I dag er kampene mellom Real Madrid og Barcelona så intense at det har blitt 12 røde og 119 gule kort de siste fem årene.

Det hele startet med diktatoren Francisco Franco.

Han tok makten i Spania gjennom borgerkrigen fra 1936 til 1939 og styrte landet helt til 1975. Men han møtte størst motstand i Katalonia og Spanias nest største by Barcelona.

Katalonia klarte han etterhvert å få kontrollen over, men ikke katalonerne. Gjennom hele Franco-perioden var det der opposisjonen mot regimet var størst.

Dermed ble Real Madrid symbolet på diktaturet og sentralmakten, Barcelona på opprøret og den folkelige motstanden. Slikt blir det historisk hat av.

Generalen ga beskjed i garderoben

Konflikten mellom Franco-regimets Madrid og opposisjonens Barcelona kom mer enn tydelig til syne i 1943.

Da møttes klubbene til semifinale i cupen. Barcelona vant første kamp med tilsynelatende solide 3-0 hjemme og burde med det hatt stø kurs for cupfinalen.

Men i garderoben under returkampen i Madrid fikk de besøk av en utsending fra general Franco. Han «minte» Barcelona-spillerne på at når de fikk være med i turneringen, var det bare på grunn av rein velvilje fra regimet.

Det var en diplomatisk måte å fortelle at hvis de ikke tapte med tilstrekkelig mange mål, kunne det bli ubehagelig etterpå. Real vant kampen 11-1.

Det var kanskje ikke så rart at cupen på den tid het Copa del Generalissimo.

Skulle «dele» di Stefano

Rivaliseringen ble igjen svært så synlig i konflikten om argentineren Alfredo di Stefano tidlig på 50-tallet. Som ung og særdeles lovende spilte han for River Plate og imponerte alle talentspeidere stort.

Så brøt det ut streik i argentinsk fotball, og di Stefano spilte i mellomtiden for en klubb i Colombia. Men omstendighetene rundt overgangen var uklare, og både Barcelona og Real så sitt snitt til å kapre stortalentet. Begge hevdet de var først ute og hadde «forkjøpsrett.»

Striden kjørte seg så fast at FIFA måtte ta tak i den. De løste den med følgende salomoniske forslag: Alfredo di Stefano skulle være felles eie og spille for klubbene annenhver sesong.

Men etter at di Stefano bare hadde spilt noen få kamper for Barcelona, trakk Barca seg fra avtalen. Årsaken er noe uklar. Barcelona mener det kom seg av at klubbens president på den tid langt på vei var tvangsinnsatt av Franco, og dermed tok ordrer fra hans styre. Real Madrid hevdet at Barcelona frivillig sa fra seg di Stefano.

Alfredo di Stefano ble dermed Real-spiller på heltid. Han ble én av de aller største i klubbens historie og en sentral årsak til at Real Madrid vant de fem første europacupene etter at turneringen ble startet i 1955 - til general Francos store glede, forøvrig.

Han er også toppscorer med 18 mål i El Clasico - mot laget han egentlig skulle spilt halvparten av kampene for.

Affæren fyrte selvfølgelig opp hatet mellom de to klubbene enda flere hakk, og det har holdt seg svært så varmt i alle årene siden.

Tilskuerne tok beina fatt i regnvær

Barcelona ble på mange måter symbolet for opposisjonen og kampen mot diktatur og for frihet - ikke bare i Katalonia, men i hele Spania.

En sur marsdag i 1951 nektet Nou Camp-publikummet å ta offentlige transportmidler etter en kamp mot Santander. Personalet på busser og trikker i byen gjennomførte en politisk streik. Franco-regimet hadde satt inn sine egne folk slik at bussene og trikkene gikk, men tilskuerne valgte å ta beina fatt i regnværet, i sympati med de streikende og i protest mot Francos regime.

Før borgerkrigen var ikke rivaliseringen større enn det som er naturlig mellom de to største klubbene og de to største byene i landet.

"El Clasico" heter det når de to storhetene møtes. Det har de - i obligatoriske kamper - gjort 218 ganger på 110 år - nesten to ganger i året i snitt. De siste årene har det blitt atskillig flere enn det. I år blir det minst fire - og det første spilles på Nou Camp i Barcelona i kveld.

Barcelona ble stiftet i 1899, Real tre år seinere. De møttes for aller første gang 13. mai 1902, med Real som vinner med 3-1 i Barcelona.

"Pasillo"

I de siste tiårene har begrepet "pasillo" dukket opp. Det er når det ene laget - som vant året før - overleverer seierstrofeet til det andre hvis El Clasico spilles etter at ligamesterskapet er avgjort. Da danner det tapende laget æresvakt, og slikt svir for det tapende lagets tilhengere.

Det har skjedd tre ganger:

• 30. april 1988. Real hadde vunnet ligaen i runden før
• 8. juni 1991. Barcelona hadde avgjort serien to runder tidligere
• 7. mai 2008. Real hadde sikret ligamesterskapet

Fryktet landslagssplittelse

El Clasico er ikke bare ligaen. Ofte har de møtt hverandre i mesterliga og cup i tillegg. Uansett er kampene intense, hatet stort og prestisjen høy.

Våren 2011 møttes de ikke mindre enn fire ganger i løpet av 18 dager - liga, cupfinale og dobbelkamp i mesterligaens semifinaler. Da ble det stygt både på banen og utenfor. Fire røde kort ble utdelt i disse kampene, og ordkrigen nådde uante høyder.

Så ille ble det at Spanias landslagssjef Vicente del Bosque fryktet at det økende hatet mellom klubbene kunne gi gnisninger og fraksjoneringer i landslaget.

Ble møtt med grisehode

Det sies at bare to Barcelona-spillere noensinne har fått stående applaus av Real-tilhengerne: Diego Maradona og Ronaldinho.

Rivaliseringen har imidlertid ikke hindret spilleroverganger mellom klubbene. De fleste har til og med gått noenlunde smertefritt for seg. Men to av dem skapte rabalder.

• Luis Enriqe gikk meget overraskende fra Real til Barcelona i 1996 på fri transfer. Det skapte opprør i Real. I Barca fikk han en noe avmålt velkomst - man stolte kanskje ikke helt på en stjernespiller som plutselig skiftet beite mellom rivalene. Men han vant raskt de katalanske hjertene og ble der i åtte år, til han avsluttet karrieren. Da hadde han scoret 73 mål, fire av dem mot sine gamle lagkamerater i El Clasico.
• Enda mer oppstyr skapte Luis Figo i 2000. Han gikk motsatt vei. Etter fem suksessrike år i Barcelona, der han ble klubbens største publikumsfavoritt, valgte han å gå til Real. Det betraktet Barcelona-fansen som et svik uten sidestykke. Da han første gang returnerte til Nou Camp med sitt nye lag, ble han møtt med en skur av mynter og andre gjenstander - inkludert et grisehode - hver gang han tok innkast eller corner.

Populære klubber

Det historiske fascist- og Franco-stempelet Real har fått, har ikke hindret dem i å bli blant Europas mest populær klubber. Hvem av de to store spanske klubbene som har flest tilhengere, er vanskelig å si. Undersøkelsene spriker. Dessuten begynner det å bli lenge siden Franco-tiden.

En måling fra 2007 forteller at Real er den mest populære med 32 prosent av spanjolene bak seg, mot 25 for Barcelona. Men en annen undersøkelse av et annet byrå i 2011 forteller at Barcelona nå har tilslutning av 44 prosent, mot Reals 37.

Ute i Europa står Barcelona sterkere. En tysk undersøkelse fra 2010 forteller at Barcelona har 51,7 millioner tilhengere i de europeiske landene, mens Real har 31,3 millioner.

32 vennskapskamper

Så skulle man vel tro at rivalene ikke har spilt vennskapskamper mot hverandre? Joda, det har de - hele 32 stykker. Men de fleste var før ligaen oppsto i 1928. Og den siste for så lenge siden som i 1991.

Men det kan jo ha å gjøre med at begge er ekstremt opptatt med obligatoriske kamper.

I kveld møtes de i supercupen. Det gjør de også i returkampen i neste uke. 13. oktober og 3. mars møtes de i ligaen. Og hvem vet - kanskje treffes de også i cupen og mesterligaen utpå sesongen.

I fjor var de på god vei til et møte i mesterliga-finalen, men så snublet begge i semifinale. Men én gang kan de nok møtes i verdens gjeveste klubbkamp, Francos fremste favorittlag og hatobjekt.