Zzz... Det er trettende å se på Manchester United om dagen. Kun 15 mål har blitt scoret på 11 ligakamper, og nå har de ikke funnet nettmaskene på 325 spilleminutter. To ganger tidligere har United spilt 0-0 i tre kamper på rad; i 2005 og 1921.

De kaller Old Trafford drømmenes teater. Nå for tiden inspirerer spillet til lite annet enn tung søvn.

Man bør riktignok ikke være overkritisk når laget henger med i mesterligaen og ligger på fjerdeplass i Premier League, fire poeng unna toppen, men måltørken er et problem. Ingen vinner store titler gjennom poengdelinger. Både deler av fansen og enkelte klubblegender har blitt skeptiske til Louis van Gaals spillestil.

«Det er en mangel på risiko og kreativitet», sa Paul Scholes før helgen. «Det ser ut som om han ikke ønsker at spillerne skal drible og score mål. Dette er ikke et lag jeg hadde likt å spille på».

Sitatet fulgte målløse kamper mot Manchester City og Middlesbrough, sistnevnte i ligacupen over 120 minutter. I stedet for å motbevise Scholes, svarte United med 0-0 borte mot Crystal Palace. Der hadde fansen følgende beskjed til laget:

«Angrip! Angrip! Angrip!»

Lite ammunisjon

En kan skjønne frustrasjonen. Dette var ikke normalt under Sir Alex Ferguson, og selv om det er urealistisk å forvente at skottens suksess skal kopieres, er tallene bak Uniteds inneværende sesong dystre selv sammenlignet med mindre lag.

Skuddstatistikken er nærmest utrolig. De har den høyeste ballbesittelsen i ligaen, med 56,7 prosent. Likevel har de et snitt på 10 skudd per kamp. Det er det 19. høyeste i ligaen, likt med West Bromwich Albion.

Du leste riktig. Kun Stoke har løsnet færre skudd, med 9,9 per kamp. Arsenal topper listen, med 19,2. Chelsea har 13,7. Selv Sunderland og Aston Villa ligger høyere. Situasjonen blir ikke lysere når man finner ut at United har avfyrt 49 prosent av forsøkene utenfor sekstenmeteren. Kun Watford og Swansea har en høyere andel.

Disse statistikkene tatt i betraktning, fremstår faktisk 15 ligamål som et godt antall. Det kunne vært verre.

Full kontroll

Dermed kan spørsmål stilles til van Gaal, som i mai førte klubben i sin nest mest målfattige ligasesong siden Premier League ble dannet i 1992.

Hovedfokuset har vært rettet mot spillestilen. Nederlenderen bruker en kalkulert formel hvor ballen trilles tålmodig fra side til side helt til laget finner en åpning. Balltempoet er ofte lavt, risikoen enda lavere. I stedet for å bytte posisjoner, holder spillerne seg i stor grad til sine soner. Hovedpoenget er å kontrollere kampen gjennom høy ballbesittelse.

Om sjanseskapingen og avslutningene korresponderer med denne dominansen, er idéen at United vil vinne hver gang.

Denne filosofien utgjør brilleglassene van Gaal skuer gjennom når han analyserer kampene. Da Juan Mata scoret mot Southampton tidligere i sesongen, var treneren henrykt over at laget hadde fullført 45 strake pasninger i forkant.

«Fantastisk», sa van Gaal. «Og når du i tillegg kan avslutte – utrolig!». Som om selve målet var en bonus.

Tilfeldighetenes spill

Spesielt i engelsk presse har flere kritisert denne filosofien som poengløs. Det er jo målene som teller, ikke pasningene. Men en må samtidig huske at van Gaal har vunnet mesterligatittelen med Ajax samt ligatitler i Nederland, Spania og Tyskland. Du bygger ikke en slik CV uten et godt system.

Én fordel er organiseringen. Kombinasjonen av klok defensiv posisjonering og høy ballbesittelse gjør laget vanskelig å bryte ned – du trenger tross alt ballen for å score – og det er ikke tilfeldig at kun Manchester City har tillatt færre skudd per ligakamp enn United. De røde har sluppet inn åtte ligamål. Ingen forsvar har vært mer gjerrige.

Dessuten gir ballbesittelsen laget mer kontroll. Dette skaper et enormt potensiale for stabilitet, fordi du minimerer risikoen for tilfeldigheter.

Poenget er at når du ikke har ballen, kan du ikke garantere hva som skal skje samme hvor godt du forsvarer deg. Kanskje slipper du inn et vanvittig langskudd. Kanskje gjør keeperen en tabbe. Kanskje går et skudd via en forsvarsspiller og triller over streken.

Det er slike ting van Gaal ønsker å unngå. Ingenting overlates til hell og lykke.

Lett å lese

Den store utfordringen er når United kommer til banens siste tredjedel. Siden tempoet er såpass lavt har motstanderen vanligvis tid til å organisere seg og samle lagdelene. Her trenger van Gaal ofte individuelle ferdigheter for å skape sjanser. Hvis ikke, sitter man kun igjen med kjedelig pasningsspill.

Dette skjedde tidvis da van Gaal trente Bayern München mellom 2009 og 2011. «I noen kamper endte vi opp med 80 prosent ballbesittelse, men det fantes ingen rytme eller fart», sa tidligere Bayern-spiller Paul Breitner i boken Pep Confidential. «Etter en halvtime satt alle på Allianz Arena og gjespet av de endeløse pasningene... Planen vår var godt utført, men veldig, veldig forutsigbar».

Da Jupp Heynckes tok over laget i 2011, implementerte han ifølge Breitner mer fart og regelmessige temposkifter. To sesonger senere vant Bayern trippelen.

I Manchester høres beskrivelsen gjenkjennelig ut. United ligger nå på 16. plass over antall driblinger per ligakamp. Spillerne velger ofte å spille ballen tilbake i stedet for å utfordre. Det fremste unntaket er Anthony Martial, som er ligaens nest mest profilerte dribler og en av få angripere i United som tilbyr fart og uforutsigbarhet.

Les også: Tenaringen som er Uniteds X faktor

Ønsker en Neymar

Dette fører tilbake til at United trenger flere kreative spillere i spillets siste fase. Jo mindre rom man har, desto større må de tekniske ferdighetene være. Van Gaal var bekymret over dette i sommer, og sa at han ønsket typer som Sergio Agüero, Luis Suárez og Neymar.

Det hørtes noe enkelt ut – hvem ønsker vel ikke Neymar? – men taktikeren er vant med å ha slike individualister. Ajax hadde Finidi George, Jari Litmanen og Marc Overmars; Barça hadde Rivaldo og Luís Figo; Bayern hadde Arjen Robben, Thomas Müller og Frank Ribéry.

Og Nederland hadde neppe havnet på tredjeplass i VM i Brasil uten Robbens konstante sololøp.

Nå må imidlertid van Gaal jobbe med det han har. Det største talentet er Martial, og det forblir et mysterium at han bruker Wayne Rooney som alenespiss når kapteinen har scoret to mål på 900 spilleminutter i ligaen. I går hevdet van Gaal at han har full tillit til Rooney, men kontrasten til de nevnte spillerne er nærmest komisk.

Mens Neymar & Co skjærer gjennom forsvar uke etter uke, har United-spissen virket like skarp som en smørkniv.

Van Gaal la til at dette kun var en dårlig periode i Uniteds sesong. Spillestilen vil neppe endres, og Rooney ser ut til å beholde klippekortet. Noe må imidlertid snu. Denne resultatrekken kan ikke fortsette.