– Lavt tempo og for lite trøkk i for mange kamper.

Det var landslagssjef Even Pelleruds dom over den norske Toppserien for kvinner da NRK intervjuet ham for litt siden.

Derfor kunne kanskje denne statistikken ha bekymret landslagssjefen nå før VM i Canada:

Hele 20 av de 23 spillerne i VM-troppen hans spiller i Toppserien.

Faktisk er det bare to av de 23 som spiller i det vi kan kalle toppklubber, altså slike som kan hevde seg i mesterligaen - Bayern Münchens Nora Holstad Berge og Lyons Ada Hegerberg.

Men Pellerud virker ikke så bekymret over mangelen på utenlandsproffer.

Det er muligens ikke så rart.

Man har nemlig et litt spesielt fenomen i Norge. I norske klubber, som er langt unna nivået til de beste i verden, spiller det en rekke damer som i mesterskap etter mesterskap viser at de har null problem med å takle høyt, internasjonalt nivå.

Så hvorfor har de ikke lyst å spille i utlandet?

Vil ikke ut

Det er en tidlig formiddag i Lillestrøm-hallen. Lene Mykjåland, Emilie Haavi og Isabell Herlovsen skyver bort en dynge med nye, gule LSK-drakter fra et bord og legger frem matpakkene sine. De har unnagjort en styrkeøkt og rekker en matbit før fotballtreningen starter.

Lagbilder og diplomer henger tett på furuveggene i klubblokalet. På kjøkkenet står stabler med kaffetraktere, nyvaskede og klare til neste hjemmekamp.

Det sto ikke akkurat privatfly og ventet da de skulle skrive under for LSK, men likevel: det er her Herlovsen, Mykjåland og Haavi har funnet formen som gjør dem til Norges kanskje mest fryktede angrepstrio. De er i sitt livs form, sier treneren.

Det er en form som trolig også skremmer motstanderne de snart skal møte i VM.

42 mål til sammen på 22 seriekamper i fjor sier sitt.

– Det var en ganske grei sesong, ja, sier Mykjåland og gliser mens hun knasker på et knekkebrød.

De tre er skjønt enige. Det de får her i LSK er så bra at de trolig takker nei til det som kommer av eventuelle utenlandstilbud.

– Det sitter veldig langt inne å skulle dra ut. Da skal det virkelig være verdt det, sier Mykjåland, som scoret to mål i Norges siste oppkjøringskamp mot Finland.

– Jeg ser ikke så mange grunner til å dra ut igjen slik som jeg har det nå, samtykker Herlovsen.

De vet hva de eventuelt går glipp av ved å bli værende i Norge. Mykjåland spilte for Washington Freedom mens ligaen i USA fortsatt var regnet som den ypperste. Herlovsen har spilt for Lyon i den franske serien, som regnes som en av de beste i dag.

Forholdene var større i de ligaene, lønningene bedre, fasilitetene litt sprekere. Likevel, de tror ikke nødvendigvis det som finnes der ute kunne gjort dem veldig mye bedre enn de blir i LSK.

Profesjonalisering

Det har skjedd noe i den norske Toppserien for damer de siste to-tre årene. Hvem som startet det er ikke helt sikkert, men det er fortrinnsvis LSK, Stabæk og Avaldsnes som har stått i spissen.

Det har skjedd en profesjonalisering, en liten dreining av måten klubbene drives på som gjør at det hele ligner mer på opplegget til de aller beste klubbene der ute.

Fortsatt er det et stykke igjen, åpenbart, men noe er på gang.

Det handler selvsagt om at økonomien er blitt litt bedre i enkelte klubber, men ingen av de norske klubbene er rike i den store sammenhengen.

For LSK har alt handlet om å prioritere pengene knallhardt der de kommer best til nytte – til det som gagner spillerne.

– Man hører om klubber som Lyon. Det er spennende, de har privatfly, for eksempel. Her i LSK er det ikke luksus, men det trenger vi heller ikke. Vi kjøper vår egen mat når vi er på reise, for eksempel. Jeg synes det er helt riktige prioriteringer, sier Mykjåland.

For to år siden startet LSK sitt «proffprosjekt», som innebærer at alle spillerne tas ut av jobb og studier de har ved siden av fotballen i to dager hver uke.

Det er derfor de kan ha trening klokken 12 på dagen denne torsdagen vi besøker klubben. Så å si alle spillerne i troppen er til stede på økten i LSK-hallen.

– Vi kaller det våre proffdager. Da er vi sammen hele dagen, har minst to økter, møter, finner på noe sosialt. Alt for å bli mer sammensveiset og bedre, sier LSK-trener Monica Knudsen.

LSK har blitt en stormakt i Toppserien etter at dette ble innført. I fjor vant laget både serien og cupen.

– Vi er heldige som har gode sponsorer som gjør det mulig for oss å ha et slikt opplegg, forklarer Knudsen.

Det er også dette spillerne spesielt trekker frem som det beste med å spille i klubben.

– Det jobbes bedre her enn jeg har opplevd tidligere. LSK er en klubb med veldig høye ambisjoner. Det er veldig kult å få være med på det som skjer her, sier Emilie Haavi.

Hun takket selv nei til et tilbud fra Liverpool i fjor.

– I LSK får jeg et sportslig opplegg som er veldig bra. Det er bra nok til at jeg kan bli så god som jeg vil. I tillegg får jeg ha familie og venner rundt meg. Da skal det mye til for at jeg drar, forklarer Haavi.

Herlovsen samtykker.

– Da jeg spilte i Frankrike var alle proffe. De tjener mye mer enn vi gjør, men når det gjelder treninger og det sportslige opplegget så er LSK på veldig god vei. I Frankrike hadde vi to økter sammen hver dag, men det er noe spennende på gang her også. Det er ikke noe langt steg opp fra det LSK driver med og det de aller beste lagene driver med, sier hun.

Hegerberg: – Har betydd alt å dra ut

Noen mil lengre unna, i Bærum, finner vi erkerivalen Stabæk. Der spiller blant andre landslagsmålvakt Ingrid Hjelmseth, en keeper som har vist mange nok ganger at hun holder internasjonalt toppnivå. Å dra til utlandet har likevel aldri vært aktuelt.

– Først og fremst fordi jeg trives veldig godt. Og så har jeg en god jobb ved siden av. Det er en økonomisk greie også, jeg har ikke lyst å tape økonomisk på å dra til utlandet, sier hun.

Hjelmseth sto tidvis som en levende vegg i EM for to år siden. Da tok Norge sølv. Hun synes ikke det har vært vanskelig å nå dette nivået i Toppserien.

– Det har ikke vært noe problem. Toppserien er på vei fremover og utvikler seg. Vi spiller dessuten veldig mange landskamper og får god internasjonal matching hele året, sier hun.

Det er selvsagt ikke slik at Hjelmseth og LSK-spillerne mener alle skal holde seg hjemme i Norge. Men de er glade for at de selv har muligheten.

– Det er ikke alltid bare fryd og gammen å dra ut, heller. Jeg følte for eksempel at jeg satte ting i livet veldig på vent da jeg dro ut, sier Mykjåland.

Kristine Minde, Ada Hegerberg og Nora Holstad Berge er de tre utenlandsproffene i Norges VM-tropp. De noterer seg at de fleste velger motsatt av dem.

– Vi er ikke så mange norske spillere i utlandet. Slik har det vært en stund. Det er vel ikke så populært, sier Holstad Berge.

Hun synes valget om å dra ut har gjort henne bedre. Kanskje ikke så rart - hun spiller for den tyske seriemesteren Bayern München.

– Jeg føler det har hevet meg veldig å spille i Tyskland, sier hun.

Lyon-spiller Hegerberg har på sin side bøttet inn mål i den franske serien.

– Det har betydd alt at jeg dro ut. Jeg fikk enormt mye erfaring i Tyskland, og så dro jeg videre til Lyon. Det er en veldig proff klubb. Man lever hver dag som en proff, og må yte maksimalt, sier hun.

Landslagssjef Pellerud har også gjort seg noen tanker om hvorfor det ikke er flere utenlandsproffer.

– Men det finnes en del norske spillere i utlandet som ikke er med i VM-troppen, så det er egentlig et brukbart antall som spiller i utlandet. Så kan vi diskutere hvor mange som ville vært mest gunstig, sier han.

Han mener uansett det er positivt at mange velger den norske serien.

– Vi ser at de store klubbene følger veldig godt med på det som skjer i Toppserien, så det blir sikkert flere utenlandsproffer etter hvert. Men vi skal passe på at vår egen serie får utvikle seg mot et stadig bedre nivå. Det gjør den allerede. Men vi skal også ha lag i Norge som er gode nok til å spille mesterligaen, slår landslagssjefen fast.

– Har kommet langt på to år

I den dunkle belysningen i LSK-hallen gjør spillerne seg klare til fotballøkten. Trener Knudsen tar en siste kikk på iPaden, hvor både oppmøte og dagens planer for treningen er notert. Leggskinn tas på, ankler og lår stripses med tape.

– Lagmoralen vi har fått her er noe helt eget, sier Haavi.

– Jeg tror det er en stor grunn til at vi er blitt såpass gode som lag. Her drar alle i samme retning, alle er ekstremt motiverte og legger ned mye jobb. Da sluntrer man ikke unna. Det kunne jeg gjøre før, for eksempel ved at jeg droppet en trening og ble med venner på stranden for å bade. Nå tar jeg den treningen og forsaker heller litt av det sosiale, forteller hun.

Det er med all sannsynlighet ikke realistisk at LSK eller andre norske lag skal hevde seg i mesterligaen med det første, men Haavi og lagvenninnene tror det bare er et spørsmål om tid.

– Det er ikke bare å knipse og så er man der. Prosessen i LSK har pågått i to år, og på den tiden har vi kommet veldig langt. Med tanke på hvor mye vi har fått til på kort tid, synes jeg det lover veldig bra, sier Haavi.

Først og fremst skal de prøve å jakte ny mesterskapsmedalje når VM i Canada starter søndag.

Da kan det fort komme godt med at man har en sammensveiset angrepstrio fra samme lag som kan spille på topp.