I eliteseriens serierunde dagen før dagen endte kun én kamp med hjemmeseier, noe som er særdeles uvanlig spesielt i internasjonal, men også norsk fotball.
Vanskeligere å spille borte?
I mange andre idretter hører vi at hjemmebane eller annen type hjemmearena ofte medfører et press og forventninger det er vanskelig å takle.
Før i tiden hørte vi ofte den gamle kommentatorhelten Kjell-Kristian Rike melde over eteren: vil Bjørndalen takle forventningene og trykket fra hjemmepublikum i Kollen? OL eller fotball-VM på hjemmebane er også en utfordring med et enormt forventningspress som mange ikke behersker.
Mange er redd for å svikte eget publikum og egen nasjon. Det ytre presset blir i disse tilfellene større en det indre presset du som utøver eller trener setter på seg selv, noe som for mange er vanskelig å takle.
Petter Northug er et eksempel på en utøver som for eksempel i 2011 brukte VM i Holmenkollen som en enorm motivasjonsfaktor. Både i forberedelsesfasen og ikke minst under mesterskapet.
«Takler han presset fra hjemmepublikummet?»
Min følelse og oppfattelse fri for forskning og dokumentasjon er at enkelte er ekstremt flinke til dette, men jeg tror selv disse utøverne er avhengig av en god start for å finne godfølelsen og flyten. Først da greier man å dra nytte av publikumstrykket og støyen som en medspiller og en inspirasjon.
Dette hører man mest om i individuelle idretter, hvor man er alene om presset!
Er det annerledes i lagspill der man vinner og taper sammen med noen?
I all min levetid har jeg hørt og erfart at hjemmebane er en kjempefordel. Du har publikum i ryggen og de blir ofte omtalt som den «tolvte spilleren på laget». Det er ikke så merkelig at bortebane er vanskelig i fotball når mål på bortebane teller dobbelt i europacupene.
Det er vanskelig i håndball også. Jeg overhørte en meget profilert håndballtrener uttale på tv: «Vi må lede med syv mål etter hjemmekampen før vi skal spille borte i Makedonia.»
Jeg spurte han: Hvis dere leder med fem mål, blir dere hjemme da?
Vi tror på det vi sier
Jeg tror at vi påvirkes enormt av hva det snakkes om og hva det blir fokusert på.
Hvis vi som trenere og spillere forsterker det som står i mediene om at bortebane er vanskelig, så blir det nettopp det.
Det har blitt hevdet at vi må ha en spiller på hver stolpe på hjørnespark mot oss og at det er farlig å lede 2-0 eller vi er ikke i form før etter ferien eller før i neste sesong.
Ved slike uttalelser gir vi signaler og hjelp til å finne en knagg å henge skuffelsen på. Det blir viktigere å få rett enn å vinne kampen og det blir en slags selvoppfyllende profeti.
Hva er forskjellen på å spille hjemme og borte?
Å spille på bortebane mener jeg i stor grad er en mental utfordring det er mulig å øve på. Det kommer an på hva man snakker om, hvordan man snakker om det og hva det fokuseres på.
Banen måler 105m x 68m på nesten alle arenaer nasjonalt og internasjonalt, alle har tribuner, noen nære og noen med løpebaner mellom. Det er stort sett elleve spillere på hvert lag og publikum lager støy i større eller mindre grad.
Skal vi bry oss om at noen roper «Doffen har dæva» eller «Keiko»?
Søker trygghet i nærmiljøet
Hva er det da som er forskjellen?
Jeg tror vi er hjemmekjære og søker trygghet i vårt nærmiljø og der vi trener hver dag. Et godt eksempel på dette er hvordan vi mennesker er vanedyr.
Hvor mange av oss er det ikke som blir grinete hvis det faste skapet og den faste plassen i garderoben på treningssenteret er opptatt?
Spillerne føler seg tryggere hjemme i sin egen seng enn på hotell, eksemplene er flere enn unntakene.
De beste individuelle idrettsutøverne, de beste spillerne og de beste lagene behersker det å prestere utenfor de de trygge rammene.
De har trent mentalt og i praksis på dette ,men det krever at de har ledere og trenere som pedagogisk og psykologisk er smarte i hvordan de kommuniserer med spillerne/utøverne og hva de fokuserer på i det offentlige rom.
Vi sikrer oss ofte med fluktholdninger i forkant av kampen, så vi kan ha en forklaring i etterkant. Det er viktigere å få rett enn å vinne!
Jeg tror resultatene i går, hvor kun Strømsgodset av hjemmelagene vant, var mer en tilfeldighet enn en ny trend.
For å sitere min gode venn Frank Beck: Det er bedre bra gjort, enn bra sagt.
Eller for å sitere min gamle mor: hvor vanskelig kan det være at 22 spillere skal sparke en ball i en hengekøye i enden av en park, når parken er lik overalt?
Resultater eliteserien 16. mai: