NRK Meny
Normal

«Vi fikk beskjed om at teip-bruken vår var helt i grenseland»

BLOGG: Kanskje er håpløse dommerfeil prisen å betale for å ha en norsk dommerstand som i hver kamp forsøker å redde verden?

dommere

TØFF PERIODE: Fotballdommere får som kjent ofte gjennomgå, men spesielt den siste tiden har den norske dommerstanden fått mye kritikk. NRKs fotballblogger har en teori om hva som egentlig ligger bak.

Foto: Scanpix

Michael Stilson

Michael Stilson er Ranheim-spiller og skriver om fotballens indre liv på NRK.no.

Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Det vil være en underdrivelse å si at den siste tiden ikke har vært noen særlig bra periode for norske dommere.

Først raste Sogndal-trener Eirik Bakke fordi han mente laget hans har opplevd håpløs dømming i hele år.

Deretter klarte ikke Sandefjord-trener Lars Bohinen å legge skjul på frustrasjonen over det han mente var skandaløs dømming i Tromsø da Sandefjord fikk et mål annullert som følge av dommerens dårlige magefølelse.

Og jeg har ingen problemer med å sympatisere med både Bohinen og Bakke.

Jeg har brukt store deler av mitt liv på å være sint på dommere.

Men midt i en turbulent sesong for norske fløyteblåsere, er det på tide at noen tar dem i forsvar.

Påbud og retningslinjer

For etter å ha observert dømming, regelendringer og dommernes fokus de siste sesongene, er det ingen tvil om at livet som fotballdommer i Norge i 2015 er ekstremt krevende.

Unge kvinner og menn lar seg rekruttere av organisasjonen kjent som NFF. De fleste går nok inn i dommergjerningen av ren og skjær idealisme og av kjærlighet til fotballen.

De har et brennende ønske om å bidra til å håndheve fotballens lover og regler på en måte som legger til rette for fin fotball.

Men for NFF er dommerne viktige av helt andre grunner. Det tar nemlig ikke lang tid før norske dommeres drøm om å være myndige kampledere drukner i påbud, retningslinjer og verdier fra de høye herrer på Ullevål.

Verdier som har som mål å legge til rette for at norsk fotball igjen skal skape bølger i det internasjonale fotballfarvannet.

NFF er kjent for å organisere fotball i Norge. Blant annet legger de til rette for norske fotballandslag, uten at det har skapt særlige resultater på banen.

Mye tyder på at landslagene i dag fungerer som et slags skalkeskjul for det som egentlig er organisasjonens viktigste mål: fred på jord.

For det kan virke som fotballforbundet føler at de har gjort alt for å sette norsk fotball på kartet etter et og et halvt tiår med resultattørke.

Men all den tid det ikke har lyktes, har den nye strategien vært å være en foregangsfigur på alle andre områder ved å snikinnføre særnorske regler som har lite med selve utøvelsen av sporten fotball.

Og her hjemme har dommerne blitt løpegutter for fotballtopper med grandiose ambisjoner.

I starten av august returnerte jeg til 1.divisjon, der de største dommertalentene skal smi sine ferdigheter for å gjøre seg klare til å ta det siste steget opp i eliten.

Og da forsto jeg endelig hvordan dommerne i Norge har det på sin ferd mot toppen.

For der fotballmiljøet har skreket etter mer fotballfaglig kompetanse hos kamplederne, har fotballforbundet vært mer opptatt av at dommerne skal ta tak i overflatiske ting som ikke har noen relasjon til selve kampene.

Angrepet på sokketeipen

Det startet for en del år tilbake. Vekk skulle smykker, armbånd og annet juggel fotballspillere kunne tenke seg å bruke som pynt.

Greit nok.

Så kom angrepet på sokketeipen.

Teipen som fotballspillere bruker til å feste leggbeskytterne sine, ved å surre den rundt leggen, måtte nå ha samme farge som sokken.

En periode var norske materialforvalteres største bekymring å få tak i sokketeip i riktig farge.

Argumentasjonen var at med det høye antall bein på en fotballbane kunne det bli vanskelig for dommere å bedømme hvilke bein som var først på ball og hvilke som var for seint inne på legg.

Greit nok.

bohinen

Sandefjord-trener Lars Bohinen har ved to anledninger rast mot norske dommere denne sesongen. Sandefjord har denne uken levert protest mot at de fikk en scoring annullert på ganske kontroversielt vis.

Foto: Bertinussen, Rune Stoltz / NTB scanpix

Men så kom buff-perioden. Og det hele begynte å skli ut.

Treningskamper i Norge midt på vinteren er kalde opplevelser. I alle år har fotballspillere kunnet ty til lue, votter og superundertøy for å berge seg gjennom iskalde vinterkvelder på knallharde kunstgressbaner.

Og på tidlig 2000-tall kom den geniale oppfinnelsen buff.

Det hadde alltids vært alternativer for kalde hoder, fingrer og tær, men det mest blottlagte området, halsen, var vanskelig å beskytte. Helt til denne buffen gjorde sin entré.

Fotballspillere kunne endelig glede seg til å spille disse iskalde kampene uten å bekymre seg for å bli sengeliggende med halsbetennelse.

Inntil dommerne igjen hadde vært på dommerkurs og fått beskjed om stanse bruken av buff blant fotballspillere.

Så vi sto der med store øyne og kalde halser og lurte på hvorfor i all verden det var et problem at vi brukte buff i ubetydelige treningskamper midt på vinteren.

Kunne vi ikke bare se gjennom fingrene i disse kampene?

Men dommerne var standhaftige. Bestemte. Og ga tydelig beskjed om at spillere med buff fikk ikke lov til å spille.

Kvalt av buff?

Min daværende trener i Ranheim, Aasmund Bjørkan, lanserte en teori om at fotballforbundet fryktet dødsfall i forbindelse med utstrakt bruk av buff i fotballkamper.

For tenk deg at du havner i løpsduell med en motstander og han plutselig velger å ta et kraftig tak i buffen din. Da kan nakken knekke eller du kan bli sakte kvalt på din vei mot målet, sa Aasmund.

Vi tenkte at det var en særdeles dramatisk og usannsynlig konsekvens av buffbruk, men noe måtte det være som fikk dommerne til å bruke så mye tid og energi på det.

EURO 2004 SOC DEU CZE

Terje Hauge, norske dommeres gudfar - og dommersjef i NFF.

Foto: ADAM BUTLER / Ap

Da vi hadde et av disse obligatoriske dommermøtene, som alle lag i eliteserien og 1.divisjon må ha før hver sesong, var vi så heldige at vi et år fikk selveste Terje Hauge.

Norske dommeres gudfar.

Han som dømte mesterliga-finalen.

Jeg benyttet anledningen til å spørre dommer Hauge om teorien til Bjørkan stemte.

Han lo det bort.

Nei, forbudet mot buff handlet nok mer om produktet. At vi skal selge et stramt og ryddig produkt, sa han.

For produktet «norsk fotball» hadde blitt solgt for en rekordsum til C More noen år tidligere. Strakk virkelig mediemakten seg helt inn til dommersjefens indre gemakker?

Var det TV-selskapene som nå styrte dommerne og hvilket fokus de skulle ha? Var det C More som hadde snikinnført forbudet mot buff?

Skjønnhetsfikseringen blant norske fotballdommere var i ferd med å bli bekymringsverdig, men trøsten var at nå var det vel ingenting mer de kunne ha fokus på.

Vi hadde fjernet buffen og alt av smykker og armbånd var borte. Og takket være at sokketeipprodusentene hev seg rundt og begynte å produsere teip i alle slags farger, var heller ikke fargeproblematikken et forstyrrende element.

Nå kunne vi vel få dommere som fokuserte på spillet. På dømmingen.

«Two centimeters tape against global warming»

Jeg var klar for å spille min første kamp for Ranheim siden utlånet fra Mjøndalen. Det var mot den suverene serielederen Sogndal.

Vi sto klare til innmarsjen da den ene av assistentdommerne begynte å refse spillerne bak meg. Da han kom til meg fikk også jeg en reprimande.

Teipbruken vår var helt i grenseland, sa han.

– Dere har bare lov til å bruke to centimeter med teip.

Dette var en regel vi aldri hadde hørt om. Ingen visste at den eksisterte før det plutselig var et krav. Hvorfor? Hvis teipen nå var i samme farge som sokken, hvorfor skulle det spille noen rolle hvor mye teip man brukte?

Jeg tenkte lenge på dette i etterkant av kampen og så slo det meg:

siem

«Two centimeters tape against global warming» er kanskje Kjetil Siems nye prosjekt som generalsekretær i NFF?

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Kjetil Siem og NFF hadde brukt store ressurser på prestisjeprosjektet «Handshake for Peace», for så å se det hele falle i grus i etterkant av korrupsjonsskandalen i FIFA.

Hvis NFF nå ikke kunne skape fred på jord gjennom dette, da ville den store planen om å erobre fotballverden være dødfødt.

Så hvordan er to cm sokketeip og NFFs fredsprosjekt relatert?

Jo, det var nemlig det som slo meg. I verden i dag er det to saker som skiller seg ut.

Den første? Arbeidet for fred på jord.

Den andre? Miljøsaken. Global oppvarming.

Det kan ikke være noen annen forklaring enn at NFF nå skal fase ut «Handshake for Peace» og er i ferd med å lansere sitt nye storprosjekt: å redusere teipforbruket blant norske fotballspillere for å redde miljøet.

Og det hele starter selvsagt med litt pilotering i 1.divisjon, før det sannsynligvis blir en storstilt lansering i forkant av sesongen 2016 med et eller annet kult og fengende slagord, for eksempel «Two centimeters tape against global warming», og et samarbeid med Greenpeace.

Du skal ikke se bort i fra at dersom prosjektet blir en suksess her hjemme, at fotballspillerne i VM i Russland i 2018 ikke bruker teip i det hele tatt.

Takket være norske fotballdommeres iherdige innsats.

#ladommereværedommere

Så kjære Bohinen og Bakke. Alle kan vi forstå frustrasjonen dere føler på. Men tenk litt på dommerne opp i alt som skjer.

De skal hindre dødsfall, skape fred, redde miljøet og samtidig sørge for at produktet norsk fotball i alle fall ser helt strøkent ut.

Hvordan kan vi da kreve at de også skal ha fotballforståelse og være opptatt av reglene? De er tross alt bare mennesker.

Men kanskje burde NFF kalle en spade for en spade og si rett ut at i norsk fotball har vi ikke lenger fotballdommere.

Vi har fredsarbeidere, livreddere og miljøvernere.

Og så får vi leve med det.

Eller så må dommerne ta tilbake makta. Kanskje kan de starte med en aksjon på sosiale medier?

Jeg foreslår hashtagen: #ladommereværedommere

Fotballnyheter

Videoklipp

En viktig scoring for Norge av Martin Ødegaard mot Irland.
Se alle målene her.
Se alle målene her.