Etter 5-0 over Aalesund i serieåpningen er forventningene i ferd med å stige i Trondheim. Rosenborg serverte Eggen-fotball, for å sitere Lars Tjærnås. Det var mange mann i angrep og de angrep flere rom samtidig.

Men hvor bra var det egentlig?

La det være sagt, først som sist: Det Aalesund presterte var uomtviselig langt unna den Pep Guardiola-fotballen Harald Aabrek lovet oss da han ble ansatt foran årets sesong.

Aalesund ble så rundspilt at det er vanskelig å fastslå hvor god prestasjonen til Rosenborg faktisk var.

Så la oss dykke litt dypere.

Var det virkelig Eggen-formasjon?

Rosenborg har vedtatt at de skal spille 4-3-3, og 4-3-3 var det. I Kåre Ingebrigtsens 4-3-3 er det, sett ut fra årets første kamp, et par endringer fra det vi kjenner som Eggens versjon. Ikke at endringer er noe negativt. Det er viktig at dagens Rosenborg-utgave finner sin egen identitet og tar innover seg trendene i den moderene fotballen.

Det mest iøyenfallende med Ingebrigtsens lag er hvor høyt indreløperne ligger i banen når Rosenborg angriper.

Det er modig å fastslå en ny trend for Rosenborg etter én kamp - mot et Aalesund i vinterdvale - men det var enorm avstand fra Ole Sælnes i den dype midtbanerollen og indreløperene Midtsjø og Jensen.

Hadde denne kampen blitt spilt uten Eggen-arven i bakhodet, ville det være mer naturlig å karakterisere denne Rosenborg-utgaven for 4-1-4-1.

Dette gir trønderne både fordeler og ulemper.

Pasninger som kan stjeles

Fordelen med å flytte inderløperne så høyt er spillepunktene Rosenborg tilriver seg i mellomrommet, og linken som skapes mellom indreløper og kant. Men under Eggen var trioen på midten hjertet i Rosenborg. De var en enhet. Den dype sentrale på midtbanen, gjerne Bent Skammelsrud, skulle spille opp indreløpere rettvendt i mellomrommet.

Mot Aalesund, og særlig utover i kampen, var det sjelden vi så Ole Selnæs trille opp Jensen eller Midsjø rettvendt. Det var fortsatt samspill, men lengre pasninger fra Selnæs fremover og på tvers.

Problemet: Disse pasningene er det lettere for motstanderne å snappe opp. Det kan bli kostbart for Rosenborg i fortsettelsen.

Rosenborg er i ubalanse neste hver gang i de går i angrep. Spesielt sårbare blir de når ballen er kommet opp i banen og backene er blitt med.

De etterlater seg eventyrlig kontringsrom, som bedre lag enn Aalesund vil utnytte.

Henger RBK med på utviklingen?

Internasjonal toppfotball er i jevn utvikling, og et av områdene hvor utviklingen går raskest, er plassbytter og dynamikk i angrepspillet.

Her er det interessant å sammenligne Rosenborg med det tyske landslaget, selv om Ingebrigtsen åpenbart ikke har tilgang på like gode spillere som Joachim Löw. For i Rosenborg, både under Eggen og Ingebrigtsen, er det slående hvor plassbundet indreløpere og vinger opptrer.

Tysklands siste landskamp var borte mot Georgia. Der stilte Löws mannskap i 4-1-4-1-formasjon, noe som på papiret kan minne om slik Rosenborg så ut mot Aalesund.

Men tyskerne er ikke opptatt av hvem som er i de forskjellige posisjonene. Reus, Götze, Özil, Müller og Kroos er alle offensive midtbanespillere, og de bytter på å spille spiss, kant og indreløper.

Nils Arne Eggen var opptatt av komplementære ferdigheter, hvor individene hadde ferdigheter som stod til hverandre.

Den tradisjonen følges fortsatt i Rosenborg. Utviklingene hos de aller beste lagene i verden handler mer om fleksiblitet, bevegelse og uforutsigbarhet. Hos Rosenborg spiller spissen fortsatt spiss, kantene bytter kun side i pausen og indreløperne beveger seg i hver sin kanal i midten.

Aalesund var aldri godt organisert i årets første kamp, ei heller i faser av kampen hvor de faktisk burde vært det, i faser hvor de hadde folk på rett side.

Mot et etablert forsvar som faktisk har møtt opp til kamp, vil denne forutsigbarheten være et problem for Rosenborg.

Mot bedre forsvarspill enn det Aalesund vartet opp med, vil Rosenborgs uforutsigbarhet bli satt på prøve. Det blir enkelt for motstanderne å kartlegge hvem som er farlige, hvor de farlige og når de er farlige.

Det finnes mange lyspunkter

Det er ikke med dette sagt at de ikke har spennende spillere i laget.

Mike Jensen er blant ligaens mest slepne midtbanespillere, en moderne playmaker. Midtsjø på den andre indreløperplassen viste glimtvis driv og tilstedværelse som kan ta ham langt.

På kantene var Helland og Riski bra, og de er ikke støpt i formen til verken Jahn Ivar Jakobsen eller Jan Derek Sørensen. Dagens Rosenborg-kantspillere kan utfordere, de kan kombinere, de løper mye og de skaper både rom og sjanser.

Likevel - Michael Barrantes er en spiller du ikke skal gi fritt spillerom, og det gjorde Rosenborg. Playmakeren hadde tidvis veldige rom. Rosenborg angriper med to backer, og står igjen med to stoppere og kun én defensiv midtbane i Ole Selnæs.

Disse spillerene må ha kontroll over veldig mange kvadratmeter med Lerkendal-gress, samt det som skulle være av kontringspunkter for Aalesund. Det hadde de ikke.

Aalesund-spiss Leke James ble kontrollert, men Barrantes var stadig spillbar og farlig. Heldigvis for Rosenborg maktet ikke Aalesund å gi ballen til Barrantes, og de få gangene de gjorde det før kampen var avgjort, greide Selnæs å stoppe farlighetene.

Fortid og fremtid

Rosenborg ser ikke ut til bry seg om hvem som kommer på besøk, på samme måte som under Eggen. Noe er ved det gamle, noe er nytt.

Denne gangen endte det med 5-0-seier.

Om fortiden eller fremtiden innhenter dette laget, vet vi søndag 8. november. Da spilles årets siste runde.