De åpnet sterkt, men få trodde det ville vare. Når sesongen nå virkelig drar seg til, leder Atlético den spanske ligaen. Og tirsdag kveld møter de Barcelona til kvartfinale i mesterligaen.

Det var imponerende at Atlético Madrid spilte seg til to uavgjortresultater mot Barcelona i den spanske ligacupen i august. Joda, hyllesten var fortjent da de røde og hvite vant sine åtte første ligakamper. Få forventet at de skulle vinne sin mesterligagruppe med 10 poengs margin, men det gjorde de altså.

Men ville det holde helt inn? Neppe.

Gjennom hele sesongen har de fleste trodd at Atlético Madrid kom til å gå tom for drivstoff, undertegnede inkludert. Laget var godt nok til å utkjempe hvem som helst over 90 – eller 180 – minutter. Men stallen? Den virket for tynn.

Spillere ble sjelden rotert. Intensiteten ville dale til slutt. Bredden i lagene til Barcelona og Real Madrid ville eventuelt gjøre seg gjeldende.

• Haugstad i august: Atletico blant de fem største favorittene
  

Forbløffende stabilitet

Hver uke har Atlético Madrid fortsatt å gjøre tvilernes spådommer til skamme. Så sent som like før helgen ble de regnet som outsidere til ligatittelen, til tross for at de faktisk ledet tabellen.

Diego Simeones menn skulle nemlig møte hjemmesterke Athletic Bilbao i Baskerland. Skeptikerne forventet poengtap. De tok feil igjen. Atlético vant 2-1.
Nå er det ingen som tviler lenger.

Simeones evne til å mane mannskapet til kamp uke etter uke er like forbausende som den er imponerende. Lagets 24 seiere på 31 seriekamper reflekterer en spillergruppe som nesten alltid presterer opp mot toppnivå.

Stabiliteten er vanvittig, og de ligger nå ett poeng foran Barcelona og tre foran Real Madrid i La Liga. Kvartfinalen i mesterligaen ble nådd med en 5-1 sammenlagtseier mot AC Milan. Spillernes fysiske og psykiske nivå viser ingen tegn til å dale.

Faste relasjoner

Hovedfaktoren bak sesongens bragder har da vært Simeones evne til å holde troppen fokusert. Men den ugjennomtrengelige lagstrukturen har også vært en hjørnestein.

Atlético Madrid er ekstremt godt organisert. De ligger forholdsvis dypt, med liten avstand mellom forsvarsrekken og midtbaneleddet. Midtbanen er disiplinert, taklingssterk og taktisk klok. Samtlige spillere er hardtarbeidende og jobber konstant med å nekte motstanderen tid og rom i farlige soner.

Resultatet er La Ligas mest solide lag bakover, med 22 baklengsmål på 31 kamper.

Defensiv terping og fokus på kollektiv posisjonering er utvilsomt sentrale faktorer. Men viktigheten av faste relasjoner kan heller ikke undervurderes.

For denne gjengen har holdt sammen lenge. Forsvarsfireren er fastsatt, og både høyrebacken Juanfran, venstrebacken Filipe Luís samt midtstopperne Miranda og Diego Godín har spilt mer enn 75 prosent av sesongens kamper i La Liga og mesterligaen. Det samme gjelder den enestående målvakten Thibaut Courtois.

Disse fem har etablert seg som Simeones førstevalg siden argentineren tok over laget halvveis i 2011/12-sesongen. Viktige midtbanespillere som Gabi, Mario Suárez og Arda Turan har også vært med fra begynnelsen av prosjektet.

Slikt fører til sterkt samhold og god forståelse mellom spillerne. Det hjelper når Lionel Messi skal temmes over 180 minutter.

Et angrep alene

Fremover kan Atlético Madrid angripe på mange forskjellige måter. Filipe Luís er ofte en sentral brikke i det oppbyggende spillet og kommer med farlige løp langs venstre krittlinje. På midtbanen er gjennombruddspasningene til Koke en konstant trussel.

Men det er kontringer som er lagets fremste våpen. Pasninger spilles ofte direkte i bakrom eller i sonen mellom motstanderens midtstoppere og sidebacker. Og der lurer Diego Costa.

Costa har vært en åpenbaring etter salget av Falcao i fjor. Spissen fullførte fjorårets sesong med 10 ligamål. Denne sesongen har han 25, samt syv mål på fem mesterligakamper. Ferdighetene er mange; han er rask, enormt sterk, en dyktig dribler og en kald avslutter.

Men den enestående kvaliteten er 25-åringens mentalitet. Ingen slåss som Costa. Han jakter alt som kastes mot ham; pasninger, andreballer og klareringer. Ingenting gis opp. Han hiver seg inn i dueller. Løpene er smarte og konstante. Han stopper aldri å utfordre. Laget har alltid et oppspillspunkt når han spiller.

Til tider er han et angrep alene. Og målene kommer ofte på viktige tidspunkt. Om én spiller oppsummerer lagets jernville og arbeidskraft, så er det matchvinneren Costa.

Best uten ball

Denne innstillingen, samt Atlético Madrids krystallklare taktiske identitet, gjør dem til et perfekt turneringslag. Strukturen er bunnsolid, lagmoralen er skyhøy og de er dyktige til å forsvare et resultat.

Evnen til å ligge kompakt og stenge av rom passer spesielt godt mot lag med høy ballbesittelse. Mesterligarivaler som Barcelona og Bayern München triller ofte ball mot motstandere som foretrekker å gjøre det samme, som for eksempel Manchester City og Arsenal.

Men Simeones lag er annerledes. De trives med å forsvare seg. Ballbesittelsen deres i La Liga ligger kun på 48,8 prosent per kamp. Hele ni lag har et høyere gjennomsnitt. Statistikken over antall taklinger per kamp toppes derimot av Atlético.

En strategi de ofte bruker mot Barcelona er å spille ekstremt smalt. Kantspillerne posisjoneres nærmest som indreløpere. Den sentrale sonen oversvømmes, og katalanerne sliter med å finne rom mellom Atléticos forsvar og midtbane.

Tre ganger har Barcelona møtt dem denne sesongen. Alle har endt med uavgjort. Lagene har kun scoret ett mål hver. Det skyldes ikke flaks.

Tøft og taktisk

Det finnes et sitat som hevder at et lags personlighet er en refleksjon av treneren. Carlo Ancelotti tenkte kanskje på noe lignende i en pressekonferanse tidligere denne sesongen.

– Atlético Madrid spiller på samme måte som Diego Simeone spilte: tøft, fokusert og med taktisk perfeksjon, sa Real Madrid-sjefen i september.

Slike kvaliteter må fremheves om Barcelona skal slås over to kamper. Atlético behersker den etablerte delen av spillet, men på Camp Nou vil fokuset først og fremst ligge på aggressivt duellspill, kollektiv posisjonering og effektive kontringer.

Barcelona er favoritter, men Atlético er vant med det. Laget har overrasket så ofte denne sesongen at en eventuell sammenlagtseier ikke lenger bør være overraskende.

For til tross for dystre spådommer denne sesongen, har eventyret bare fortsatt.

Nå får vi se om et nytt kapittel kan skrives av turneringens store askeladd.