fellesnevneren er en enorm teknisk kapasitet. Pellegrini kan introdusere en ambisiøs spillestil med høyt tempo og raske ballvekslinger, og vite at samtlige spillere kan beherske den. Det er selvsagt dette han har gjort.
Lagets toppnivå er nå det høyeste i England, og når alt klaffer er City nærmest uslåelige. De har bøttet inn 51 mål på 17 ligakamper. De fleste er enige om at hvis Pellegrinis menn er på sitt beste, vil tittelen havne i den blå halvdelen av Manchester.
Problemet er borteformen. Laget minner på noen måter om Arsène Wengers gamle Arsenal, som kunne slå Everton 6–0 hjemme for så å tape borte mot Stoke. Pellegrini vil dog neppe forandre sine prinsipper, og City må håpe at det offensive stjernegalleriet kan kompensere for de defensive problemene.
Englands underholdere
Hva enn som skjer, har Citys fotball utviklet seg betydelig fra forrige sesong. Klubben tok en avgjørelse om å rekruttere eksponenter for offensiv fotball fra Spania, og har fått nettopp det.
Trenden er gode nyheter for Premier Leagues kvalitet og underholdningsverdi. Samtidig er det en tankevekker at landets beste fotball nå leveres av spillere fra spanske klubber utenom Real Madrid og Barcelona. Negredo og Jesús Navas kom fra en klubb som endte på niendeplass i forrige sesongs La Liga. Det finnes tydeligvis talent utenfor Spanias to giganter.
For spansk landslagsfotball er utviklingen på en måte positiv. Spillere får blomstre i utlandet på bekostning av engelske unggutter, mens La Ligas pengefattige klubber blir nødt å satse ungt og lokalt, som gir nye talenter gode forhold.
Det gjenstår å se hvor lenge trenden vil vare. TV-avtalen diskuteres stadig i Spania, og et mer rettferdig format vil kunne gi klubbene en sjanse til å beholde sine beste spillerne.
Mens vi venter på det, er Manchester City i ferd med å bli et nytt kapittel i ligaens nyere historie som eksportør av begavede spillere. Det er vanskelig å tippe sesongens seriemestere, men én ting er sikkert: finspillet vil fortsette å ha en spansk aksent.