– Noen ganger drømmer jeg om fotball om natten. Da scorer jeg det siste målet som gjør at Arsenal vinner hjemme på Emirates, sier Arnor Sigurdsson.

Den unge fotballspilleren smiler blygt over innrømmelsen. Han deler drømmen om å spille i Premier League med utallige tenåringer over hele verden, men akkurat denne femtenåringen har kanskje et slags fortrinn.

Arnor er nemlig fra Akranes, en islandsk by med drøyt 6500 innbyggere - som produserer fotballtalent etter fotballtalent.

Klubber fra forskjellige land farter stadig til byen for å finne ut hvordan det er mulig at et så lite sted har stått for 25 utelandsproffer (se faktaboks).

Sagaen om fotballsuksessen på Island starter omtrent på samme tid som da Arnor ble født. Like før årtusenskiftet ble det gjort noen endringer som skulle vise seg å bidra til at Island i dag virker å ha sin gylneste fotballgenerasjon noensinne.

Mot naturen

Island har bekjempet naturkrefter, vulkanutbrudd, finanskrise. Nå vinner den lille nasjonen plutselig over sterke krefter på fotballbanen også.

I år har det islandske landslaget blant annet slått Tyrkia, og ikke minst bronsevinneren i VM, Nederland.

For Nederland holdt det ikke å ha stjerner som Robin van Persie og Arjen Robben på laget. Det islandske laget ble rett og slett for sterkt og vant 2-0.

Plutselig befinner islendingene seg i førerposisjon i gruppen i EM-kvalifiseringen. Laget har full pott etter tre kamper og en imponerende målforskjell på 8-0. Samtidig har også kvinnelandslaget til Island gjort det stadig bedre.

• Få oversikt over EM-kvalifiseringen her!

Hvordan har en nasjon med drøyt 325.000 innbyggere klart å produsere spillere som er gode nok til å slå lag som Nederland?

Det er ikke lett å skjønne med det første. Utgangspunktet er vanskelig.

Folketallet er én ting, og så har du den islandske naturen, som folket har måttet kjempe med og mot hele sin historie.

Det kjølige været, vinden som liksom alltid klarer å trenge seg gjennom klærne, gjennom marg og bein. Sjøen som virker å ha omringet øya i et konstant angrep. Det hardføre vulkanlandskapet, den brune og steinete jorda. Det er langt mellom grønne gressmatter.

Når vi kjører rundt på Island skjønner vi at dette med «furet værbitt», det vet islendingene mye mer om enn vi nordmenn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Hemmeligheten»

Det er bitende kaldt i Akranes, selv om det er høstsol.

I ballbingene og på fotballbanene finner vi dem vi leter etter, de vi har fått vite er nøkkelen til suksessen. Barna.

Det er i barna Island investerer, og det er i barneidretten forskjellene til andre land, som Norge, blir tydelig.

Barna blir trent av utdannede og lønnede trenere fra de er fire-fem år gamle. Det er dessuten vanlig at barna allerede i denne alderen velger seg en hovedidrett, som de gjerne driver med mange ganger i uken.

– Hvis vi har en hemmelighet, så er det vel dét, sier Arnar Bill Gunnarsson, som er leder for trenerutdanningen i det islandske fotballforbundet.

Han forklarer at alle som skal være fotballtrenere, uansett alderstrinn, får trenerutdannelse først.

– Den første treneren er viktig. Han er den som lærer dem om disiplin, og den som motiverer barna til å spille videre. Barna får gode erfaringer fra dag én. Det må da være morsommere for dem? spør han retorisk.

I Norge drives barneidretten stort sett på dugnad, som regel med foreldre som trenere. Gunnarsson sier han respekterer ordningen, men han forstår den ikke.

– Jeg ville anbefalt bedre trenere for de yngste, ikke foreldre. Da får barna sjansen til å bli bedre allerede fra starten av karrieren. Dette er den store forskjellen mellom Norge og Island, sier han, og legger til:

– Det kommer mange norske klubber hit. Mange vil slutte med ordningen dere har i Norge. De vil få bedre trenere. Jeg vet ikke hvorfor det ikke går.

Rundt tusenårsskiftet ble det også bestemt at det skulle bygges en rekke nye fotballhaller på Island. De man allerede hadde, var fulle av håndballag og basketballag.

– Det betydde veldig mye. Da fikk vi endelig gjort fotball til en helårsidrett. Jeg tror dette har vært minst like viktig, sier Gunnarsson.

Stjernetreneren

Arsenal-fan Arnor har i tillegg til å være fra Akranes et fortrinn til: en trener som har spilt for Arsenal.

Sigurdur «Siggi» Jónsson hadde lenge rekorden som yngste a-landslagsspiller noensinne, helt til norske Martin Ødegaard kom på banen mot Bulgaria tidligere i høst og snappet rekorden.

Jónsson er født og oppvokst i Akranes og fikk sin debut for Island da han var 16 år og 251 dager gammel i 1983. Senere spilte han for en rekke klubber i utlandet, den mest kjente var Arsenal.

I dag har han lagt opp og er trener på heltid, for barn.

Man skulle kanskje tro at en spiller som Jónsson ville ønske å trene på litt høyere nivå enn barnefotball. Slik er det ikke.

– Det er viktig å ha de beste trenerne i ungdomssystemet, så jeg føler meg veldig viktig, sier Jónsson med et smil.

– Jeg liker arbeidet mitt. Jeg vil hjelpe barna til å gå i samme fotspor som meg. Barna har store drømmer, og da må de ha gode trenere.

Han forteller at Arnor regnes som et av de store talentene i Akranes.

– Arnor rangerer vi høyt på Island, fastslår Jónsson.

Femtenåringen beveger seg mykt ute på banen. Når han får ballen, er den som limt til ham. Vi legger merke til at de unge spillerne ofte virker å ha tenkt ferdig før de mottar ballen. De ser rom og tar valg som vi forbinder med mer rutinerte spillere.

Det er dette islendingene vil oppnå nå - teknikk. De vil ikke lenger bare være kamphaner ute på banen. «Siggi» skal lære dem.

Arnor vil bli em slepen tekniker. Ofte ser han for seg Barcelona-stjernen Lionel Messi når han trener.

– Jeg liker å spille «to-touch». Rask fotball som er fin å se på, sier han.

Unggutten sier han er enig i de som mener utdannede trenere er nøkkelen til suksess. Selv tviler han på han hadde blitt like god uten.

– Det har vært viktig. Med bare foreldre lærer man ikke så mye. De utdannede trenerne vet hva man må gjøre for å bli proff, sier han.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Krisetiden

I årevis har vi tenkt på islendere som våre småbrødre, både på og utenfor fotballbanen. Nå må selv landets president svare på spørsmål om fotball.

– Åh, det som skjer på fotballbanen er fantastisk for landet vårt. Vi trengte en slik opptur, sier president Ólafur Ragnar Grímsson.

Presidenten har de mørke årene på slutten av 2000-tallet i tankene. Da finanskrisen feide over Europa, var det i manges øyne lille Island som ble aller hardest rammet.

Bankene kollapset, ungdommen flyttet ut av landet.

– Vi var et fredelig land, så ble vi slitt i stykker av disse kreftene. Vi fikk opptøyer, folk kastet steiner på statsministerens kontor. Det var branner i Reykjavik hver eneste natt, sier Grímsson stille.

Han fryktet demokratiet på Island ville ramle fullstendig sammen, men landet har sakte, men sikkert begynt å komme seg på beina igjen.

Presidenten mener idretten har bidratt.

– Jeg tror faktisk sporten spilte en rolle. Lagene våre begynte å vinne, både i håndball og fotball, og det fikk oss til å stå sammen. Som en familie, sier han.

Selv om han begynner å bli vant til at Islands fotballandslag presterer, var det nærmest sjokkartet å oppleve seieren over Nederland.

– Det var som noe umulig skjedde rett foran øynene våre, sier presidenten.

– Vil ha mer og mer

Uansett hvem vi spør på Island, så er svaret på hvorfor de er blitt så gode i fotball det samme. De har utdannede og lønnede trenere, samt nok fotballhaller til at alle kan få trene nok gjennom hele året.

Men så er det én ting til, som virker litt vanskeligere å få full oversikt over.

– Det er en tredje forklaring. Du vet, det er noe med den islandske mentaliteten...

Arnar Bill Gunnarsson, lederen for trenerutdanningen, ser ikke ut til å vente på noe bekreftende respons.

– Det er helt utrolig. Vi vil alltid vinne. Mentalitet, det er noe vi ikke kan forklare. Men bare se hvor mange islandske spillere som blir kapteiner på lagene sine i utlandet. Islendinger har sjelden best teknikk, men vi har en «aldri tape-innstilling». Det er vrient å forklare, men vi har den, sier han.

Neste uke møter Island Tsjekkia i EM-kvalifiseringen. Kanskje kommer de litt ned på jorden igjen da, kanskje blir det en ny triumf.

Håpet har aldri vært sterkere.

– Vi var vant til å feire for uavgjort, men nå vil vi vinne alle kamper. Vi vil bare ha mer og mer, sier Styrmir Gislason, leder i supporterklubben Tólfan.

– Hvor ender sagaen om fotballsuksessen Island?

– Den ender med EM-spill neste år, sier han.