«FAT SAM OUT». Meldingen stod i svart på et hvit banner og var rettet mot West Hams medeier David Sullivan, i mai. Fansen var lut lei Sam Allardyce, en mening Sullivan knapt kunne ignorere.

Banneret hang i hans egen innkjørsel.

Sesongen hadde vært tung. West Ham kjempet lenge mot nedrykk, og i januar tapte de 5-0 mot Nottingham Forest, så 6-0 mot Manchester City – alt på én uke.

Skademarerittet rammet hardt, men få sympatiserte med det. Allardyce ble uthengt og latterliggjort.

Styreformennene Sullivan og David Gold kunne fint sparket ham. Men han beholdt jobben. Og han loste klubben til 13. plass.

Da kritikken fortsatte i mai – fansen krevde en mer underholdende spillestil – motstod styret igjen presset. Allardyce fikk fortsette på én betingelse: Bedre fotball neste sesong.

Nå ligger West Ham på 6. plass.

Forenklet tankegang

Dette er en uvanlig historie. Hadde West Ham fulgt toppfotballens håndmanual, burde Allardyce blitt sparket både to og tre ganger.

Nåde vises sjelden når folket først har samlet seg rundt giljotinen.

Det finnes nemlig en holdning om at når ting går galt, er alt alltid trenerens feil. Svake signeringer? Spark treneren. Tre strake tap? Det må være trenerens feil. Kjedelig pauseunderholdning? Kast treneren på dør.

Dette er en uheldig forenkling. Fotballklubber er kompliserte strukturer med mange innflytelsesrike ansatte.

Prestasjoner påvirkes på indirekte vis av styreformenn, daglige ledere, direktører og flere. Viktigheten av arbeidsforholdene disse skaper ignoreres for ofte.

Treneren er alltid ansvarlig, men ikke alltid skyldig. For Allardyce var hovedproblemet skader. I januar hadde han fem forsvarsspillere ute.

Var alt hans feil?

Vi snakker om en av Englands fremste overlevelseseksperter; mannen som gjorde gull av gråstein med Bolton, som tok nyopprykkede West Ham til 10. plass. Kort sagt: han rykker aldri ned.

West Ham spiller nå sprudlende fotball, da spillerne er bedre og skadene færre. Allardyce har gjort små endringer, men insisterer at han ikke har forandret seg stort.

Det meste handler om forholdene rundt ham.

Penger foran pokaler

Det finnes flere eksempler. I Newcastle, som West Ham møter lørdag, har Alan Pardew vært under enormt press de siste 12 månedene. Fotballen var vært stygg, formen elendig, og denne sesongen lå de under streken etter syv serierunder.

Fansen har vært rasende – forståelig nok.

Men mens Pardew har underprestert, er situasjonen komplisert. Eieren Mike Ashley driver Newcastle som en forretning, og skviser ut kronene som vann ut av en svamp. Han ønsker å selge klubben, og prioriteten er å beholde Premier League-status uten store utgifter.

Siden overtakelsen i 2007 har Ashley fått betydelig mer ut av klubben enn klubben har fått ut av ham.

Dette påvirker Pardews jobb. Forrige sesong gjorde ikke Newcastle én permanent signering. I stedet solgte de sin viktigste spiller, Yohan Cabaye, i januar. Formkurven stupte. Den påfølgende resultatrekken var 0-0, 0-3, 0-3, 0-4.

Klubbens hardt prøvde supportere vet alt om Ashleys kyniske mangel på ambisjoner. Men det er lettere å skifte treneren enn eieren.

Nylig har Pardew regissert fem strake seire, og Newcastle ligger plutselig på 5. plass. Presset har lettet, men problemet er ikke løst. Ashley er der ennå.

Fra geni til idiot

Den mest nylige treneren som visstnok risikerer sparken er Brendan Rodgers. Sommerkjøpene har vært katastrofale, og Liverpool ligger nå på 12. plass.

For seks måneder siden var Rodgers et geni. Han hadde hevet Liverpool fra 8. plass til tittelkampen på to år gjennom offensiv fotball og slu taktikk. Hadde Steven Gerrards skruknotter mot Chelsea vært et par millimeter lengre, kunne Rodgers ha løftet klubbens første seriegull siden 1990.

Hva har skjedd? Har Rodgers plutselig blitt en dårlig trener?

Hovedproblemene er dårlige kjøp, salget av Luis Suárez og skadefraværet til Daniel Sturridge. Stallen burde vært sterkere. Feilen ligger i rekrutteringsprosessen.

Siden Rodgers ble ansatt sommeren 2012, har Liverpool satt opp en såkalt overgangskomité. Den består av Ian Ayre, daglig leder, og som er involvert i å forhandle lønninger og overgangssummer; Dave Fallows, sjef for rekruttering; og David Edwards, prestasjonsanalytiker.

Denne komiteen har etter alt å dømme vært en farse. Klubbens beste kjøp siden sommeren 2012 har vært Sturridge, en spiller Rodgers kjente fra sin tid som ungdomstrener i Chelsea.

Alt handler ikke kun om treneren. Dragen har flere hoder.

Har levert varene

Én klubb som faktisk begynner å utvikle seg til et unntak, er Tottenham. Både Juande Ramos, André Villas-Boas og Mauricio Pochettino har de siste årene signert kontrakter etter strålende trenerprestasjoner andre steder. Alle har mislyktes så langt.

Så kanskje problemet ligger et annet sted. Spørsmål settes visstnok nå ved styreformannen Daniel Levy.

Det hender selvsagt at et trenerbytte er nødvendig. Spesielt når det hersker tvil om kompetansen. Manchester United hadde lite å klamre seg til med David Moyes, fordi han aldri hadde trent en så stor klubb.

Men det samme gjelder ikke for Rodgers og Allardyce, fordi de har levert for sine respektive klubber. De har bevist sin verdi.

Ignorer presset

Derfor bør Liverpool beholde Rodgers. De har gått på tap etter tap, men det hjelper lite å be kapteinen gå planken om selve skuta er pill råtten.

Siden 2012 har Rodgers blant annet ønsket seg Alexis Sánchez, Henrikh Mkhitaryan og Diego Costa, sistnevnte før hans store gjennombruddsesong i Atlético Madrid.

Ingen har blitt hentet. Spillerne Liverpool har funnet og kjøpt – ofte langt over markedsverdi – har floppet.

Nylige rapporter tyder på at Liverpools eiere, Fenway Sports Group, vil gi Rodgers tid; som West Ham, virker de forberedt på å ignorere kritikken og spekulasjonene som skapes utenfra.

Det er fornuftig, for det blir feil å behandle fotball som et teater hvor alle strevende aktører på død og liv skal pepres med råtten frukt.

Det skjer nemlig mye rart bak sceneteppet.