• I kveld kl. 00.00: England - Italia

Det står en tykk, svart strek over Brasil-VM i 1950 i historiebøkene i England og Italia.

Begge de to fotballgigantene tabbet seg ut, og felles for de begge var at logistikken og planleggingen stod til stryk.

Båt til Brasil

Historien bak Italias nedtur begynner året før, i 1949. Et fly som fløy hele storlaget Torino krasjet i Superga, en høyde i nærheten av hjembyen. Alle de 31 passasjerene døde, inkludert 18 spillere. Så mange som ti av disse spilte for det italienske landslaget.

Da turen skulle gå til Brasil insisterte Ferruccio Novo, lederen både for uttaket og Torino, at spillerne skulle skånes fra å fly.

Dermed tok de amerikabåten til Sør-Amerika.

Problemet var bare at to-ukers båtkos ikke var spesielt forenelig med gode idrettsprestasjoner.

Allerede etter et par dager hadde alle ballene havnet på sjøen, og etter to uker uten skikkelig trening, var spillerne både tunge, trege og ute av form.

De tapte sin første kamp mot Sverige 3-2. Det mot et Sverige som hadde valgt å ikke ta med seg sine største stjerner, Gunnar Gren, Gunnar Nordahl and Nils Liedholm, siden de spilte profesjonelt i Italia.

Tok fly hjem

Gruppen til Italia bestod bare av tre lag siden India hadde bestemt seg for å bli hjemme. Hvorvidt det var på grunn av de dyre reiseutgiftene (selv om FIFA hadde tilbudt seg å betale mesteparten), eller på grunn av den nye regelen om at alle måtte spille med fotballsko, er fortsatt uvisst. Begge forklaringene blir brukt om hverandre.

India foretrakk i alle fall å spille barbeint, så de prioriterte OL i 1952, der de fikk spille uten sko og tapte 10-1 mot Jugoslavia.

Italia hadde vært regjerende verdensmestere siden de tok tittelen i 1934, men da Sverige spilte uavgjort mot Paraguay, var VM i realiteten over for Italia allerede før siste kamp.

Til den kampen hadde de riktignok kommet seg etter båtturen, og slo Paraguay 2-0. Men da var italienerne lei av VM, og reiste hjem til Italia.

Med fly.

Håpløst hotell

England hadde på sin side booket inn hele laget på et hotell på den kjente stranden Copacabana. Spillerne, som allerede var utslitte etter en lang reise, klarte aldri å sove i den konstante uroen.

Det skulle ødelegge for den beste generasjonen fotballspillere England hadde hatt til da. Spillere som Billy Wright, Stanley Matthews, Wilf Mannion, Tom Finney, Stan Mortensen, Jackie Milburn og velkjente Alf Ramsey var blant dem som var i troppen.

Hotellet, som ingen av lederne hadde reist i forveien for å inspisere, slet med mer enn bråk.

Maten var heller ikke av ypperste klasse. Keeper Bert Williams har beskrevet at de fikk servert en bolle med olivenolje med et stykke bacon som fløt rundt i oljen. Et fruktfat med en enorm maurkoloni på kjøpet var også noe han husket godt.

Matthews på tur

Det skal ha gått så langt at en skrubbsulten manager Walter Winterbottom stormet inn på hotellkjøkkenet og forlangte å få lage maten selv.

Som om ikke det var nok hadde det engelske fotballforbundet FA organisert en tur til Canada der Englands kanskje aller beste spiller, Stanley Matthews, reiste som ambassadør.

Han kom derfor direkte fra en 28-timers ekstra flytur til kampen mot USA. Dermed ble han sittende på tribunene hele kampen, fordi mannen som valgt ut laget, Arthur Drewry, fulgte filosofien «never change a winning team».

I dag virker det kanskje rart at ikke manageren valgte laget, men slik var det altså på den tiden. Stanley Matthews har uansett beskrevet utelatelsen som en lettelse i ettertid.

På hodet ut

Et utslitt England gikk dermed på det som regnes som en av VM-historiens største skreller da de tapte 1-0 mot USA. Et amerikansk lag som to år tidligere hadde tapt 11-0 mot Norge på Bislett.

Les mer om de største sjokkene i VM-historien her.

England hadde fortsatt muligheten til å rette opp fadesen, men de tapte også sin siste kamp i mesterskapet (1-0 mot Spania).

Dermed ble det tidlig exit og fiasko for et engelsk lag som hadde store planer om å vise seg som fotballens egentlige hjemland.