Da Mesut Özil ankom Arsenal i september i fjor, ble han hyllet som en slags frelser. Her var storkjøpet fansen hadde ventet på.

Magikeren fra Real Madrid med en prislapp på 400 millioner kroner; kongen av målgivende pasninger.

Dette var klassespilleren som skulle løfte laget til et nytt nivå.

Og slik begynte det. Özil introduserte seg med fire målgivende på tre ligakamper fra sin posisjon like bak spissen. Han var bevegelig, finslepen og kreativ. Og Arsenal storspilte. Snart krydde det av Özil-trøyer rundt Emirates Stadium.

Var han verdt pengene? Uten tvil.

Men romansen har siden forsvunnet. Arsène Wenger har skiftet formasjon til 4-1-4-1 og brukt Özil på venstre kant. Spillerens prestasjoner har dalt – logisk nok – men ikke alle har skyldt dette på det uønskede rolleskiftet.

Mye kritikk har blitt rettet mot Özil: innstillingen, arbeidskapasiteten; til og med ferdighetene.

Populariteten hans har dalt på dramatisk vis. Men har dette vært hans feil?

Faktorene som blir oversett

Svaret er i stor grad nei.

Den tynne tyskeren er medlem av en gruppe spillere som ofte misforstås. De er playmakere som kun kan brukes i én rolle. De er tekniske, lynende intelligente og strålende pasningsspillere. Men de må spille like bak spissen.

Lignende spillere er Juan Mata, Shinji Kagawa og Gylfi Sigurdsson. Samtlige har forlatt storklubber fordi de ikke leverer varene på kanten.

Ikke alle playmaker-typer er som dette. De fleste trives best sentralt, men klarer likevel å tilpasse seg livet langs krittlinjen.

Se David Silva og Samir Nasri i Manchester City; Tomáš Rosický i Arsenal; Coutinho i Liverpool; Willian i Chelsea. Det finnes mange.

Disse er populære blant trenere, av ulike årsaker. De jobber brukbart hjemover. Flere kan presses inn i lagoppstillingen uten at den kollektive strukturen ødelegges.

De er vanskeligere å markere om de vandrer inn i banen fra kanten. Samtidig betyr fotballens økende intensitet at «luksusspillere» er kostbare å bruke.

Problemet er at dette har skapt en slags antakelse om at alle playmakere kan brukes på kant med samme effekt. Da overser man at enkelte mangler kvaliteter som defensiv posisjonering, arbeidskapasitet og dynamikk.

Problemet er Wenger

Det mest treffende eksempelet har vært Özil. Dette er en spiller som spesialiserer seg i smarte løp, stikkpasninger og skarpe kombinasjoner i banens siste tredjedel.

Styrken hans er å vandre ut på kant fra sin sentrale posisjon, hvor kan han skape overtall.

Men samtidig er han en luksusspiller; en særegen artist som krever én bestemt rolle.

Wenger har ignorert dette. I flere måneder har Özil fått oppgaver som krever fysiske og mentale ferdigheter han åpenbart ikke besitter. Baklengsmål har oppstått fordi han ikke har markert sin sideback.

Lagets mest begavede spiller har blitt satt til å gjøre grovarbeid. Det blir som om man skulle bedt Mozart om å bære pianoet opp på scenen.

Det hadde hjulpet om Özil ble brukt på høyre. I august sa han selv at om han ikke får spille sentralt, vil høyrekanten i det minste la ham skjære innover på godfoten.

Meldingen til Wenger var klar: ikke bruk meg på venstre. I neste kamp startet han på venstre.

Ett unntak kom i forrige ligakamp, borte mot Aston Villa, hvor Özil spilte i sin beste posisjon. Hokuspokus: innen 34 minutter hadde han notert seg for ett mål og en målgivende.

Prestasjonen indikerte hvor problemet lå. Dette handlet ikke om Özil, men om Wenger.

Til å grine av

Özil er ikke alene om å bli brukt på feil måte. I 2011-12-sesongen leverte Kagawa 13 mål og åtte målgivende på 31 kamper som sentral offensiv midtbanespiller for Dortmund i Bundesliga.

Så ble han hentet til Manchester United, hvor han ofte ble brukt på venstre kant. Det ble seks mål og seks målgivende på 38 ligakamper.

For en sløsing. I et intervju med the Guardian i fjor uttrykte Jürgen Klopp sin fortvilelse. «Shinji Kagawa er en av verdens beste spillere og spiller nå 20 minutter i Manchester United – på venstre kant! Hjertet mitt knuses. Jeg tuller ikke; jeg har tårer i øynene».

Heldigvis for Klopp fikk han hentet spilleren tilbake i sommer. Kagawa scoret i debuten og Dortmund vant 3-1.

Sigurdsson tilbrakte to sesonger i Tottenham. Islendingen er en strålende pasningsspiller og skyter godt, men mangler tempoet og dribleferdighetene til å lykkes på kant. Likevel ble han ofte satt der, hvor han skulle skjære innover på høyrefoten. Det ble åtte mål og fire målgivende på 58 ligakamper (32 av dem som innbytter).

I sommer dro han tilbake til Swansea og fikk tilbake sin favorittposisjon. Resultatet til nå har vært ett mål og fire målgivende på fem ligakamper.
Så har vi Mata. Den lille spanjolen var Chelseas beste spiller i 2012/13-sesongen, hvor han tilbragte mye tid like bak spissen. I ligaen ble det 12 mål og

12 målgivende.

Siden har ingen trenere brukt ham fast som offensiv midtbanespiller. Nå er en av ligaens største teknikere i ferd med å bli vraket fra Manchester Uniteds startoppstilling.

Ikke som Zidane

Det disse fire spillerne har til felles er at de har storspilt i sin beste posisjon, for så å miste form gjennom et ugunstig rollebytte. Alle lag trenger midtstoppere og spisser. En offensiv playmaker er nyttig, men ikke nødvendig.

Dette er forståelig. Selvsagt kan formasjoner uten en offensiv midtbane skape større defensiv stabilitet. Noe som overrasker mer er når trenere kjøper nettopp slike spillere – for så å eliminere posisjonen fra lagets spillesystem.

Det har skjedd med både Wenger og Sir Alex Ferguson. Hvorfor i det hele tatt kjøpe spilleren?

Svaret er muligens antakelsen at alle playmakeren kan spille på kant. Men ikke alle er som Zinédine Zidane, som gikk fra offensiv midtbane i Juventus til venstre ving i Real Madrid. Ikke alle har et så bredt ferdighetsregister.

Derfor bør spesialister som Özil dømmes etter hva de kan gjøre, og ikke det motsatte. Det er opp til treneren å bruke slike spillere riktig. Klarer de ikke det, kan de like gjerne selge unna.