NRK Meny
Normal

Sover på stadion i jakten på opprykk

MJØNDALEN/OSLO (NRK.no) Mjøndalen-trener Vegard Hansen (45) jobber så mye at han har gitt opp å skille mellom jobb- og privatliv.

Mjøndalens trener Vegard Hansen bruker mer tid i klubbhuset enn de fleste andre.

På veien fra å gjøre Mjøndalen til en tredjedivisjonsklubb til å kjempe om opprykk til eliteserien, har Vegard Hansen hatt mange overnattinger i denne senga på stadion.

Kenneth Karlsen Mjøndalen

Kenneth Karlsen kaller seg sirkusdirektør i Mjøndalen.

Foto: NRK

På en kontordør på Mjøndalen stadion henger et skilt:

Vegard Hansen
Gråhåra trener på oppsigelse

Ingenting tyder på at han skal slutte å være trener i Mjøndalen. Enn så lenge er heller ikke det med gråhåra spesielt presist. I det hele tatt er det ganske vanskelig å definere rollen til mannen som trener Norges for tiden 19. beste fotballag.

– Jeg er hovedtrener. Så jobber jeg med marked, er vakt, speaker. Jeg har stått i kiosken, stått i baren på julebord. Jeg har vært håndlanger, ryddehjelp og gartner, sier Vegard Hansen når han selv blir bedt om å fortelle hva han gjør.

På kontordøra ved siden av henger et annet skilt som heller ikke kan leses bokstavelig:

Kenneth Karlsen
Sirkusdirektør

– Jeg er sportssjef i Mjøndalen fotball. Så bygger jeg stadion. Så har jeg ansvaret for økonomien. Og har personalansvar. Så koker vi litt pølser, kjøper spillere og selger spillere, sier 41-åringen bak døra.

Nedturen

Frem til 1992 var Mjøndalen et topplag. Men dette året får de en katastrofalt dårlig start på sesongen. Selv om de avsluttet eliteserien anstendig med tre seire og en uavgjort på de fem siste kampene, ender de klart sist på tabellen og rykker ned.

Mjøndalen Werder Bremen

Mjøndalen kom aldri videre i europacupen etter to kamper mot Werder Bremen i 1987. 1-0-seieren på bortebane vakte likevel oppsikt.

Mjøndalen har rykket ned før, men alltid rykket opp igjen. Denne gang er det annerledes.

Klubben som bare fem år tidligere sjokkerte Fotball-Europa ved å slå Werder Bremen på bortebane i europacupen, som har tre cupgull på 30-tallet, og som var blant landets beste på 70- og 80-tallet, rykker ikke ned bare en gang, men tre ganger på få år.

Dermed forsvinner laget med de karakteristiske brune draktene ut av norsk toppfotball der de har vært siden lenge før krigen.

I ingenmannsland på nivå fire i norsk fotball spiller de ikke lenger sammen med storheter som Rosenborg, Vålerenga og Brann. Nå er de sammen med alle andre klubber fra norske småsteder.

Samtidig, 13 kilometer unna:
Vegard Hansen og Kenneth Karlsen begynner å spille sammen hos drammensklubben Strømsgodset i 1. divisjon i 1992. De blir gode venner, og diskuterer stadig hvordan man bør drive en fotballklubb. De opplever å rykke opp til eliteserien med Strømsgodset, og etter hvert etablere seg som den selvsagte storebroren blant fotballklubbene i fylket.

Hansen bytter klubb flere ganger, og spiller blant annet en periode i Bristol City. Men han vender stadig tilbake til Karlsen og Strømsgodset.

Når Hansens aktive karriere på toppnivå er over og han tar over som trener i Mjøndalen i 2006, går det ikke lang tid før Kenneth Karlsen kommer etter. Han blir etter hvert sportssjef, og dermed sitter de sammen sentralt i en klubb som sportslig ligger med brukket rygg.

Det er dette de har snakket om i årevis – hvordan man kan forme og en fotballklubb. Nå gjør de det sammen, og dermed starter et eventyr de er helt overbevist om vil ende i eliteserien.

Det kan skje etter kvalifiseringskampene i høst.

Hvis ikke skjer det neste år. Eller året etter det.

Snittlønn: 160.000

– Vi lager en avis innimellom.

Sirkusdirektør Karlsen sitter på kontoret på Mjøndalen stadion og forteller om fotballklubbens vei fra døden til livet. Han viser frem en blekke de har laget.

– Til avisa er det Vegard som selger alle annonsene. Det er annonser for ganske mange hundre tusen (650.000, red. anm.). Det er ikke alle hovedtrenere som gjør dette, sier Karlsen.

Men i klubben han har formet sammen med kompisen, så er det slik de vil ha det. De vet at klubben aldri vil kunne slåss mot storebrødrene på storebrødrenes premisser.

Derfor prøver de å vinne ved å være smartere og jobbe litt hardere. I løpet av årene de har jobbet i klubben, har de sakte, men sikkert blitt bedre sportslig. Samtidig har de vært opptatt av å bygge hele klubben, ikke bare A-laget.

De siste årene har Mjøndalen bygget ny stadion – symbolsk nok på den samme tomta som gamle Nedre Eiker stadion lå på. Alle fasilitetene fremstår nye og friske – stikk motsatt av slik den gamle stadion fremsto.

Klubben eier sin nye stadion. De har bygget den samtidig som fotballforbundet har oppgradert Mjøndalen fra gul til grønn sone – indikasjonen på at økonomien er sunn.

De har vært opptatt av aldri å ta av. Selv om de har fått mer penger og kjenner eimen av eliteserien, har de aldri økt utgiftene mer enn inntektene.

Gjennomsnittslønna til spillerne er på bare 160.000 kroner i året, noe de vet er mindre enn mange av konkurrentene.

– Vi taper lønnskampen mot de andre i toppen av 1. divisjon. Vi har få fulltidsspillere, og de som er fulltidsspillere kan jeg nesten ikke forstå at klarer seg med de lønningene. For det er ikke all verden de får. Men det er vår måte å jobbe på, sier Hansen.

Har seng på jobben

Trener Hansen ser det som den mest naturlige ting i verden at han selv skal jobbe en del dugnad utover det man kan forvente av en hovedtrener. Ofte jobber over tolv timer om dagen.

Stadig skjer det at han spiser alle måltidene i løpet av dagen på stadion.

– Noen ganger har jeg hatt melk i kjøleskapet som er en måned over tiden. Det kan gå en måned uten at jeg har handlet mat hjemme, sier han og ler litt av seg selv.

Og så tar han oss med opp en trapp, gjennom et møterom og inn på et nytt rom. I en trang krok, ved siden av en kopimaskin, er det hengt opp et brunt forheng i tykt stoff. Bak der står to enkle senger.

Her hender det stadig at han overnatter når han ikke tar seg bryet ved å kjøre halvtimen hjem til Vikersund der han bor.

– Jeg har alt jeg trenger her. Jeg dusjer i garderoben, har tannbørste og sover i senga her oppe. I perioder kunne jeg kanskje leid ut huset? Det har blitt en livsstil, og det er vanskelig å skille mellom klubb- og privatliv innimellom, sier han.

Tidenes beste 12-årslag?

Boye Skistad Mjøndalen

Boye Skistad er en av Mjøndalens klubblegender som fortsatt er engasjert i klubben.

Foto: NRK

To ganger i uka kommer gamlekara til varmlunsj på stadion. Der spiser de sammen med de som driver klubben i dag, samt masse frivillige.

– Spis med oss før intervjuet, sier en.

– Kom og spis litt, sier en annen.

Invitasjonen gjentas mange ganger. Det er en god og avslappet stemning. Mjøndalen fremstår som en klubb der folk legger armen rundt hverandre uavhengig av hvilken rolle du har.

Rundt bordene snakkes det om det glade 30-tallet da Mjøndalen som første lag utenfor de større byene vant cupen. Og de mimrer om suksessen de opplevde på 70- og 80-tallet.

Boye Skistad er på plass. Den tidligere landslagsspilleren, som også har trent Mjøndalen, argumenterer overbevisende for at 12-årslaget han selv spilte på var tidenes beste lilleputtlag i Norge.

På lagbildet fra 1960 kan han peke ut tre spillere med A-landslagserfaring og ytterligere to spillere med U-landslagserfaring. I tillegg til flere kretslagsspillere og en som satset på skihopp og gjorde det godt.

Boye Skistad mener Mjøndalens lilleputt-lag fra 1960 var det beste laget Norge kunne by på.

Boye Skistad var en av spillerne på 12-årslaget til Mjøndalen i 1960. Her tar han oss gjennom laget.

Runar Nilsen Mjøndalen

Runar Nilsen var keeper i Mjøndalen på 60-tallet. Selv i dag er han engasjert i klubben.

Foto: NRK

Og der er Runar Nilsen, klubblegenden som nylig sluttet som keepertrener etter 50 år i klubben, men som ikke klarte å slutte helt likevel. Fortsatt er han en slags hjelpekeepertrener på frivillig basis.

Men med opprykk til eliteserien innenfor rekkevidde, så begrenser ikke praten seg lenger til bare å handle om gamledager. Nåtiden er fryktelig spennende, og fremtiden ser lys ut.

– Rørt av å tenke på utviklingen

En som også bidrar til å binde sammen to epoker i klubbens historie, er Mads Hansen. 30-åringen kom til klubben i 2004 – to år før trener Vegard Hansen. Med unntak av to sesonger i Fredrikstad, har han vært her siden.

– Jeg kom som vrakgods fra Strømsgodset i 2004, sier han selv.

Han har fått med seg alle opprykkene så langt, og beskriver veien fra ingenmannsland til å stå på terskelen til eliteserien som «bare oppturer».

– Da vi rykket opp til andredivisjon, så føltes nivået altfor høyt. Det var jo stjerner som spilte der. Men etter hvert merket vi at vi mestret det, og så var vi gode der. Så rykket vi opp til førstedivisjon, og først føltes nivået helt uoppnåelig der også. Nå håper jeg vi kan få den samme opplevelsen hvis vi rykker opp i eliteserien, sier Hansen.

Selv om han selv har bidratt med mye i klubben – blant annet scoret det som i 2009 ble kåret til årets mål i norsk fotball – er han ikke i tvil om at det er den gråhåra treneren på oppsigelse og sirkusdirektøren som har vært viktigst.

Vegard Hansen legger ikke skjul på at jobben i Mjøndalen på mange måter har blitt livet hans. Så dagligdags har eventyret blitt at han må sette seg ned og tenke for å skjønne hvor stort det er.

– Om jeg setter meg ned og tenker på utviklingen, så blir jeg litt rørt. Jeg ser med gru på den dagen jeg kanskje må låse døra for siste gang. Vi drømmer om å nå eliteserien. Helst i år, sier han.

Fotballnyheter

Videoklipp

Se alle målene her.
Se alle målene her.
Se alle målene fra kampen mellom Manchester United og Basel.