Det kunne vært passende å skrive noe slikt som at nå har lysene i 1. divisjon blitt slukket for siste gang i år, men så viser det seg at flere av lagene i 1. divisjon ikke har lys på stadion. Det medfører at de siste serierundene for året må spilles tidlig på dagen for å utnytte de få timene med dagslys.

Dessuten er det ikke helt over ennå. Ja, for noen lag endte sesongen med et hjerteskjærende nedrykk eller at de berget plassen med et nødskrik, men for fire lag er det nå det hele starter.

Det er duket for kvalifiseringsspill til eliteserien.

Og det er kanskje derfor menn i dress på Ullevaal skjelver i buksene sine og jobber desperat for å sørge for at det blir så få lag som mulig på det øverste nivået.

Mørkt

De fire klubbene som nå har muligheten til å rykke opp er nemlig bittesmå, og to av dem har altså ikke engang flomlys.

Derfor kan det virke som om fotballforbundet helst vil unngå at de små får leke med de store. For hva har vel egentlig små klubber å gjøre der oppe i det gjeveste selskapet?

Spør Ranheims Alexander Foosnæs. For ham skulle tidlig avspark by på store problemer.

Det var før vår siste hjemmekamp for året, mot Bryne, at unge Foosnæs satt på do da han fikk en ekkel følelse i magen.

Lå bilnøklene på den faste plassen?

Han hastet ut av toalettet, bare for å finne at magefølelsen hans var riktig.

Nøklene lå ikke der de skulle.

Han ringte faren sin, som kunne bekrefte mistanken om at nøklene befant seg i bilen til faren. Far Foosnæs var på dette tidspunktet i skogen og dermed kunne ikke Alexander kjøre til kampen.

Punktering i ingenmannsland

Så Foosnæs ringte en lagkamerat for å be om skyss, men da var lagkameraten allerede på plass på Ranheim ettersom oppmøtetidspunktet hadde blitt skjøvet fram et kvarter. Foosnæs hadde ikke annet valg enn å hoppe på sykkelen og gjøre sitt ytterste for å nå fram i tide.

Men midtveis mellom hjemme og Ranheim punkterte sykkelen, og der sto han i ingenmannsland, altfor sent ute, og ante ikke hva han skulle gjøre.

«Der og da tenkte jeg: dette er det ikke noe vits i. Jeg melder forfall og bare drar hjem», fortalte Foosnæs, som skulle sitte på benken mot Bryne.

Han gjorde imidlertid ikke det, for like etter punkteringen fikk han huket tak i en drosje og ba sjåføren kjøre fort som fy til Ranheim.

Lettet over endelig være på vei til kamp, skulle lykken igjen snu for Foosnæs. Da han skulle finne fram lommeboken for å betale for drosjeturen, innså han at han ikke hadde den med seg.

Samtidig satt vi andre på plass i klubbhuset på Ranheim, klare for kampmøte og de siste formaninger fra Ola By Rise. Lite visste vi om dramatikken som utspant seg i Foosnæs kamp for å komme seg på kamp.

Der satt han i drosjen, stresset ut av en annen verden, i ferd med å få drosjesjåføren til å kjøre ham hjem for å hente lommeboken, da han i et siste febrilsk gjennomsøk av alle jakkelommene fant noen sedler nederst i den ene lomma.

Foosnæs var berget.

Som forventet

Litt slik var det da Jerv scoret langt inne i overtiden mot Follo, og på den måten dyttet Sandnes Ulf ned fra kvalik, berget plassen for Fredrikstad, sendte Follo ned i 2. divisjon og berget kvalikplass for seg selv. Klubben fra Grimstad var langt nede i innerlomma for å kjøpe seg ut av en desperat situasjon.

For utenforstående virker kanskje årets avslutning på 1. divisjon høydramatisk, men for oss som har tilbragt mange sesonger på nivå to, er det som forventet at det meste avgjøres med de siste sparkene på ballen.

I Ranheim er vi imidlertid ikke helt ferdig med å sparke ball denne sesongen. Vi knep nemlig sjetteplassen og dermed også muligheten til kvalikspill.

Dit skal vi altså sammen med Kristiansund, Hødd og Jerv.

Disse småklubbene som man støtt og stadig får høre at ikke hører hjemme der oppe blant de beste.

Verken Jerv eller Kristiansund har flomlys, og Ranheims stadion er for tiden en byggeplass der de frivillige på kampdag ofte er flere enn antallet betalende tilskuere. Kanskje ikke så rart at mektige menn i Fotball-Norge er desperate etter å få ned antallet lag i Eliteserien.

Hvem vil vel ha små drittklubber som det der oppe blant de beste?

Tryllekunstner

For det finnes et skjult småklubbhat i norsk fotball. Folk som helst ser at Eliteserien skal bestå av store klubber, med flotte stadioner, og på den måten kaste ekstra glans over produktet norsk fotball.

Da passer det dårlig med små tribuner og få tilskuere.

Dette innspillet er langt ifra objektivt ettersom jeg kun har spilt i små klubber, men jeg er altså overbevist om at klubber som Ranheim, Mjøndalen og flere andre har en viktig rolle å spille i toppfotballen.

De har nemlig ikke luksusen av å bare punge ut dersom det oppstår utfordringer. Nei, de kan kun stole på beinhardt arbeid, knallharde prioriteringer og kreative ildsjeler.

Og ikke minst: ren og skjær dyktighet.

Jeg satt en kveld og snakket med Stig Winsnes. Han er en slik ildsjel. Tittelen hans er sportslig leder i Ranheim, men for de som har fulgt med klubben en stund kunne han like gjerne blitt omtalt som tryllekunstner.

Med særdeles begrensede midler har han bygd et sportslig fundament som har gitt Ranheim oppsiktsvekkende gode resultater på nivå to. Når kvaliken braker løs i høst er det tredje gang på seks år at Ranheim er med og kjemper om opprykk.

Stig kunne nok aller helst tenkt seg full pengebinge, forutsigbar økonomi og en enklere hverdag, men denne kvelden snakket vi faktisk om verdien av å ha det trangt.

«Det beste for utvikling er nok å ha litt for lite eller akkurat nok, for da tvinges du til å prioritere det viktige,» sa Stig.

Lang og kronglete

Og det er her det viktigste argumentet finnes for at små klubber også har sin plass på det øverste nivået. Kanskje ikke over tid, men en og annen sesong. Fordi de små klubbene fungerer som en rettesnor for tungvekterne i norsk fotball, som har gigantiske budsjetter, stjernespillere og flotte stadioner.

Tenk på Brann i fjor da de møtte lille Mjøndalen.

For veien til toppen for små klubber er litt som reisen Alexander Foosnæs hadde til kamp. Den er lang og kronglete, og noen ganger kan man lure på om det lar seg gjøre i det hele tatt.

Men de små klubbene gir seg ikke, de finner løsninger og veien fram. Og gjennom å lykkes på denne måten stiller de også spørsmål til ressursbruken og prioriteringene til de store kanonene.

Det kan godt være at det beste for norsk fotball er færre lag i Eliteserien og at argumentene er mange og gode for dette.

Men det at små klubber som med jevne mellomrom gjester det øverste nivået senker nivået på norsk fotball tror jeg ikke på.

Om ikke annet kan et Ranheim-besøk i Eliteserien neste år i alle fall skremme de store klubbene fra å rykke ned. Bare spør Brann.

De vil vel neppe tilbake til 1. divisjon med det første.