Følg «boxing day» på NRK.no: 10 Premier League-kamper fra kl 13.45!

Julen er en tid for tradisjoner, så la oss minnes en spillertype som symboliserte engelsk fotball på 90-tallet: Den klassiske nieren.

Det var en gammeldags spiss som trivdes i en tid hvor fotballen virket enklere. Den taktiske debatten var ikke som nå. De fleste lag spilte 4-4-2 og slagplanen var ofte å komme rundt på kantene, slå inn foran mål og la en kraftspiss enten stange eller hamre ballen i nota.

Flere av disse var legendariske: Duncan Ferguson, Alan Shearer, John Hartson.

De var ikke spesielt raske. De lurte ikke offsidefella, som Sergio Agüero; de spilte ikke stikkpasninger, som Wayne Rooney; de driblet seg ikke gjennom midtforsvaret, som Luis Suárez.

Men de kunne avslutte. Inne i boksen var de som rovdyr.

Det finnes langt færre av disse i dagens fotball. Men om denne sesongen har vist oss noe, så er det at disse fortsatt kan være like farlige som før.

Ned på bakken

Grunnen til at den klassiske nieren nå er mer sjelden, henger selvsagt sammen med sportens utvikling.

Fotball blir stadig mer sofistikert og teknikkbasert. Det lønner seg ofte å spille langs bakken. Baneforholdene er glimrende og dommerne tillater stadig mindre, spesielt i England. Den strategien som hadde ført til tap på en gjørmete bortebane i 1994, er langt mer effektiv i 2014.

Pep Guardiolas Barcelona satte standarden for finspill, og mange følger etter. Flere trenere – spesielt i Premier Leagues største klubber – baserer sine systemer på korte pasninger og stor bevegelse.

• Hektisk program: «En dramatisk juleperiode kan endre alt»

Slike metoder overlater mindre til tilfeldighetene og utretter langt mer i lengden enn en 4-4-2 basert på langpasninger.

Dermed ønsker klubber spisser som er raske, tekniske og bevegelige. Typer som kan ødelegge strukturen i motstanderens lag. Alternativet er skarpe avsluttere som Robin van Persie, som kan få ballen i beina rundt boksen.

Hodesterke spisser? Nei takk. De er for statiske og forutsigbare.

Forhistorisk fotball

Et godt eksempel på utviklingen kom da Brendan Rodgers tok over Liverpool sommeren 2012. Rodgers har studert lag i Spania og Nederland, og baserer som kjent sin stil på ballbesittelse og mobile spisser.

Så han nølte ikke med å sende Andy Carroll på lån til West Ham. Spissen hadde aldri en sjanse.

Spillere som Carroll har ofte blitt ansett som utdaterte. Det samme gjelder spillestilen de representerer. Kun såkalte «dinosaurer» oppfordrer nå til langpasninger, og spesielt trenere som Sam Allardyce og Tony Pulis har mottatt kritikk for å bruke en mer direkte pasningsstil.

Det ligger selvsagt noe i dette. Særlig med topplag vinner man lite ved å kun basere slagplanen på langpasninger og innlegg.

Men det betyr ikke at slikt ikke kan være effektivt.

Vonde å stoppe

For flere kamper denne sesongen har vist at hodesterke spisser fortsatt kan gjør en jobb. Spesielt mot lag som selv foretrekker korte pasninger.

En fin demonstrasjon kom i en spillerunde for et par uker siden. West Ham slo Swansea 3-1 i London i en kamp hvor Carroll scoret to og la opp til det tredje.

Det første var et innlegg fra Carl Jenkinson, hvor Carroll gled inn i feltet og headet utakbart i lengste hjørne. Det neste var en corner fra Stewart Downing: Carroll steg til værs og satte inn sitt andre. Til slutt stusset spissen gjennom Diafra Sakho, som satte spikeren i kista.

Dagen før hadde noe lignende skjedd lengre nord. Stoke møtte et Arsenal-lag med en urutinert keeper i Damián Martínez, samt forsvarere som Calum Chambers og Héctor Bellerín – og hadde selv Peter Crouch.

Strategien var logisk: Bombarder boksen med innlegg.

Sant nok; før ett minutt var spilt hadde Crouch headet en ball ned til John Walters, som la inn. Arsenal fikk ikke klarert og Crouch scoret. Det andre målet var et nytt innlegg fra Walters som Bojan styrte i nettet. Det tredje var en corner som Crouch headet ned til Walters. Stillingen ble 3-2.

• Haugstad om Manchester United: «Dette hellet kan umulig fortsette»

Forglemt våpen

Det finnes flere tilfeller. Didier Drogba scoret et viktig mål på Old Trafford fra en corner, og steg som en ørn da han headet inn et sent frispark i Newcastle. Ivorianeren er fortsatt livsfarlig i lufta.

Olivier Giroud er i storform med tre mål på to kamper. Ett av dem var et ustoppelig hodestøt; et av årets nydeligste mål.

Samtidig har West Ham spilt seg opp til fjerdeplass. Allardyce har forandret formasjon siden i fjor, men mye baseres fortsatt på kvalitetene til hodesterke spisser. Signeringen Sakho har levert varene og er giftig i boksen, mens Carroll er tilbake i slag.

Disse eksemplene betyr ikke at innlegg alltid lønner seg. Men om strategien utføres riktig, er den vanskelig å forsvare seg mot.

Et mareritt å møte

Og dette er hovedfordelen, spesielt for West Ham. Når alt sitter, og spissene – spesielt Carroll – er i form, er angrepet nærmest umulig å stoppe.

Få spillere i ligaen slår Carroll i lufta. Han er for stor, for høy, for sterk.

«Tro meg, slike spisser er et mareritt å møte», skrev Jamie Carragher i en britisk avis i april. «Det er umulig å nyte kampen når du markerer dem, fordi det blir en krig om hvem som blir utmattet først. Du kjemper konstant og går av banen fullstendig utslitt, fordi du føler du ikke har gjort annet enn å slåss i lufta».

West Hams motstander på Boxing Day er Chelsea, som for noen dager siden temmet Stoke på bortebane. José Mourinho har to solide stoppere som kan kjempe mot Carroll og Sakho, men få andre lag er rustet på samme måten.

Mange vil slite med Allardyces duo før sesongen er omme.

Det finnes fortsatt plass til luftens baroner. Enkelte ting går aldri helt av moten.

• Sulter du etter fotballfaglig lesestoff i jula? Les flere av Thore Haugstads kommentarer her.