Jeg hadde sett ham gjøre det mange ganger på trening. Hive seg rundt som en tulling og sparke ballen i mål.

Men aldri i kamp.

Forsøkene hadde vært der, men timingen hadde aldri stemt. Innleggene ble gjerne for lave. Eller for høye.

Eller kanskje var det for trangt. Kanskje treffet ble litt feil.

Det var alltid noe som ødela.

Men så kom denne søndagen mot Kristiansund. I en førsteomgang hvor vi hadde sløst med sjansene. Var det en slik dag hvor ballen ikke ville i mål?

Et øyeblikks magi

Rett før pause kom venstreback Eirik Malmo høyt i banen. Slo et perfekt innlegg. Og Mads Reginiussen kastet seg rundt, traff klokkerent på ball og scoret et av de mest fantastiske målene jeg har sett. Et brassespark så vakkert at det hadde fått plass på de mest anerkjente kunstmuseene i verden.

Det var et sjeldent øyeblikk på Ranheim. Et slikt man husker resten av livet. Og det var akkurat det vi hadde behov for i en kamp der keeper, stenger og dårlige treff sto i veien for å få ballen i mål.

Vi trengte et øyeblikks magi for å snu kampen. Og vi fikk det.

Helt til dommeren tryllet fram en håpløs avgjørelse og annullerte et av de vakreste målene som har blitt scoret på Ranheim. Og kanskje et av de viktigste, også.

Fordi dommeren mente det var farlig.

Han kunne like gjerne lurt seg inn på Louvre og tagga Mona Lisa helt svart fordi han mente at det var farlig for folk å se så mye kløft.

Hans belønning var å bli flyttet opp i eliteserien den neste serierunden, mens vi satt der snytt og forbannet etter en kamp der vi ikke klarte å få den forbanna ballen i mål.

To valg

Jeg har fått en ny hobby denne sommeren. Frisbeegolf har blitt en slags besettelse. En kveld her forleden spilte jeg en runde sammen med et par kamerater. Akkurat denne dagen blåste det kraftig i Trondheim og dermed ble det adskillig mer utfordrende å kaste frisbee med presisjon.

Og da har man to valg.

Det ene er å akseptere forholdene og jobbe med dem, med vissheten om at vinden både kan snu og løye. Eller man lar seg provosere.

En av mine kompiser lot vinden blåse opp en innvendig tornado, og han ble så overbevist om at vinden blåste opp ekstra hver eneste gang han gjorde seg klar til å kaste at han klarte ikke tenke på annet enn at værgudene kjørte en slags practical joke.

Og sinnet tok overhånd, konsentrasjonen forsvant og med ett gikk alle kastene i hytt og gevær.

De ble tatt av vinden, traff trær og greiner, og for hvert mislykkede kast ble det neste enda verre.

Ville pakke, dra og avslutte

Til slutt ble han så sint at han sparket og slengte fra seg frisbeeveska si. Gjorde noen halvhjertede forsøk på rive ned alle trærne som sto i veien for frisbeen hans.

«Dette orker jeg ikke. Det er ikke moro. Vinden ødelegger alt.»

Så plukket han opp veska og begynte å gå hjem. Etter hull fire av 18.

Umiddelbart etter dommeren hadde blåst av kampen mot Kristiansund, hadde jeg også lyst til å pakke sammen, dra hjem og bare avslutte sesongen der og da.

Vi skulle vunnet mot KBK. Vi skulle scoret mål. Vi skulle hatt tre poeng. Vi skulle vært helt der oppe og luktet på andreplassen.

Det var vi som skulle luktet på eliteserien, ikke dommeren.

I stedet tapte vi 1-0, og plutselig var vi utenfor kvalikplass også.

Det skal ikke så mye mer til for å miste motet.

De avgjørende øyeblikkene

Fotball er øyeblikk. Små og store. De spiller alle inn til slutt. Du kan ha flaks, uflaks, marginer med og marginer mot.

Hvis du pakker sammen når vinden blåser som sterkest i mot og hindrene som står i veien virker uoverkommelige, så taper man til slutt. Det er garantert.

Men gode lag leser disse øyeblikkene og evner selv i de tyngste stunder å snu energien til noe positivt.

Da Mjøndalen rykket opp i fjor, snakket alle om bragden mot Brann. Men for meg var det store øyeblikket i fjorårets kvalifisering da Magnus Sylling Olsen utlignet på overtid mot Bærum og i grevens tid sørget for at Mjøndalen ikke røk ut av kvaliken der og da. De knuste Bærum, til tross for at de spilte ekstraomgangene med en mann mindre etter Christian Gauseth pådro seg rødt kort rett etter utligningen.

For øyeblikket da Sylling Olsen utlignet, ga hele laget, klubben og supporterne en energi som verken Bærum eller et Brann strippet for selvtillit kunne stå imot.

Brassesparket til Mads var et slikt øyeblikk. Det var som et perfekt frisbeekast på vei til å gå rett i hullet, men som rett før den er i ferd med å gå inn blir tatt av et plutselig vindkast og sendt i en helt annen retning.

Det er slike øyeblikk som kan definere en hel sesong. Eller en runde med frisbeegolf.

Magnet for motgang

Min frisbeevenn brukte etter hvert all sin energi på vinden. Det eneste han ikke kunne gjøre noe med. Har du prøvd å kaste en frisbee presist i kraftig vind når du er sint?

Han ble en magnet for motgang. For hvert kast ble naturkreftene sterkere, mente han. Men vi kunne se at det var kreftene inne i ham som hadde vokst seg ukontrollerbare.

Og da dommeren hevet arma, blåste i fløyta si og annullerte utligningen vår mot Kristiansund, var det fort gjort å føle at alle krefter i verden jobbet mot oss.

Det er en skummel sti å gå, når man holder andre faktorer ansvarlig for hvorfor man ikke lykkes.

Nei, brassesparket til Mads vil jeg huske resten av mitt liv. Forhåpentligvis ikke fordi det knakk oss.

Men fordi det var akkurat det øyeblikket vi skjønte at det eneste vi kan stole på denne høsten er oss selv.

Vi må sørge for å være så gode at verken vind, motstandere eller dommere kan stoppe oss.

Om det skjer, vil brassesparket fortsatt bli stående som det vakreste og viktigste målet i 2015.