Sist helg satt Edmundo på tribunen på Maracana og hørte fansen rope hans navn. Han ble rørt, sa han etterpå, og la til at han nesten ikke kan vente til han nok en gang kan trekke på seg "portugisernes" svart-hvite trøye.
Edmundo i sine glansdager (Foto: Getty Images)
Den har han vært innom i tre perioder tidligere. En gang ble han helt. De vant serien, han ble toppscorer og kåret til årets spiller. Sist forlot han klubben i sinne da spissrivalen Romario ble toppscorer og valgt til kaptein.
De gamle kompisene ble angivelig uvenner da Edmundo oppdaget en lite smigrende karikaturtegning av seg selv på toalettet i Romarios Rio-nattklubb! Nå er han klar for Vasco igjen og alle hjerter gleder seg. Skjønt - Edmundo har snudd på femøringen før, så ingen skal være absolutt sikre før dommeren blåser i gang kampen mot Bahia på søndag.
Stort talent, stort ego
Edmundo tilhører den kategori fotballspillere som aldri burde forlate gressmatta.
Der kan han gjøre de mest utrolige ting med ballen. Utenfor banen gjør han bare de mest utrolige ting - med motsatt fortegn. Skjønt - hans ustyrlige temperament har bidratt til at hans karriere aldri har stått i forhold til talentet.
Han har aldri villet akseptere at en fotballspiller må adlyde treneren og underordne seg laget. Han har gått sine egne veier og klubbskiftene har vært mange og hyppige. Han har tolket spillets regler etter eget hodet, derfor har han flere røde kort enn landskamper. Og han har for vane å legge inn skader slik at de passer med karneval i hjembyen Rio. Men med ny kontrakt i Vasco kan han - etter alt å dømme - se frem til en problemfri februarfeiring.
Villstyring
Edmundo har mange av Paul Gascoines og Maradonas egenskaper. Dessverre ikke bare som fotballspiller, men også som menneske. Han har en enestående evne til å havne i bråk og dermed i avisspaltene.
Han har slått ned medspillere og motspillere, fans og fotografer. Han fikk en gang en betinget dom på 4 1/2 år for bildrap. Hans yngre bror, med et meget tvilsomt rulleblad, ble før jul funnet likvidert i bagasjerommet på en bil. Uten at stjernespilleren skal stå til ansvar for sin bror.
Edmundo uttalte en gang at realistisk sett, så var han verdens beste fotballspiller; med det forbehold at Ronaldo, del Piero og noen få til - på en god dag - kanskje var like gode. I 1998 var han med i den brasilianske VM-troppen.
Da skapte han - for en gangs skyld ufrivillig - furore da hans navn var med i finale-lagoppstillingen og ikke Ronaldos. Kort tid før avspark var imidlertid en blek skygge av Ronaldo med igjen, og Edmundo ute. Men han fikk et innhopp de siste 20 minuttene i en VM-finale Brasil tapte.
Ny sjanse
Nå får han altså en ny sjanse i gamleklubben. Det var der han spilte da han i 1997 ble årets spiller. Fire år senere ble han kåret til årets flop i Italia. De siste årene har han spilt i Japan med vekslende hell, på og utenfor banen. Slik har hele hans karriere vært.
Opp og ned. Og ikke minst - frem og tilbake til Rio de Janeiro. Det er noe med det brasilianske lynnet og enkelte talenters holdninger som tilsier at spillere med Edmundos innstilling egentlig aldri burde forlate Copacabana i mer enn 2 x 45 minutter.