NRK Meny
Normal

Hva kan norske fotballspillere lære av morfar?

BLOGG: Mormor rister på hodet, men morfar (93) nekter å la andre slå gresset i den bratte skråningen. Hva vet dagens generasjon fotballspillere om å bestige fjell?

Birger

SLITEN MORFAR: Han kunne ligget på sofaen mens andre slo plena. Men morfar vil heller ligge i sofan fordi han er sliten etter å ha gjort hagestellet selv.

Foto: Privat

Det er noe med senhøsten og fotball. Gradestokken som kryper ned mot null og sørger for at fotballspillere rundt om i det ganske land må finne fram luer, votter og superundertøy.

Det tar litt lengre tid for kroppen å bli varm, man er lei av den samme oppvarmingsløypa og de samme pasningsøvelsene som man har holdt på med siden januar.

Så det er kanskje ikke rart at nettopp i disse dager er det mang en ukjent norsk 1. divisjonsspiller som løper rundt og funderer på om ikke nok er nok.

At det er på tide å finne på noe annet.

Flertallet vier store deler av sitt unge liv til å eksistere i middelmådighet.

Michael Stilson

Fort gjort å glemme

For der historiebøkene og folk flest husker på seierherrene, jubelrusen fra seriemesterskap og cupgull, er det fort gjort å glemme at de aller fleste av oss som sysler med fotball ikke står igjen som vinnere.

Det er fåtallet av fotballspillere på det høyeste nivået som får være med å vinne trofeer. Flertallet vier store deler av sitt unge liv til å eksistere i middelmådighet.

Og da melder spørsmålet seg om høsten, når sesongen går mot slutten: Hvorfor velger jeg frivillig, år etter år, å sette i gang med å gå den samme motbakken om og om igjen?

Morfar er snart 93 år gammel. Han bor i det samme huset han alltid har bodd i. Og han steller hagen som han alltid har gjort.

En hage som først og fremst består av en stupbratt bakke med plen.

Og gresset? Ja, det må klippes.

Morfar insisterer

Han kunne satt det bort til andre å klippe plena, så kunne han selv gjort lettere arbeid. Det som ikke krever så mye, slik at han slipper å gå ned til bunnen av bakken og skyve den blytunge gressklipperen opp til toppen.

Men i sitt nittitredje år insisterer han altså fortsatt på å gjøre den tyngste jobben selv.

Og hver eneste kveld etter arbeidsøkta må han på død og liv se alle nyhetssendingene på tv, selv om han er så sliten og har så vondt i alle muskler og ledd at han snorker seg gjennom dem alle.

Kun to ting kan vekke morfar til liv de kveldene han har slitt seg ut i hagen.

Det er siste nytt om Vladimir Putin. Og fotballkamper. Aller helst med hans kjære Rosenborg.

Den siste tiden har imidlertid til og med det norske landslaget fått ham til å sperre opp øynene.

Michael Stilson

TENKETID: Høsten er årstida da middelmådige fotballspillere, som meg, må spørre oss selv hvorfor vi egentlig gidder å holde på, år etter år.

Foto: Anders Skjerdingstad / NRK

Var det vits?

Norsk fotballs gjenopplivning denne høsten har ikke bare vekket morfars begeistring, den har gjort det for de aller fleste som har fulgt et landslag gjennom en stabil nedtur de siste årene.

En nedtur som så ut til å ende helt på bunn, og flere tenkte nok at det kanskje ikke var så viktig for oss å ha dette landslaget.

Per Mathias Høgmos menn var en periode som en gjennomsnittlig norsk 1. divisjonsspiller i midten av oktober.

Var dette virkelig noen vits i å holde på med?

Så snudde det i løpet av noen dager i september og norsk fotball lever igjen. Vi har fått tilbake trua og plutselig er landslagsfotball spennende.

Og der mange peker på spilletid på høyt nivå for våre beste menn, som årsak til en god høst, tror jeg at entusiasmen, viljen og styrken i det norske landslaget like mye handler om nettopp den motbakken norsk fotball har stått i.

Det skal ikke mer til enn å se på historikken til de spillerne som i dag utgjør landslaget.

Det er påfallende hvor mange av Høgmos utvalgte som har vært langt nede og helt ute i kulden de siste årene.

Michael Stilson

Den tunge veien

Det er nemlig påfallende hvor mange av Høgmos utvalgte som har vært langt nede og helt ute i kulden de siste årene, men felles for dem alle er at de har tatt den tunge veien tilbake.

Jo Inge Berget, Per Ciljan Skjelbred, Vegard Forren, Even Hovland og Markus Henriksen startet alle landskampen mot Italia. Og alle har i løpet av de siste årene opplevd motgang.

Heller ikke Haitam Aleesami har kommet lett til suksessen. For ett år siden spilte han 1.divisjon for Fredrikstad.

Og derfor var det moro å se hvor god han var i Roma. Helt til han dempet ballen til en italiener og forærte Italia utligningsmålet som i praksis gjorde at Norge ikke kom seg direkte til EM.

Det er litt som å bli kastet ned til bunnen av bakken igjen, akkurat da man var i ferd med å ta seg over den siste kneika.

Det kan ta motet fra de fleste.

Men kanskje ikke for et norsk landslag, der de både kollektivt og individuelt har jobbet i motbakke lenge.

Det er interessant å se hvor flatt, asfaltert og friksjonsfritt fotballivet her hjemme har vært i flere år.

Michael Stilson

Betalte middelmådigheter

Det paradoksale er at i et land som først og fremst består av høye fjell og dype daler, virker det som vi en periode glemte at det er evnen til å slite seg opp de bratteste bakkene som har definert hvem vi er. Derfor er det interessant å se hvor flatt, asfaltert og friksjonsfritt fotballivet her hjemme har vært i flere år.

Selv vi som er middelmådige fotballspillere på nivå to kan få betalt for å løpe etter ballen.

Derfor tenker jeg iblant at denne lettvintheten her hjemme ofte har vært en bremsekloss for utvikling. I stedet for å måtte bestige fjell, har vi sprengt oss tuneller og tatt den letteste ruta til velbehag. Som om motbakker bare er unødvendige hinder på veien, og ikke avgjørende for opplevelsen av å lykkes.

Det er ofte de toppene du må slite for å nå, som gir den deiligste følelsen.

Norsk fotball er fortsatt et stykke unna toppen av fotballfjellet, men denne høsten har vi passert en del kneiker og beveget oss oppover.

Derfor er jeg ikke bekymra for at det norske laget ikke holdt helt inn mot Italia. Det passer nemlig Høgmos gutter å gå den tunge ruta.

Det kan til og med være helt nødvendig å jobbe seg gjennom to kamper mot Ungarn for at oppturen skal fortsette.

Drivkraften

Kanskje er det her drivkraften for den middelmådige fotballspilleren også ligger, når han går på en ny sesong med friskt mot.

Det finnes alltid en ny kneik å komme over, og kanskje en liten drøm om å nå en topp.

Mormor blir alltid så oppgitt over at morfar skal slite seg ut i hagen.

«Du trenger da vel ikke gjøre det der nå, Birger. Du tar livet av deg selv,» pleier hun å si.

For morfar er det helt motsatt. Ja, han er utslitt etter å ha kjempet seg opp bakken i hagen. Ja, han har vondt i hele kroppen.

Likevel må han gjøre det.

«Hadde jeg ikke hatt hagen, hadde jeg ligget under jorda for lengst,» sier han.

Spør en gjennomsnittlig norsk fotballspiller om det samme. Hvorfor gidder han å gå på videre selv etter meningsløse sesonger midt på tabellen?

Du skal ikke se bort ifra at du får noe av det samme svaret.

Fotballnyheter